Debatt ● Kristin Clemet
Studenter i telt truer ingen
Universitetet er, og bør være, en arena for fri meningsbrytning, svarer Kristin Clemet. — Men det er en trussel mot demokratiet og den akademiske friheten dersom styrerepresentanter lar seg presse til å fatte et vedtak mot egen overbevisning.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stipendiat ved IKOS ved UiO, Jonathan Jonsson, avlegger meg en visitt i et innlegg i Khrono 15. mai.
Temaet er UiO-styrets vedtatte uttalelse om universitetets holdning til krigen i Gaza og hvilke konsekvenser krigen bør ha for Universitetet i Oslo.
Jonsson er skuffet over at styret ikke vedtok akademisk boikott av Israel eller av de israelske høyere utdanningsinstitusjonene. Det er forståelig, siden Jonsson selv er boikott-aktivist.
Men Jonsson formidler dessverre flere misforståelser og feil i sitt innlegg. La meg nevne noen:
Jonsson mener at vi som er såkalte eksterne styrerepresentanter, ikke taler for studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo. Han mer enn antyder at det ikke er demokratisk at vi kan «stoppe et vedtak» med sterk støtte blant ansatte og studenter.
Jeg vil anbefale Jonsson å lese Lov om universiteter og høyskoler, som er vedtatt av Stortinget, som er valgt av folket. Loven dreier seg særlig om de institusjonene som er eid (og finansiert) av staten, altså av borgerne.
Av loven fremgår det hvordan styrets sammensetning skal være og hvordan valg og oppnevning skjer.
Det fremgår også av loven hva universitetets og styrets oppgaver er. Og for å si det kort: Styrets medlemmer er likeverdige og inngår i et kollegium som særlig skal ha ett formål for øyet — nemlig å ivareta universitetets interesser på best mulig måte.
For å si det kort: Styrets medlemmer er likeverdige og inngår i et kollegium som særlig skal ha ett formål for øyet — nemlig å ivareta universitetets interesser på best mulig måte.
Kristin Clemet
Jonsson ser ut til å tro at styret har behandlet krav fra ham og det oppropet han er en del av, men det har vi ikke. Vi har behandlet et forslag fra universitetsledelsen til en uttalelse om krigen i Gaza og konsekvensene den bør ha for Universitetet i Oslo.
Vi diskuterte akademisk boikott — hva det er og hvilke konsekvenser det ville ha — basert på et generelt grunnlag og i lys av den brede debatten som lenge har pågått både nasjonalt og internasjonalt.
Denne debatten har vist at det er prinsipiell uenighet om bruken av akademisk boikott som virkemiddel og om hva en boikott vil bety i praksis. Denne uenigheten finnes også innad i UiO-styret. Men uenighet er, som alle vet, legitimt.
Det er ikke riktig at jeg har hevdet at «studenter som bor i telt for Palestina», er en trussel mot akademisk frihet. Det jeg har sagt, er at jeg mener at vi internasjonalt ser at universitetene (og i og for seg også kulturinstitusjoner) er under press, både i autokratier og demokratier.
I autokratier er det makthaverne som forsøker å ta fra dem friheten. I demokratier er det pressgrupper som forsøker å gjøre det samme. Dette er, etter min mening, en svært uheldig utvikling.
Jonsson tar helt feil når han tror at de eksterne styrerepresentantene representerer sin arbeidsgiver (i mitt tilfelle Civita) i universitetsstyret. Vår eneste oppgave er, etter beste evne, å ivareta universitetets interesser, og i den grad vi «representerer» noen, er det staten, fellesskapet, borgerne og skattebetalerne. Men ingen kan instruere oss i hva vi skal mene.
Og siden Jonsson «lurer spesielt på hvor godt representanter for næringslivet ivaretar stemmer fra studenter og ansatte», kan det jo nevnes (selv om det ikke er relevant) at kun én av fire eksterne representanter i UiO-styret har sitt daglige virke i næringslivet.
Det jeg har sagt, er at jeg mener at vi internasjonalt ser at universitetene (og i og for seg også kulturinstitusjoner) er under press, både i autokratier og demokratier.
Kristin Clemet
Jonsson er freidig når han antyder at jeg mener at studenter som demonstrerer fredelig er en trussel mot demokratiet. Jeg har, tvert om, vært svært opptatt av at universitetet er, og bør være, en arena for fri meningsbrytning.
Men det er en trussel mot demokratiet og den akademiske friheten, dersom for eksempel styrerepresentanter lar seg presse til å fatte et vedtak mot egen overbevisning.
Til slutt:
Jonsson hevder at det er en majoritet ved UiO som støtter en akademisk boikott og/eller de kravene boikott-aktivistene har fremmet, som er mer omfattende. Det er mulig at han har rett, men jeg har aldri sett det dokumentert.
Det er 7200 ansatte og 27000 studenter på UiO. I overkant av 1600 av dem, først og fremst studenter (og noen svært få professorer), har undertegnet et opprop som ble overlevert rektoratet og styret i forrige uke. Studenttinget har dessuten vedtatt boikott, men likevel: Mitt inntrykk er ikke at boikott-aktivistenes krav har flertall blant studenter og ansatte.
For meg fremstår Israel/Palestina-konflikten og spørsmålet om akademisk (og kulturell) boikott av Israel som sensitivt og polariserende. Det er i seg selv en god grunn til at universitetet, qua universitet, ikke bør ta stilling.
Endringslogg 16/5 kl. 19.41: Endret til 7200 ansatte ved UiO
