DEBATT ● trond andresen
Valgte eller utpekte ledere – et løsningsforslag
Et forslag til kompromiss mellom fakultetsmakt og grasrotmakt ved NTNU
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LEDELSE| Debatten om valgte – kontra ovenfra utpekte – instituttledere er i gang igjen, nå aktualisert ved konflikten rundt tilsetting av instituttledere ved NTNU. Mange medarbeidere ved to institutt ved vårt fakultet føler seg overkjørt i forbindelse med nyansettelser der. Jeg hører hjemme på et av dem – teknisk kybernetikk.
Jeg har fulgt slike debatter i drøye 20 år, siden jeg sjøl satt 3 år i NTNUs styre i 1999 – 2001 (da het det fortsatt «Kollegiet», men det navnet ble etter hvert så misvisende at det seinere ble byttet ut med «Styret»). Allerede rundt år 2000 kom de første initiativene for å «reformere» seg vekk fra valgte ledere på alle nivåer, i retning et system med ledere tilsatt av det høyere nivå i hierarkiet. Norge fikk Mjøs-utvalget, og NTNU nedsatte noe som het «Organisasjonsutvalget». Grunnpremisset var New Public Management (NPM) – en motebølge innen styring og ledelse som var på frammarsj den gang, og som er nærmest enerådende i dag innen offentlig sektor. En del av NPM er at ledere skal oppnevnes ovenfra og ha sin lojalitet oppover.
NTNU har dessverre vært en «pionér» med å avvikle valgte ledere på universitetet. De øvrige kommer gradvis etter. Nå er NTNU etter 20 års «reformering» blitt en svært toppstyrt organisasjon. Men siden vi ikke kan få snudd dette på kort sikt, kan man i det minste spørre: Er det noe som kan gjøres av moderate endringer innafor eksisterende rammer? Jeg kommer med et forslag nedenfor.
Min egen posisjon er at undersåtter i alle hierarkiske organisasjoner – private foretak, offentlige etater – bør ha en avgjørende hånd på rattet når det skal bestemmes hvem blant flere kvalifiserte kandidater som skal være deres leder. (Om noen lesere synes det høres dramatisk ut, er de kanskje enige i at dette i hvert fall bør gjelde på et universitet?)
Samtidig kan man jo forestille seg – her gir jeg mine meningsmotstandere litt medhold – at det kanskje bør være en egen uhildet vurdering av hvilke kandidater til en instituttleder-posisjon som kan sies å være kvalifiserte. For en person kan jo bli valgt fordi hen er populær blant kollegene, men likevel vise seg å være uegnet for denne type jobb. Slikt har skjedd.
Så nå skal jeg prøve å være «kreativ og konstruktiv» (to gamle NTNU-slagord!) Her følger et fullt gjennomførbart forslag som gir noe til begge fløyer i debatten:
Man kan innføre en regel om at ledere – i det minste på instituttnivå – skal ha tillit fra flest mulig av instituttets medarbeidere. Denne tilliten kan måles gjennom en anonym og skriftlig avstemning, og den avholdes rutinemessig som siste steg i en tilsettingsprosess. (NTNU er teknisk og organisatorisk godt utrusta og har rutine på elektroniske avstemninger).
Fakultetet gjennomfører - som i dag - først en prosess med vurdering av kandidater. Den munner ut i en innstilling med liste over de kandidater som innstillingsutvalget finner kvalifiserte. Den som så får flest stemmer fra medarbeiderne gjennom en anonym tillitsmåling, tilbys stillingen.
Dette forslaget innebærer et kompromiss mellom fakultetsmakt og grasrotmakt. Det burde være noe alle kunne leve med.
HR- og HMS-sjef ved NTNU, Arne Hestnes, skriver i Khrono blant annet følgende: «Det finnes altså et innarbeidet regelverk for tilsetting av ledere ved NTNU, basert på lover og regler.» Mitt forslag kan realiseres innafor gjeldende lov- og regelverk. Det krever bare vilje til å vedta noe slikt fra NTNUs styre. Som Hestnes skriver: «Samtidig så bør vi alltid være åpne for at prosesser kan forbedres.» Nettopp!
Jeg ber styremedlemmer ved NTNU om en respons her i Khrono på dette forslaget.
