«McKinsey-stalinisme» i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I tråd med at universitetene har blitt «masseproduserende» virksomheter blir de i stadig sterkere grad styrt av staten etter industrielle prinsipper og strukturer. Akademia formes gjennom språk og strukturer som «produsenter» og «leverandører» av kunnskap, og utdanning og forskning gjøres til varer og tjenester i et marked.

Med institutter som egne økonomiske resultatenheter og «strategier» implementert på alle nivå, har bedriftøkonomiske styringslogikker og incentiver penetrert helt ned på institutt og individnivå. Bevilgninger til institutt og driftsmidler til de enkelte ansatte er avhengige av et kvasi-markedssystem basert på «kandidatproduksjon» og «publikasjonspoeng» som veksles inn i penger, og det å sikre «ekstern finansiering» gjennom å delta på «konkurransearenaer» er blitt selve symbolet på suksess i sektoren. Dette vektlegges også sterkt ved ansettelser.

Kostnadene og fornuften ved å opprettholde og delta på «konkurransearenaene» i EU og Norges Forskningsråd debatteres stadig. Det enorme kontrollregimet, med tilhørende tellekantsystemer, som utgår fra Kunnskapsdepartementet og forvaltes av et konglomerat av direktorater skaper en kultur av omseggripende styring og mistillit. Og nå er vi kommet langt i å forme universitetet etter siste skrik på kapitalismens evolusjonsstige: plattformøkonomien.

Når produksjons- og pengemotivet er etablert som styringsmekanisme så dypt inne i den sentrale praksis ved universitetet (forskningen og undervisningen), da kan vi med rette snakke om at barrierene for sektorens egenverdi og autonomi brytes ned. Sosiologen Ulrich Bech har kalt utviklingen innen høyere utdanning og forskning for sosialdarwinismens tilbakekomst og en form for «McKinsey-stalinisme». Utviklingen preges av en sterk kombinasjon av frimarkeds- og konkurranseorientering på den ene siden (konsulentselskapet McKinsey som symbol) og intensiv statlig overstyring, kontroll og overvåkning på den andre («stalinisme»).

Vi utvikler «fast food- universitetet, med en «McDonaldisering» av høyere utdanning hvor «raskest mulig», «billigst mulig», og «mest mulig gjennomstrømming» er tidens ånd. Bech foreslår at studentene hvert år skulle dele ut «Margot Honecker»-prisen for den mest «enestående absurditet» innen høyere utdanning. Honecker var antagelig Øst-Tysklands mest innbitte og forhatte stalinist. Det Humboldske idealet om å organisere utdanning og forskning i behørig avstand fra både marked og stat er tapt, sier Bech, og universitetet omformes etter syltetøyfabrikkens markedsmodell.

Allerede i 1969 tok filosofen Hans Skjervheim til motmæle mot «instrumentelle mistak» i organiseringen av forskning og utdanning i Norge. Da målstyringen, med sin iboende og kultur- og institusjonsforvitrende mål-middel logikk, skjøt fart 20 år senere mente han at utdanning og forskning gjøres til vareproduksjon, og at dette er en illegitim utvidelse av produksjonsparadigmet og instrumentelle mistak i slekt med de totalitære systemene i det tjuende århundre. Dette er 30 år siden, og utviklingen siden den gang har i store og små steg stort sett gått feil vei. I dag behandles universitetet som en moden masseproduksjonsindustri og det forventes «value for money». Og det er management-ledelsens ansvar å få mest mulig ut av «ressursene» (dvs. de ansatte).

De siste årene har det i tråd med trender i den globale finans- og teknologikapitalismen skjedd en ny omdreining av skruen som omformer universitetet i retning McKinsey-stalinismen. Universitetet beveger seg stadig sterkere i retning av en plattformøkonomi vi kjenner fra tech-industrien i Silicon Valley, med monopolister som Facebook og Amazon. Men logikken omformer nå også det mer «ordinære» arbeidslivet. Uber har endret taxi-bransjen i Norge og Foodora og Wolt preger bybildet. Andre bransjer står for tur.

Et sentralt kjennetegn ved plattformøkonomien er redefinering av arbeidsforhold bort fra faste ansettelser til at arbeidstakere blir såkalt «selvstendig næringsdrivende». I praksis kan det bety, om ikke partene i arbeidslivet griper inn som i tilfellet Foodora, deltidsarbeid som norm («løsarbeidersamfunnet), færre arbeids- og velferdsrettigheter og arbeidsforhold som er prisgitt markedets svingninger og betalingsevne og vilje.

Universitetet er allerede kjent for mye midlertidig og deltidsarbeid, men innføring av ymse digitale plattformer er også et sentralt trekk ved universitetet de senere år. Betegnelsen «plattformøkonomi» handler naturligvis om at selskapene i denne delen av økonomien baserer sin forretningsmodell på digitale plattformer, der inntjening, drift og kontroll av virksomheten er uløselig basert på og knyttet til plattformene. I høyere utdanning har vi fått et arsenal av mer eller mindre sammenkoblede plattformer for blant annet kommunikasjon, undervisning og undervisningsplanlegging, økonomistyring, HR, for registrering og rapportering, og for sensur.

Sensurplattformen «Inspera» kan tjene som et lite eksempel på det gryende plattformuniversitetet. Inspera omskaper og «leverer» sensur som en ny type «tjeneste», der administrasjon, fagpersoner og studenter kobles sammen som «leverandører» og «kunder» av sensurtjenesten. Ved sensurfrist laster studentene sine besvarelser opp i systemet, og jeg som sensor tildeles oppgaver fra plattformen, omtrent slik sjåførene i Uber får oppdrag gjennom sin plattform (signifikante forskjeller er at sjåførene i prinsippet kan takke nei til oppdrag, og ikke minst at jeg har fast stilling).

Sensuroppgaven utløser en serie med varsler og «reminders», og jeg logger inn og ut av det mildt sagt lite intuitive systemet for på omstendelig vis å finne oppgavene jeg skal sensurere, og må selv laste ned og skrive ut oppgavene om jeg vil lese på papir. Leser jeg på skjerm leser jeg (og du) mest sannsynlig mer overfladisk og kvaliteten på sensuren går ned. Så må jeg inn i systemet igjen for å sette karakterer og godkjenne i flere trinn.

Etter sensur kommer et skred av krav om begrunnelse på karakter, også med tilhørende varsler og «reminders». Høsten 2019 var det 9 prosent som bad om begrunnelse, høsten 2020 var det 26 prosent. Inspera hadde i mellomtiden tilrettelagt slik at det er bare for studenten å trykke på en knapp for å kreve «ekstratjenesten» «begrunnelse på karakter». Så logger jeg på Inspera i nye runder for å skrive begrunnelser.

Deretter er det tid for klagesensur på andre kurs eller andre deler av kurset. Nye runder med varslinger og reminders og innlogginger og leterunder for å finne oppgavene du skal klagesensurere, skrive ut, lese, logge inn igjen for å skrive karakterer og godkjenne i flere steg. Oppgavene og varslene strømmer på i en uforutsigbar strøm som gjør det umulig å planlegge annet arbeid på en fornuftig måte og du forholder deg stort sett til en plattform, og ikke til mennesker. Og dette er altså bare Inspera.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Blackboard er den viktigste plattformen som bidrar til å omforme undervisning til varer og tjenester mellom «undervisningstilbydere» (ansatte/universitetet) og studenter som mottakere, forbrukere, kunder. Med plattformene er «undervisningstilbudet» i prinsippet grenseløst og hele verden er et marked. Symptomatisk er det med plattformenes inntog nå diskusjon om hvem som «eier» undervisningsmateriellet. Og illustrerende nok eies Blackboard av et amerikansk finansielt investeringsselskap.

Summen av plattformene og maktinstansene de utgår fra bidrar til å omskape kjernen ved universitetet til varer og tjenester i et ekspanderende kontrollregime som reduserer fag til funksjon og produkt, og fagpersoner til lydige leverandører og funksjonærer.

Det er lite som tyder på at økt digitalisering generelt øker produktiviteten, langt mindre kvaliteten, i alle deler av arbeidslivet. I vårt tilfelle fører digitalisering like gjerne til økt byråkratisering, mer administrativt metaarbeid (og vi blir alle samtidig alle vår egen sekretær), mer ytre kontroll og overvåkning og mindre autonomi og selvstyre over egne oppgaver og arbeidssituasjon, og dårligere kvalitet. Mye tyder på at norsk akademia beveger seg i stadig mer autoritær retning, og kanskje også mer enn i resten av arbeidslivet.

Konsekvensen er økt mistillit, mistrivsel og lavere motivasjon. Og tillit, som vi vet, regnes som selve bærebjelken i den nordiske modellen. Plattformuniversitetet har fått en ytterligere «boost» gjennom pandemien. Digitalisering er nå blitt løsningen på nær sagt alt.

Med Ulrich Becks diagnose kan vi si at plattformuniversitets utvikling i Norge foreløpig kan betraktes som en form for McKinsey-stalinisme som fortsatt spiller mye på autonomi og tillit, men hvor markeds-, og konkurranseorienteringen og kontrollaspektet stadig ekspanderer i ulike forkledninger. Dette gjennomsyrer ikke minst den fortsatt omseggripende og flaue «strategi» og «excellence»-retorikken (se et grotesk eksempel fra University of Leicester).

Demonteringen av høyere utdanning og forskning forsterkes ytterligere gjennom denne tilsynelatende «nøytrale» og rasjonelle tekniske infrastrukturen, digitaliseringens plattformer, som på selvfølgelig vis aksepteres som nødvendig og riktig for å «følge med i tiden» og fremstå som en legitim og «innovativ» virksomhet. Mye av omformingen av akademia er i dag så inngytt i strukturer og styringsform i sektoren, og også i ansattes praksis og tenkemåter, at den holder på å bli selvsagt, tatt-for-gitt, den naturlige orden. Om utviklingen er irreversibel er et mer åpent spørsmål.