Debatt ● Kariin Sundsback
Vi kan lære mye av lærerutdanningen i Nederland
Jeg har ofte forundret meg over hvor stor forskjell det er mellom lærerstudentene mine her i Norge og de jeg hadde i Nederland.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter mange år som historiedidaktiker ved nederlandske lærerutdanninger, har jeg de siste fire årene jobbet som førsteamanuensis ved lærerutdanningen ved Universitetet i Innlandet. Jeg har ofte forundret meg over hvor stor forskjell det er mellom studentene mine her i Norge og de jeg hadde i Nederland. Ikke når det gjelder deres driv, men snarere hvor mye mer tilfreds de nederlandske studentene var med utdanningen.
Selv om de kunne klage over mye teori, for mange oppdrag og overfylte timeplaner, var alle enige om at de fikk en utdanning som gjorde akkurat det den lovde: den var profesjonsbasert.
Her i Norge er det annerledes. Mine studenter er minst like motiverte og flinke, men nesten alle jeg snakker med klager over at teori og praksis ikke står i forbindelse med hverandre, at praksis er for kort, praksisgruppene for store og at de ikke blir forberedt på læreryrket. I tillegg er de redde for alt ekstraarbeid som følger med lærerskapet og som de heller ikke føler de blir tilstrekkelig forberedt på i studiene sine. Mange sier til meg at de vurderer å ta en etterutdanning slik at de kan arbeide for mer lønn i et annet yrke.
Jeg tror at vi kan lære mye av Nederland.
For litt siden ble resultatene fra Studiebarometeret 2024 lagt frem. Studentene på grunnskolelærerutdanningene (GLU 1—7 og GLU 5—10) gir uttrykk for at de ikke er helt fornøyde med utdanningen de følger. GLU 1—7-studentene angir en gjennomsnittlig tilfredshetsscore på 3,9 (på en skala fra 1 til 5), mens GLU 5—10-studentene ligger på 3,4. Når det gjelder hvordan de erfarer tilknytningen til arbeidslivet, har GLU 1—7-studentene en score på 3,4, og GLU 5—10-studentene 3,1. For praksis fikk GLU 5—10 en score på 3,6. Studentene vurderte relevansen av praksis høyt, med en score på 4,2.
Disse tallene viser at mye kan forbedres i grunnskolelærerutdanningene, spesielt når det gjelder studenters følelse av tilknytning til arbeidslivet og praksis. Til tross for innføringen av femårig masterløp og bedre lønnsvilkår for lærere, har norske lærerutdanninger fremdeles utfordringer med å tiltrekke seg studenter. I 2023 ble nesten halvparten av studieplassene på flere lærerutdanninger ikke fylt, og i 2024 var det en videre nedgang i førstegangssøkere på 4,2 prosent. Siden 2019 har det vært en samlet nedgang på 42 prosent (se Tall og statistikk om lærermangelen i skolen).
Det har vært mye debatt om årsakene til denne nedgangen og lærerstudentenes lave tilfredshet. Noen mener at innføringen av det femårige masterprogrammet kan avskrekke studenter uten interesse for en akademisk utdanning. Selv etter at ulike lærerutdanninger innførte nye opptaksregler for studieåret 2024, har søkertallene fortsatt å synke. Andre peker på et mulig praksissjokk. Norske studenter har relativt lite praksis, og undervisningen er ikke særlig praksisorientert. Likevel sa tidligere utdanningsminister Oddmund Hoel at «det er ikke mengden praksis som er utfordringen, men hva man får ut av den».
Studentene får integrert praksis fra dag 1 og de fleste lærerutdanninger har omtrent 50 prosent teori og 50 prosent praksis.
Ifølge SSB arbeider omtrent 40.000 mennesker med lærerutdanning i yrker der utdanningen ikke er relevant. SSB viser at lærere har lavere livsløpsinntekt enn andre yrkesgrupper med lignende utdanningslengde. For eksempel har lektorer en vesentlig lavere lønn enn sivilingeniører og leger, til tross for at de har en femårig utdanning.
Denne kombinasjonen av lavere lønn og alternativer som får bedre betaling i andre sektorer sørger for at mange med lærerutdanning velger en annen arbeidsplass enn skolen. For å rekruttere og beholde kvalifiserte lærere er det derfor nødvendig å heve statusen og lønnen i yrket, i tillegg til å tilby bedre veiledning av nyutdannede lærere.
Samtidig som Studiebarometeret for 2024 ble presentert i Norge, var grunnskolelærerutdanningene i Nederland i fokus i det nederlandske nyhetsbildet.
I 2024 startet det nesten 9 prosent flere førsteårsstudenter med grunnskolelærerutdanning. (Pedagogische Academie voor het BasisOnderwijs, avkortet til PABO). Mellom 2017 og 2019 økte antallet fulltids førsteårs PABO-studenter med omtrent 11 prosent. Fra 2019 til 2020 var det en videre økning på 32 prosent fulgt av en nedgang på 1,6 prosent mellom 2020 og 2023. Fra 2023 til 2024, ser vi en økning på cirka 9 prosent. Totalt sett viser disse tallene en oppadgående trend i antall førsteårs PABO-studenter.
Som Norge, hadde Nederland problemer med å få nok lærerstudenter frem til midten av 2015-tallet. Årsakene til dette var sammensatte, men omfattet en for dårlig sammenheng mellom teori og praksis, begrensede muligheter for videreutdanning og karriereutvikling, relativt lav lønn for grunnskolelærere, sammenlignet med lærere på videregående skoler. I tillegg hadde læreryrket lite anseelse.
For å gjøre det mer attraktivt har nederlandske lærerutdanninger og myndigheter de siste 10 årene satt i gang flere tiltak som nå viser seg å gi resultater. Studentene får integrert praksis fra dag 1 og de fleste lærerutdanninger har omtrent 50 prosent teori og 50 prosent praksis.
Siden praksis er så gjennomgående i hele utdanningsløpet, er all teori knyttet opp mot praksis og er det tett samarbeid mellom lærerutdanningene og praksisskolene. I det siste året av studiene har studentene en såkalt LIO (lærer- i -utdanning)-praksis, der de i minst fem måneder arbeider på en praksisskole som lærer, med tett veiledning av en mentor både på praksisskolen og på utdanningsinstitusjonen. Studentene blir altså godt forberedt på læreryrket, med tid og mulighet til å erfare alle sider av yrket, inkludert faglig utvikling, administrative oppgaver og klasseledelse. Omtrent 75 prosent av alle studenter i praksis får en praksislønn fra første dag i praksis, og det arbeides med å innføre dette for alle.
Mange unge i Nederland valgte ikke læreryrket fordi de mente det ikke ga nok karrieremuligheter. For å komme dem i møte, er det de siste årene utviklet flere karriereveier for lærere, slik som elev-veileder, fagspesialist eller coach. I tillegg er lønnen justert slik at grunnskolelærere nå har lik lønn som lærere i videregående skole. Disse tiltakene har bidratt til den tidligere nevnte økning antall førsteårsstudenter i nederlandske lærerutdanninger.
Norske lærerutdanninger kan dra nytte av disse erfaringene fra Nederland. Spesielt bør norsk praksis styrkes, med tidlig og mye individuell praksis som en integrert del av utdanningen. Dette vil bidra til å gjøre utdanningen mer relevant og attraktiv for nye studenter. I tillegg kan andre former for videreutdanning motivere flere til å velge og forbli i læreryrket.
Hvis vi ønsker flere lærerstudenter som ikke bare fullfører og er fornøyde med utdanningen sin, men også har et yrkesaktivt liv som lærer, må vi forbedre kobling mellom teori og praksis, tilby studentene tydelige karriereveier og konkurransedyktige vilkår. Jeg tror vi kan lære mye av Nederland.
