Debatt ● vibeke bjarnø og kim gunnar helsvig

Vi må finne en god balanse mellom autonomi og styring i lærerutdanningen

Kunnskapsdepartementet ønsker mer autonomi i lærerutdanningen, men for hvem? Ikke nødvendigvis lærerutdanningsmiljøene, mener innleggsforfatterne.

Skal vi ha jevn kvalitetsutvikling i lærerutdanningene, kan vi ikke ha en så sterk nasjonal styring at vi trenger hyppige reformer, skriver Vibeke Bjarnø (på bildet) og Kim Gunnar Helsvig.
Vibeke Bjarnø
Instituttleder Vibeke Bjarnø
Kim Gunnar Helsvig
Professor Kim Gunnar Helsvig
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den 9. mai 2022 ble det i regi av Kunnskapsdepartementet arrangert et innspillsmøte som oppstart på en prosess der målet er å redusere rammeplanstyringa av lærerutdanningene. Vi ønsker en slik prosess velkommen, samtidig er vi opptatt av at det ikke gås fra «grøftekant til grøftekant».

Som lærerutdannere er vårt arbeid i stor grad styrt utenfra – gjennom forskrift, i tillegg til nasjonale retningslinjer. Det å være lærerutdannere innebærer likevel et stort innslag av uavhengighet og frihet når det kommer til f.eks. konkretisering av innhold og valg av metoder.

Opp gjennom tidene har innslaget av autonomi og styring variert i norsk lærerutdanning. Fra slutten av 1980-tallet mente departementet at de skolesakkyndige rådene og lærerorganisasjonene hadde for mye makt i sektoren.

Da Gudmund Hernes tok fatt på sine reformer fra begynnelsen av 1990-tallet, kunne han med egne ord ikke ha slike «mektige baronier rundt departementet». Samtidig markerte han statens styringsrett til store protester fra lærerorganisasjonene.

Statsråden slo også sammen de 98 statlige høyskolene til 26 regionale høyskoler og samlet alle universitets- og høgskolene (UH-institusjonene) under én lov. Utviklingen på 1990-tallet gikk tydelig i retning av mer nasjonal styring og samordning.

Tendensen fortsatte etter Kvalitetsreformen i 2001 (innført fra 2003/2004) og den nye Universitets- og høyskoleloven (UH-loven) i 2005. Riktignok fikk institusjonene større autonomi, men når det gjelder autonomi i akademia er det jo spørsmål om autonomi for hvem, UH-styrene eller fagmiljøene?

Det trenger ikke å være det samme, og er det ofte ikke. Med den nye UH-loven kom representantene valgt av de vitenskapelig ansatte i klart mindretall i styrene som nå fikk fire eksterne representanter oppnevnt av departementet, deriblant styrets leder.

Tradisjonelt har autonomi i akademia vært forstått som autonomi for den faglige virksomheten, men etter Kvalitetsreformen (og Bologna-prosessen på europeisk nivå) har autonomien i stor grad handlet om autonomi for styrene til å løse de oppgavene de får fra departementet, ofte i konflikt med fagmiljøenes ønsker og interesser.

Man har langt på vei gått fra grøft til grøft når det gjelder grad av styring innen lærerutdanning.

Innleggsforfatterne

I det store bildet har man derfor gått fra stor profesjonsmakt og faglig selvbestemmelse på 1980-tallet, som skapte styringsproblemer for departementet, til stadig mer styre- og departementsmakt på bekostning av fagmiljøenes autonomi. Man har langt på vei gått fra grøft til grøft når det gjelder grad av styring innen lærerutdanning.

Samtidig har det vært mange reformer. Hver gang det nærmer seg stortingsvalg peker sentrale politikere på behovet for å endre lærerutdanninga. Skal vi ha jevn kvalitetsutvikling i lærerutdanningene, kan vi ikke ha en så sterk nasjonal styring at vi trenger hyppige reformer.

I den pågående diskusjonen om autonomi i lærerutdanningene er det flere ulike retninger: lærerutdannere som nærmest «skriker» etter autonomi, og lærerutdannere som nærmest «skriker» etter nasjonale føringer for å sikre sine kjepphester.

Et eksempel var på en nylig lærerutdanningskonferanse i regi av Universitets- og høgskolerådet (UHR) om bærekraft. Der blei det nærmest satt fram et krav om at skal en sikre studentene bærekraftskompetanse, må det inn i nasjonal forskrift. Dette er for oss kortsiktig tenkt.

Bærekraft er et av mange sentrale temaområder i nasjonale retningslinjer, dog ikke i forskrifta, men likevel, vi kan ikke mene å ville være autonome og samtidig være avhengig av myndighetenes pålegg for at vi skal ta oss av viktige samfunnsutfordringer. Mindre styring stiller altså mer krav til oss som lærerutdannere.

I denne sammenheng blir det også viktig å stille seg spørsmålet om hvem som får mer autonomi med mindre nasjonal styring. Det er som skissert ikke nødvendigvis lærerutdanningsmiljøene. Egen institusjons ledelse og styre vil få enda mer makt og kan ha andre prioriteringer enn lærerutdanningene. All nasjonal styring er med andre ord ikke negativt. Det kan også være med på å sikre lærerutdanningsressurser og faglig kvalitet.

Dette er komplekst, og det er mange fallgruver. Hva gir oss som lærerutdanningsmiljø mest autonomi til å sikre relevante utdanninger og FoU (forskning og utvikling) av høy kvalitet som bidrar til kunnskapsutvikling på vårt felt?

Vi må finne en god balanse mellom autonomi og styring, og et nasjonalt rammeverk som bidrar til stabilitet og forutsigbarhet både for lærerstudentene og lærerutdanningsenhetene. Det optimale for å videreutvikle og kvalitetssikre lærerutdanningene tror vi er å finne fram til mindre rammeplanstyring uten at det fører til en ny reform, og gjennom det gi oss både frihet til å endre og ikke endre.

Vi trenger f.eks. ikke en ny reform for at skolen har fått nytt rammeverk, dette klarer vi sjøl å tilpasse. Men vi trenger såpass nasjonal styring at det sikrer oss nasjonale faglige standarder for fag og praksis og en forutsigbar finansiering. Vi må opp av grøftekantene.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

meninger bolognaprosessen styring og ledelse utdanningspolitikk vibeke bjarnø debatt gudmund hernes kim gunnar helsvig kvalitetsreformen lærerutdanning autonomi
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS