Debatt ● ole johnny olsen
Vi må kjempe for styringsretten
Den gamle styringsformen ved universitetene åpnet for mye større rom for autonomi og kollegial styring av den akademiske praksisen enn i dag, skriver sosiologiprofessor Ole Johnny Olsen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det går en diskusjon om normalarbeidsdag for akademikere, etter oppslag om økt arbeidspress og folk som føler seg utnyttet med altfor mange oppgaver. Min kommentar var at dette er et resultat av en langvarig omgjøring av universitetene til bedrifter og de ansatte akademikerne til lønnsarbeidere.
Den akademiske kapitalismen har spredd sine greiner til Norge, som i resten av den globale verden. Resultatet er styring ovenfra og tap av autonomi, under stadig trangere rammer. Det reiser behovet for å forsvare egne betingelser som arbeidstakere. Et forsvar som er både rett og rimelig.
Men faren er at styringen samtidig dyrker en lønnsarbeideridentitet, i motsetning til identiteten som akademisk scholar. Det svekker forutsetningene for arbeid styrt av faglig engasjement, profesjonalitet og felleskapstilhørighet.
Denne spenningen mellom rollen som underordnet lønnsarbeider og autonom fagperson er et kjent fenomen i arbeidslivet. Jeg er enig med Roar Ulvestad om at dette er en «falsk dikotomi», i den forstand at man er ikke det ene eller det andre. Som jeg vel sa i det intervjuet, ansatte akademikere på universitetet er også lønnsarbeidere. Men problemet er hvilken rolle som blir dyrket. Ikke minst av de som ansetter.
Jeg er også helt enig med Ulvestad i påpekningen av fagforeningenes oppgave i kampen for faglig autonomi. Han har mange gode poeng der. Jeg er sjøl medlem av NTL, satt også i styret ved UiB for en del år siden, og er svært glad for det arbeidet som er gjort i det forbundet når det gjelder kunnskapspolitikk. Men jeg har også vært medlem av et faglig universitetskollegium i mange år, som har valgt sine styrer og ledere, og følt at det har «hersket i eget hus».
Som kollegium har vi ikke vært ansatte, men «eiere». Valgte representanter har ikke sittet i møter med «motparten». Det har ikke vært «forhandlinger», men diskusjoner for kollegial beslutning. Det er en forskjell. Derfor sa jeg at den dagen vi må kjempe våre kamper gjennom fagforeningen er det et tegn på at vi har tatt kampen – om «eierskapet».
I private og offentlige bedrifter har ledere «styringsrett». De har rett til «å lede og fordele arbeidet», som det heter. Ja, det er nedfelt i Hovedavtalen i norsk arbeidsliv. Den gangen denne avtalen ble underskrevet for første gang mellom LO og NAF (nå NHO) var det nok av kritiske røster i arbeiderbevegelsen som pekte på at dette innebærer å overgi arbeidernes faglige autonomi til arbeidsgiver (eierne og deres ledere). Det var å gi opp et grunnprinsipp for demokratisk sosialisme. Men, om retten i prinsippet er absolutt, har den i praksis vært relativ.
Den gamle styringsformen var ingen rosenrød idyll. Langt derifra. Men det var rom for autonomi og kollegial styring av den akademiske praksisen.
Ole Johnny Olsen, professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen
Det avgjørende har vært de ansattes posisjon i arbeidsprosessen og deres kamp for å forsvare rollen som profesjonelle yrkesutøvere - som produsenter. Denne rollen finnes i alt lønnsarbeid, ikke bare i «frie» yrker. Men den har vært mest framtredende i faglige yrkesgrupper som elektrikere, bygningsarbeidere, håndverkere, omsorgsarbeidere, lærere osv., der spørsmålet om autonomi har vært en viktig del av arbeidernes kollektive interessekamp. I dag er denne autonomien over alt truet – og svekket, etter år med NPM og alle former for markedsstyring.
Lærerne gjorde til og med den generaltabben at de lot sine fagforeninger ensidig kjøre fram lønnsarbeiderinteressene som grunnlag for kampene på 1980/90-tallet, presis i den tida da angrepene for alvor kom på den faglige autonomien. Om resultatet hadde blitt annerledes vet vi ikke, men da skolene var gjort om til «ressursenheter» og rektorene til «ledere», var løpet kjørt – og lærerne blei sittende igjen med forsøk på å forsvare seg mot kontroll av overholdelse av «arbeidstida». (Slik blei kampen om «normalarbeidsdagen» snudd på hodet der i gården. Som den lett også vil gjøre på høyskoler og universiteter.)
Disse erfaringene skal vi bite oss merke i. Men på universitetene gjelder det altså også mer. Her har det ikke bare vært autonomi i spørsmålet om å «lede og fordele» arbeidet (så langt tatt som en selvfølgelighet, men nå ikke lenger). Det har også dreiet seg om spørsmålet om hvilket arbeid som skal gjøres, hva som skal produseres, om innhold og form på studier og undervisning, på forskning og formidling.
Det har vært valgte styrer, på grunnenheter som institutt og fakultet, liksom i øverste myndighet - kollegiet, som det helt presist het tidligere. Disse styrene ga retningslinjer og gjorde beslutninger om studier, ansettelser og faglige satsinger. Legitimitet og oppslutning hentet de fra kollegiale diskusjoner, nedenfra. Opprinnelig var slike styrer styrt av professorer, men demokratiseringen fra 70-tallet ga stor innflytelse til alle grupper på universitetene, både ansatte og studenter.
I dag har styrene endret karakter. Fler og fler har ansatte ledere, ovenfra, med eksterne pådrivere. På instituttene er de gjort om til «råd». «Lederne» sendes på kurs, og det dyrkes en forestilling om at de skal utøve «lederskap». De skal sette i gang ting som svarer på signaler ovenfra eller høy score på konkurranse-barometre. I alle fall må de holde ryggen fri overfor NOKUT og andre eksterne kontrollører. Administrasjonene vokser, direktørene blir stadig fler, med underdirektører, sjefer og rådgivere.
En kan undres hvordan universitetene kunne drives på 90-tallet, da store studentkull fylte opp auditoriene og eksamenskommisjonene blei flerdoblet. Fakultetssekretariater og institutter greide jobben med stor ro, etablerte rutiner og en eller to studieadministrative ansatte.
Den gamle styringsformen var ingen rosenrød idyll. Langt derifra. Men det var rom for autonomi og kollegial styring av den akademiske praksisen. Langt større rom enn i dag. Min oppfordring er derfor som følger: Reis kampen mot utnyttelse og urimeligheter som arbeidstakere, sloss for faglig autonomi, i fagforeninger og i det som er igjen av kollegiale styrer og råd, men samle også kreftene i kamp for gjenerobring av styringsretten.
Les også:
Følg flere debatt i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Medisinstudent ble utestengt i fire år — tapte rettssak
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe