Debatt ● Oded Ben-Horin
Vi trenger bærekraftige synergier i høyere utdanning
Den økonomiske situasjonen i høyere utdanning er mer krevende enn på lenge. Vi må bruke denne anledningen til å utvikle en samlet modell som sikrer både økonomisk og faglig kvalitet. Dette gjelder særlig for fagområdene som er små og har trange kår fra før, skriver Oded Ben-Horin.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De tre overordnede målene i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023 – 2032 er styrket konkurransekraft og innovasjonsevne; miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft; og høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning. I forbindelse med lanseringen av langtidsplanen advarte statsråden Ola Borten Moe om at pengebruken kan ikke økes.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Dette får også konsekvenser for Norges forskningsråd fordi innstramningene reduserer både kompetansen ved forskningsrådet, oppfølging av innvilgete prosjekter, og muligens også antall og omfang av prosjekter som innvilges. Det er i tillegg krevende å komme gjennom nåløyet når man søker flere av finansieringsordningene til EU. Ved den siste tildeling fra det europeiske forskningsrådet (ERC), fikk 11.5 % av norske søkere midler. Noen av Horisont 2020-prosjektene som ble innvilget de siste årene opplevde en enda tøffere konkurranse.
Alt dette skjer samtidig med økonomiske innstramninger på flere andre steder i norsk høyere utdanning: mindre penger fra forsknings og høyere utdanningsministeren har ført til at flere fakulteter må redusere aktivitetsnivået innenfor viktige fagområder. Faren for at dette kan gå ut over de fagområdene som er små og har trange kår fra før, for eksempel kunstfagene og de humanistiske fagene, er stor.
Hva kan dette bety for tilsatte og ledere ved norske høyere utdanningsinstitusjoner? Hvordan kan instituttledere, for eksempel, innarbeide slike reduksjoner og endringer i vårt møte med både nye og erfarne forskere og undervisere som vi har ansvar for å samarbeide med og lede? Med andre ord: hvordan tilrettelegge for konkurransekraftige tiltak som er både bærekraftige og samtidig bidrar til høy kvalitet i forskning, utdanning og samspillet mellom disse?
For å lykkes med dette må norsk høyere utdanning i sterkere grad bruke forskingsresultater som allerede finnes. Det er flott å få friske forskningsmidler. Men vi må i tillegg bli flinkere til å ta i bruk resultatene av forskning og utviklingsprosjekter som allerede er finansiert. De fleste søkere til EU/NFR leverer gode beskrivelser av «impact», «dissemination» og «exploitation» i sine søknader. Men de heldige som fikk midler opplever ofte at hjemmeinstitusjonene mangler system for å bruke prosjektenes resultater etter prosjektets levetid, noe som ville bidra til både økonomisk og faglig bærekraft, og en større grad av innovasjon.
Forskning, utdanning og undervisning må også i sterkere grad snakke sammen. Regjeringens krav om forskningsbasert utdanning slik den er presentert i Kvalitetsmeldingen må sees, planlegges og implementeres på en måte som tar hensyn til EUs intensjoner om synergier mellom ulike europeiske FoU-programmer. Høyere utdanningsinstitusjoner som ønsker å styrke den eksternfinansiert FoU-porteføljen bør i større grad utvikle modeller for hvordan forskning på og med praksisfeltet og utdanning snakker sammen og påvirker hverandre.
Den nye økonomiske virkeligheten er også en gylden anledning til å utvikle økonomiske og faglige modeller som muliggjør finansiering av deler av studietilbudet gjennom eksternfinansierte FoU-prosjekter. Disse prosjektene må hente sine forskningsspørsmål fra utdanningenes emneplaner. Et eksempel kan være et FoU-prosjekt som har som mål å forske på studentaktiv læring, og som inneholder en arbeidspakke som tilbyr (og samtidig forsker på) studentaktiv undervisningsseminarer og workshop på søkerinstitusjonen, uten å hente finansiering til disse fra institusjonens grunnbudsjett. Dette eksempelet vil være ekstra nyttig for fag med relativ få antall studenter, eksempelvis kunstfagene.
Regjeringens langtidsplan har en forventning om høy faglig kvalitet. Denne kvaliteten kan ikke gå på akkord, selv om vi befinner oss i nye økonomiske tider. Spørsmålet handler ikke om økonomisk bærekraft bør prioriteres høyere enn faglig kvalitet, eller omvendt. Vi trenger heller nye modeller for hvordan disse kan fungere som ett og samme.
