Vi trenger mer kunnskap om klima­løsningene, ikke om klimaproblemet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Både Norges Forskningsråd og den påtroppende regjeringen er nå i ferd med å legge føringer for hva norske klimaforskningsmidler skal brukes til i fremtiden. Om regjeringen ikke er villig til å dramatisk øke pengebruken, må noen typer klimaforskning som til nå har fått rikelig med midler, nedprioriteres.

Flere har bedt Forskningsrådet prioritere samfunnsvitenskapelig forskning høyere, og Forskningsrådets administrerende direktør Mari Sundli Tveit skriver fredag 01.10 i Khrono at hun støtter at det er en «hensiktsmessig balanse mellom [de naturvitenskapelige og de samfunnsvitenskapelige fagene]» i klimaforskningen. Dette er positive signaler, men samtidig uklart.

Hovedproblemet er at Forskningsrådet ikke har tradisjon for å gi midler til samfunnsvitenskapelig grunnforskning på klima. Dette må endres.

les også

Økt prioritering av samfunnsfaglig forskning er avgjørende for grønn omstilling

Uten naturvitenskapelig kunnskap kan vi ikke løse klimaproblemet. Vi ville ikke engang ha oppdaget at det finnes. Men de fagdisiplinene som fikk oss til å forstå klimaproblemet, er ikke de samme som best kan hjelpe oss til å løse det.

Klimaproblemet er ikke først og fremst en teknisk eller naturvitenskapelig utfordring. Det er en samfunnsomstilling uten sidestykke i historien. Dyp og bred innsikt i økonomi og politikk, samt menneskelige verdier, normer og tenkemåter, er utvilsomt en fordel i denne situasjonen.

Vi kan kun lykkes med å klima-omstille samfunnene våre dersom vi får med både folk flest og elitene, både bedriftene og de offentlige organisasjonene, både bygda og byen. Men hvilken kunnskap kan hjelpe oss å få det til?

Klimabeslutninger blir noen ganger en maktkamp, der de sterkeste får gjennomslag selv om de har dårlige argumenter. I slike situasjoner betyr kunnskap lite. Heldigvis tas ikke alle klimabeslutninger under slike forhold.

Som oftest vil beslutningstakere med god kunnskap ofte lykkes bedre enn andre. Hittil har forskningsfinansiører i Norge og andre land som oftest bedt naturvitere og ingeniører om å produsere klimakunnskap. Det er på tide å revurdere disse prioriteringene.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Vi anbefaler at Regjeringen og Forskningsrådet begynner med å spørre seg: Hvilken kunnskap kan hjelpe oss å lykkes bedre med klimaomstilling? La oss vurdere tre ulike hypoteser om hvordan mangel på kunnskap kan ha hindret omstilling så langt.

Hypotese 1: ‘Vi har lyktes dårlig med klimaomstillingen fordi vi mangler naturvitenskapelig kunnskap om klimaendringene.’

Det er lite støtte å finne for dette. Drivende gode naturvitere har identifisert at klimaet er i endring og vist at konsekvensene kommer til å bli dramatiske dersom vi ikke kutter utslippene til ned under null i løpet av de nærmeste tiårene.

I over 30 år har FNs klimapanel sørget for å formidle denne kunnskapen til beslutningstakere verden over. Kloke forskere har lyktes i å forenkle kompliserte vitenskapelige sammenhenger og dermed gitt oss dyp erkjennelse av problemets omfang og konsekvenser. Dette bidro til at verdenssamfunnet i 2015 satte som mål å begrense global temperaturøkning til under 2 °C og helst ikke mer enn 1,5 °C.

Klimakunnskapen kan alltid bli sikrere og mer detaljert, men lite tyder på at de små kunnskapshullene og usikkerhetene vi nå står overfor, er årsaken til at beslutningstakere flest venter med å handle og lar utslippene fortsette å øke.

En enda bedre forståelse for hvordan atmosfæren og naturen fungerer, er rett og slett ikke kunnskapen som kan hjelpe oss til å forstå hva som kan og bør gjøres for å få flere folk, bedrifter og land til å klimaomstille. Beslutningstakere flest vet allerede hva de bør prøve å få til, men de har liten oversikt over hva de kan gjøre for å få det til å skje.

La oss gå videre til hypotese 2: ‘Vi har lyktes dårlig med klimaomstilling på grunn av mangel på teknologisk fullgode alternativer til fossil energi, forbrenningsmotoren, søppeldeponier og kjøttmiddager.’

Også dette er det vanskelig å underbygge. Et vell av nye teknologier og praksiser er allerede utviklet av smarte og nytenkende teknologer, innenfor fornybar energi, energibærere og batterier, avfallshåndtering, vegetarkost og mye mer. Mange av disse løsningene er til og med blitt ganske billige å gjennomføre i stor skala. Likevel er det altfor få som tar dem i bruk i det omfang som trengs for å løse problemet.

Fremdeles trenger vi mer kunnskap om hvordan de nye teknologiene og praksisene spiller sammen, og hvordan de vil fungere innenfor nye sektorer og i nye virksomheter. Gjennom økt bruk vil de også kunne bli enda billigere. Men lite tyder på at mangel på teknologisk forskning er det mest avgjørende hinderet for en radikal klimaomstilling.

Så da står vi igjen med vår tredje og siste hypotese: ‘Vi har lyktes dårlig med klimaomstilling fordi vi mangler kunnskap om hvordan vi kan få folk, bedrifter og land til å støtte og samarbeide for klimaomstilling.’

Det er lettere å finne støtte for denne enn for de to foregående hypotesene. Økonomer har kommet opp med flere innovative klimavirkemidler, og statsvitere har pekt på viktige politiske hindre. Men vi vet fremdeles altfor lite om hvordan brede sett av klimavennlige løsninger og praksiser kan gjøres så lønnsomme og populære at utslippene reduseres mye i alle sektorer, og stadig fortere over tid.

les også

Behovet for samfunns­vitenskapelig klima­forskning vil øke

En grunn til kunnskapsmangelen er selvsagt at vi inntil nylig hadde lite praksis å forske på. Nå har dette endret seg: mange land, bedrifter og byer har eksperimentert, men vi går glipp av læring dersom vi ikke forsker på det de gjør. Klimaforskning har lenge hatt lav status i samfunnsfag og humaniora, men det er i ferd med å endres.

For å få best mulig kunnskap trenger vi å få verdens smarteste samfunnsøkonomer, statsvitere, sosiologer, geografer, planleggere, filosofer, historikere, arkitekter, sosialantropologer og psykologer med på laget.

Norge og andre land har altfor lenge gitt mer enn 80 prosent av klimaforskningsmidlene til naturvitere og teknologer. I fremtiden bør minst halvparten av midlene gå til samfunnsvitenskap og humaniora.

les også

En langtidsplan for bærekraftig omstilling

Et halvt århundre med naturvitenskapelig grunnforskning har resultert i et imponerende apparat av klimamodeller og scenarier. Nå trenger vi grunnforskning som kan gi generaliserbar kunnskap om klimapolitikk, økonomi, innovasjon, livsstil og forbrukeradferd.

Elin Lerum Boasson er hovedforfatter i FNs klimapanels kommende hovedrapport, i arbeidsgruppe 3 - Utslippsreduksjon, opptak og virkemidler.