Debatt fredriksen og søvig

To sensorer som famler i blinde gir ikke økt retts­sikkerhet

Det er nedslående at departementet ikke ofrer ett eneste ord på det helt kostnadsfrie og langt mer effektive alternativet til en tosensorordning: gjeninnføring av helt ordinær klagerett på sensurvedtak.

For jurister er det en absurd tanke at «blind ankebehandling» skulle kunne bidra til styrket rettssikkerhet, skriver innleggsforfatterne.
For jurister er det en absurd tanke at «blind ankebehandling» skulle kunne bidra til styrket rettssikkerhet, skriver innleggsforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter at regjeringen fikk Stortinget med på å utsette ikrafttredelsen av kravet om to sensorer ved alle eksamener der det brukes gradert karakterskala, har Kunnskapsdepartementet nå fulgt opp med et høringsnotat om en mer avgrenset tosensorordning:

Kravet til to sensorer skal bare gjelde ved sensur av eksamener som utgjør 15 studiepoeng eller mer, av eksamener som ikke er etterprøvbare og av større arbeider der det stilles krav til fordypning eller selvstendighet.

Dagens ordning med blind «omsensur» bidrar ikke på noe vis til økt rettssikkerhet for studentene.

Innleggsforfatterne

Forslaget i høringsnotatet vil alt i alt redusere merkostnadene knyttet til tosensorordningen, og representerer slik sett et skritt i riktig retning. Samtidig er det nedslående at departementet ikke ofrer ett eneste ord på det helt kostnadsfrie og langt mer effektive alternativet til en tosensorordning: gjeninnføring av helt ordinær klagerett på sensurvedtak.

I nær sagt alle andre sammenhenger i norsk forvaltning ivaretas borgernes rettssikkerhet gjennom muligheten til å sende en begrunnet klage til en klageinstans.

For klageinstansen fører kunnskap om det opprinnelige vedtaket og innvendingene mot det til at saken er bedre opplyst enn den var i første runde. Det er nettopp derfor klageretten styrker utsiktene til at en sak til sist ender med et riktig vedtak.

Logikken er den samme i domstolene. Rettssikkerheten ivaretas gjennom muligheten til å kreve at en høyere rettsinstans forholder seg til de innvendinger som tapende part måtte ha mot en dom fra en lavere instans.

For jurister er det en absurd tanke at «blind ankebehandling» skulle kunne bidra til styrket rettssikkerhet.

Dagens ordning med blind «omsensur» bidrar ikke på noe vis til økt rettssikkerhet for studentene. Faktisk er det, som påpekt av Aune-utvalget (NOU 2020: 3), grunn til å frykte at omsensuren alt i alt er dårligere enn den opprinnelige sensuren.

Vi mener at blind omsensur har hatt en funksjon ved at den viser at forskjellige sensorer kan vurdere samme besvarelse ulikt. Mange har kanskje hatt en større tiltro til sensuren enn det er grunnlag for, og dette er særlig problematisk for utdanninger hvor eksamensresultater spiller en stor rolle for videre yrkeskarriere.

Likevel er det flere grunnleggende utfordringer med blind omsensur. Selv om institusjonene bruker de samme sensorene ved omsensur som opprinnelig sensur, er de nå både blinde og halte. Ingen med beste karakter kan klage, og svært få av de nest beste klager.

Omsensur er derfor en vurdering av en bunke med besvarelser som er selektert på en spesiell måte, og hvor det er nær umulig å gjenskape samme prøvingsrammer som under sensuren i første omgang. Om det er én eller to sensorer som vurderte den aktuelle eksamensbesvarelsen i første runde, er her uten interesse.

Så lenge omsensuren er blind, er det ingen grunn til å tro at et krav til to sensorer vil føre til færre klager. Den relativt grovkornete karakterskalaen (A-F) gjør at studenter som ikke synes de fikk full uttelling i sensuren, vil vurdere risikoen ved en klage som begrenset. Og når det heller ikke kreves at klagen skal være begrunnet, er det ikke rart at mange studenter tenker at omsensur er verdt forsøket.

Også for studenter som erkjenner at den opprinnelige karakteren nok var rettferdig, kan det være fristende å se om man kan ha flaks med snillere sensorer i runde to. Av denne grunn er det heller ikke slik at høye klagetall nødvendigvis sier noe om studentenes tillit til sensuren i første runde, slik det ofte hevdes i den politiske debatten.

Statistikk fra de juridiske fakultetene i Bergen og Oslo bekrefter at et krav til to sensorer neppe vil føre til færre klager. Mens vi i Bergen har hatt en ordning med relativt små eksamener som i første runde sensureres av én sensor, har Oslo beholdt en studiemodell med større eksamener som sensureres av to sensorer.

Noen utslag på klagetallene har dette ikke: jusstudentene i Bergen og Oslo klager like mye.

Forkjemperne for tosensorordningen legger ukritisk til grunn at to sensorer alltid vil være bedre enn bare én. Alt annet likt, er nok dette riktig. Men i en sektor med begrensede ressurser, vil ikke alt annet være likt. De ekstra ressursene som må brukes på to sensorer, vil føre til press på andre virkemidler som i dag brukes for å kvalitetssikre sensuren.

På jusstudiet i Bergen utarbeides det sensorveiledninger som langt overstiger lovens minimumskrav, det er etablert en ordning med nivåkontroll som innebærer at et stort antall grensetilfeller sendes inn til den emneansvarlige og det er åpnet for digitale sensormøter.

Alt i alt leder dette til en «EnesensorordningPLUSS» som etter vårt syn er klart bedre enn en hypotetisk minimumsvariant av en tosensorordning, hvor de to sensorene får en kortfattet sensorveiledning og for øvrig overlates til seg selv.

I et forsøk på å bidra med et bedre kunnskapsgrunnlag for debatten har vi på det juridiske fakultet i Bergen nå gjennomført et prøveprosjekt med to sensorer på et av de store emnene på tredje studieår (JUS136 Obligasjonsrett, 25 studiepoeng).

Det var ikke snakk om noen minimumsvariant av en tosensorordning. Sensorveiledningen var som vanlig utfyllende og det ble også gjennomført nivåkontroll, men sistnevnte var av mindre omfang enn vanlig (halvparten så mange besvarelser).

Kommisjonene ble dessuten satt opp slik at alle sensorer byttet medsensor etter å ha kommet halvveis i bunken, for å unngå at to og to sensorer satt i hver sin silo. Jobben med å rekruttere dobbelt så mange sensorer var krevende, men lot seg løse.

Hele 275 studenter leverte den aktuelle eksamenen, noe som er et viktig poeng i evalueringen av resultatene. På samme måte som på andre eksamener ved vårt fakultetet var sensorene til omsensuren rekruttert fra de som hadde bidratt under den ordinære sensuren.

Når vi sammenholder sensuren på det nye emnet med statistikken vi har fra forgjengerne (JUS131 Kontraktsrett II og JUS132 Pengekravsrett), finner vi følgende:

  • Antall klager er upåvirket, på noe i overkant av 20 prosent.
  • Antall klager som fører til endring av opprinnelig karakter – både til gunst og ugunst – er upåvirket, på noe i overkant av 40 prosent.
  • Antall saker som må behandles av en såkalt kontrollkommisjon, fordi ny sensur avviker med to eller flere karakterer fra opprinnelig sensur (uhl. § 3-9 (6)), er upåvirket på omkring 5 prosent av klagesakene.

Dersom vi går nærmere inn i detaljene, gikk faktisk antall endrete sensurvedtak noe opp – fra et gjennomsnitt på 43,3 prosent til 45,9 prosent. Det samme gjaldt antall saker som måtte til kontrollkommisjon, fra et gjennomsnitt på 4,3 prosent til 6,6 prosent.

Det var altså flere tilfeller av avvik på to eller flere karakterer mellom opprinnelig sensur og klagesensur med to sensorer også i den opprinnelige sensuren, men vi understreker at endringen er så liten at dette trolig må være en tilfeldighet.

Dersom vi antar at to sensorer isolert sett har styrket kvaliteten på sensuren i hvert fall litt, så må denne effekten være nullet ut av andre forhold. En mulig forklaring kan være at to sensorer utløste behov for flere nye og derfor mindre erfarne sensorer. En annen kan være at negative konsekvenser av den nedskalerte nivåkontrollen.

Ettersom vi foreløpig bare har resultater fra ett år, kan det heller ikke utelukkes at tallene er påvirket av særegenheter knyttet til den konkrete eksamensoppgaven (men vi har ingen holdepunkter for noe slikt – det var en helt vanlig eksamensoppgave laget av en meget erfaren emneansvarlig).

Fakultetsstyret har nå vedtatt å videreføre prøveprosjektet, så neste år vil vi ha ytterligere kunnskap om effekten av en mulig tosensordning. Våre foreløpige funn er imidlertid temmelig klare: Vi kan ikke se at prøveordningen med to sensorer har hatt noen som helst positiv virkning, verken på klagetall eller utfall av klagene. Eneste målbare virkning er administrativt merarbeid og økte sensurkostnader.

Dersom det ikke er politisk vilje til å avvikle den håpløse ordningen med blind omsensur, bør departementet vurdere følgende variant: Institusjonene må selv få vurdere om det er behov for mer enn én sensor på den enkelte eksamen, og dette må gjelde tilsvarende for den blinde omsensuren. Men dersom det viser seg at omsensuren leder til et annet resultat enn den opprinnelige sensuren, så må det kobles på en tredje sensor, etter mønster fra dagens ordning med «kontrollkommisjoner».

De tre involverte sensorene må da i fellesskap drøfte seg frem til riktig karakter. I motsetning til departementets forslag er dette en endring som faktisk vil gi økt rettssikkerhet for studentene, samtidig som ressursbruken holdes nede ved at flere sensorer først kobles inn i tilfeller hvor det viser seg å være behov for det.

For ordens skyld gjøres oppmerksom på at Karl Harald Søvig var medlem av Aune-utvalget.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS