Brukermedvirkning
Frykter at den maktkritiske klimaforskningen står i fare
Lars H. Gulbrandsen er redd for at Forskningsrådets krav til brukermedvirkning i prosjekter, vil føre til mindre maktkritisk forskning.
Publisert
Oppdatert
Seniorforskeren ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) gikk flere runder med seg selv før han bestemte seg for å skrive en kronikk i Aftenposten, der han kritiserer Forskningsrådets utlysninger og ordninger for prosjektstøtte.
«Kan det tenkes av Forskningsrådet vil støtte et maktkritisk forskningsprosjekt om oljenæringens påvirkning på norsk klimapolitikk og næringens rammebetingelser? Jeg tror at svaret er nei» skriver han i kronikken.
Han mener at dette henger sammen med forskningspolitiske prioriteringer og endringer i Forskningsrådets utlysninger og krav til brukermedvirkning i forskningsprosjekter.
Må ha med aktører de forsker på
Overfor Khrono trekker han fram et eksempel fra sin egen forskerhverdag.
Han var leder for et prosjekt som undersøkte konsesjonsprosessen for vindkraftanlegg i Norge. Der fant de blant annet ut at i praksis har kommunene liten innflytelse på planleggingen og byggingen av vindkraftverk når Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) først har gitt konsesjon til utbygging.
Dermed kunne kommuner ofte ende opp med mye høyere turbiner enn forventet og endret plassering av turbiner og tilførselsveier.
— Det var et prosjekt uten brukermedvirkning som vi fikk støtte til i 2016. I det prosjektet har vi vært ganske kritiske til NVEs håndtering av miljøhensyn og lokal medvirkning i konsesjonsbehandlingen, sier han, og legger til:
— Med dagens utlysninger i Forskningsrådet måtte vi nok i realiteten hatt med NVE på dette prosjektet for å ha en sjanse til å få finansering. Da kunne de ha påvirket hvordan vi la opp forskningsprosjektet og hva vi gikk ut med i det offentlige ordskiftet, sier Gulbrandsen.
Mulighetsrommet blir mindre og mindre
Han understreker at han ikke er imot at slike aktører er med på forskningsprosjekter.
Han er selv med på et nytt vindkraftprosjekt ved Fridtjof Nansens Institutt, finansiert av Forskningsrådet, der de nå nettopp har NVE og andre brukere med på laget.
— Og det er også nyttig og verdifullt for oss forskere. Vi kan ikke bare være samfunnskritiske, men jeg mener at vi trenger både den brukerorienterte og den samfunnskritiske forskningen, sier han.
— Problemet er at mulighetsrommet for å drive med maktkritisk forskning har blitt mindre og mindre de siste årene, sier Gulbrandsen.
Vil ikke miste debattrommet
Da vindkraftdebatten gikk for fullt i 2019 og 2020 var Gulbrandsen på en rekke seminarer og forskningen deres fikk mange medieoppslag.
Dersom de hadde funnet kritikkverdige forvaltningspraksis i dag, er han redd for at det heller hadde blitt noe man stort sett ville diskutert med brukere på bakrommet, og ikke i det offentlige rom.
— Om brukere skal bestemme hva som forskes på - og ikke minst hva som ikke er interessant å forske på, så står vi i fare for å miste den kritiske forskningen, sier han.
— Dersom man samarbeider med noen, er det ikke så lett å gå ut i media og kritisere dem. Da tar man heller debatten internt, noe som ville vært et tap for det offentlige ordskiftet, sier forskeren.
«Resultatet er at den maktkritiske forskningen på klima, energi, miljø og natur står i fare for å forvitre. Det vil bli et tap både for politiske beslutningstagere – som er de reelle brukerne av denne forskningen – og for den offentlige debatten om klima- og naturkrisen.», skriver han avslutningsvis i kronikken.
Hadde betenkeligheter
Gulbrandsen har fått mange og gode tilbakemeldinger på kronikken og mange forskere kjenner seg igjen i det han skriver, forteller han.
Men han hadde også noen betenkeligheter med å starte en slik debatt. Det var administrerende direktør i Forskningsrådet, Mari Sundli Tveits innlegg i Aftenposten 11. august som trigget han til å skrive kronikken.
—Hun skrev blant annet om vinn-vinn-løsninger i klimapolitikken, men problematiserte ikke at næringslivsaktører og andre brukere ofte kan være sterkt imot klimapolitiske virkemidler som vi vet virker.
— Og det er nettopp dette som er noe av problemet når Forskningsrådet krever brukervirkning i de fleste av prosjektene våre, sier Gulbrandsen.
Problemer er at den samfunnskritiske forskningen på klima og miljø faller mellom to stoler, mener Gulbrandsen.
«Den er ikke brukervennlig nok til at den lar seg gjennomføre i samarbeidsprosjekter med brukermedvirkning. Men den når heller ikke opp i den harde konkurransen om fri prosjektstøtte. Til det er forskningsspørsmålene som regel for problemfokuserte og anvendte og prosjektene for lite teoretiske eller metodisk nyskapende til å få støtte» skriver han.
Han sier at det koster litt å gå ut med denne kritikken.
— Man håper jo på at man ikke sager av greinen man sitter på. For jeg som alle er avhengig av et godt forhold til mulige brukerpartnere i nye søknader til Forskningsrådet, slår han fast.
