Debatt ● ronny kjelsberg
Ufattelig korttenkt tariffkamp
Unio gir frivillig fra seg det viktigste maktmidlet en fagforening har på et helt avgjørende punkt som lønnsfordelingen, skriver NTL-medlem Ronny Kjelsberg.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er en slags skjebnens ironi i at det på den samme dagen vi i NTL NTNU annonserte for våre medlemmer et kommende møte med LO-rådgiver Jonas Bals om boken hans «Streik!», opplever at en hovedsammenslutning frivillig leverer fra seg streikevåpenet på sentrale deler av lønnsfastsettelsen i staten.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det Bals gjør på forbilledlig vis i den kritikerroste boka er nemlig å legge fram hvor sentralt og avgjørende streikevåpenet har vært i utviklingen av fagbevegelsen selvsagt, men også hele den norske samfunnsmodellen. En modell som nok har bred oppslutning også blant Unios medlemmer. Vi i Staten har ikke gått til streik i utide, men vi har gjort det noen ganger. Selv når vi ikke gjør det er man bevisst at det befinner seg en sammensveiset fagbevegelse med store streikekasser som er villige til å bruke det våpenet på motsatt side av forhandlingsbordet. Arbeidsgiver strekker seg lenger for å nå en enighet enn hva som ville vært tilfelle i motsatt fall. Dette regner jeg som grunnleggende kunnskap som ingen som er aktive i en fagforening vil være uenig i.
Men slik mange hadde fryktet, men noe færre nok hadde trodd, melder Unio og Forskerforbundets Guro Lind 20.4, ikke bare at de vil søke samarbeid med Akademikerne som tradisjonelt har vært mindre opptatt av den norske modellen i de kommende lønnsforhandlingene, men også at «vi aksepterer at fordelingen av lønnsmidlene skal skje ved den enkelte virksomhet». Som de fleste kanskje vet er det ingen streikerett i lokale forhandlinger. I prinsippet kan man gå til brudd, men i praksis blir arbeidsgivers siste tilbud da i all hovedsak resultatet. Unio gir derfor frivillig fra seg det viktigste maktmidlet en fagforening har på et helt avgjørende punkt som lønnsfordelingen.
Ekstra ironisk blir jo dette når det er nettopp lønnsfordelingen Unio trekker fram som det de er misfornøyde med, gjennom å vise til SSB-tall hvor enkelte utdanningsgrupper kommer noe bak andre grupper i den gjennomsnittlige lønnsutviklingen. I lønnsutvikling målt i kroner heller enn prosenter blir riktignok bildet et ganske annet. Nå vet alle som har jobbet med statistikk, om det nå er innen realfag eller kvantitative metoder i samfunnsvitenskapen, at en middelverdi kan skjule mer enn den forteller, slik jeg kommenterte i et innlegg i februar.
I løpet av åtte år med varierende nyanser av mørkeblå regjering har vi nemlig sett en arbeidsgiver som har presset fram at store mengder av lønnsmassen skal fastsettes nettopp lokalt. Resultatet har blitt at ansatte som ikke har blitt tilgodesett i lokale forhandlinger har fått en reallønnsnedgang, mens noen få høyprofilerte ansatte har hatt enorm lønnsvekst. Over tid gir dette et stort strekk i laget som skaper misnøye og går ut over medlemmenes liv både arbeidsliv og annet. Dette bør det være en kjerneoppgave for enhver fagforening å motarbeide, og tvert imot sørge for at alle ansatte får en lønnsutvikling over tid og at ingen reelt sett går ned i lønn.
Men nå har Unio altså gitt fra seg streikevåpenet i forhandlingene som kan sikre dette. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble sjokkert når jeg leste dette. Hvor historieløs og kunnskapsløs kan man være - som fagforening - ved å akseptere at lønnsfastsettelsen skjer i forhandlinger hvor du ikke har streikerett. Hva tror de det gjør med maktforholdene i disse forhandlingene?
Jeg håper det blir enten medlemsopprør eller medlemsflukt, for dette undergraver alt vi tradisjonelt har stått sammen om som fagforeninger i staten.
