Debatt ● Kristian Gundersen
Styrerom med duften av sigar
Det er en alvorlig brist ved styringssystemene i det offentlige. Mye av makten sitter hos mennesker som ikke er demokratisk valgte og som mener at deres makt helst bør utøves uten innsyn, mener Kristian Gundersen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den politisk oppnevnte styrerepresentanten ved UiO, Kristin Clemet, skriver i Khrono at «[Palestina-aktivist Jonathan] Jonsson er freidig når han antyder at jeg mener at studenter som demonstrerer fredelig er en trussel mot demokratiet. … Men det er en trussel mot demokratiet og den akademiske friheten, dersom for eksempel styrerepresentanter lar seg presse til å fatte et vedtak mot egen overbevisning.» (min uth.)
Noe så selvfølgelig skriver man ikke med mindre man vil at folks skal tenke at de styrerepresentantene som stemte for boikott av Israel kanskje lot seg presse til å stemme mot sin egen overbevisning.
Jeg kunne skrive at det ville være et problem dersom for eksempel styremedlem Clemet lot seg presse av hovedeieren (NHO) i det aksjeselskapet hvor hun er administrerende direktør (Civita), eller av sitt parti Høyre. Men en slik argumentasjon ville være en urimelig innuendo og uren argumentasjon fra min side.
Clemets innuendo overfor sine styrekolleger ville neppe sluppet henne gjennom på en eksamen i «corporate management», og passer også dårlig med hennes ledelsesfilosofi der styrelojalitet står så sentralt.
Hun har uttalt at hun trolig ville takket nei til en styreplass dersom hun visste at styremøtene var åpne, og uttalte til Uniforum:
«Det blir vanskelegare å etablera den kollegiale kulturen som skal til i eit godt styre, og i eit godt styre skal ein våga å stilla dumme spørsmål, ta opp sensitive spørsmål og tora å ta opp ting som har kraft i seg til å skada verksemda. Med opne møte er det mykje ein let vera å gjera og seia, som ein ville ha gjort på eit vanleg styremøte. Eg trur dei som sit ved styrebordet, då vil føla seg mest tvungne til også å snakka til dykk, seier ho og tenkjer på pressa».
Igjen er dette en grov undervurdering av hennes kolleger.
Verre er at det viser en alvorlig brist ved styringssystemene i det offentlige, nemlig at mye av makten sitter hos mennesker som ikke demokratisk valgte, og som mener at deres makt helst bør utøves uten innsyn.
Sigarrøken er borte, men filosofien er den samme.
Kristian Gundersen
Den forrige styrelederen i Forskningsrådet Hilde Tonne uttalte «Jeg tror det er enklere å være fri, endre meninger og bygge på hverandre, hvis du kan si ting som ikke nødvendigvis huskes. Det er enklere å komme til en felles løsning hvis du vet at du ikke hele tiden blir påpekt hva du har sagt før. Dynamikken i et team, der du kommer fram til løsninger hvor man bygger på hverandre, er mye enklere når man ikke blir observert utenfra.»
Forskningsrådets møter er fremdeles lukkede under ledelse av tidligere NTNU-rektor Gunnar Bovim.
Tenkningen minner om idiomet fra amerikansk politikk om beslutninger som fattes bak lukkede dører i «smoke filled rooms», den norske varianten er vel at «noen av oss har snakket sammen».
Sigarrøken er borte, men filosofien er den samme. Både Clemet og Tonne baserer seg på en slags styremystisisme, om at bare du lar et fåtall av mennesker som er like leder-geniale som dem selv sitte sammen uten innsyn skjer det noe esoterisk. Denne maktfullkomne tenkningen er godt beskrevet i boka «Lederisme» av professor i ledelse, Tom Karp, som kommer ut i disse dager.
Både Clemet og Tonne baserer seg på en slags styremystisisme, om at bare du lar et fåtall av mennesker som er like leder-geniale som dem selv sitte sammen uten innsyn skjer det noe esoterisk.
Kristian Gundersen
Jeg har møtt i 4 ulike universitetsstyrer, selv om det var mange smarte og arbeidsomme styrekolleger, var synet på hva et universitet er, og på styringsideologi så ulike at å sitte sammen i lukkede rom snarere kunnet utviklet seg til en gisselsituasjon snarere enn «Dynamikken i et team, der du kommer fram til løsninger hvor man bygger på hverandre».
Jeg har ofte følt at styret lever i et parallelt univers og med et særegent strategispråk som er sterkt fremmedgjørende for meg som er universitetslærer og vet hva som foregår.
Problemet med universitetsstyrene er snarere det motsatte av det Clemet og Tonne skisserer, at store deler av styret ikke tar universitetssamfunnene på pulsen slik de gjorde før. Ofte har de ansatt rektor, ekstern styreleder, og mange eksterne styremedlemmer som aldri er på campus og som sjelden stemmer mot den ledelsen de har ansatt. Slik sett er jeg enig med Clemet i det dagens styrer kanskje ikke er egnet til å representere universitetet i moralske spørsmål slik som akademisk boikott.
Dette er synd, for Universitetet i Oslo har historisk spilt en betydelig rolle i ekstreme situasjoner slik som under andre verdenskrig og ved boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika. Næringslivet kom ikke like godt ut av det, men så har de også en annen rolle og har hatt en annen maktstruktur.
