Debatt ● Torhild Sørum
Studenten er «umulig». Eller er du ikke god nok veileder?
Ansatte ved utdanningene må ha flere veiledningsmodeller å jobbe etter. Enkelte studenter tar ikke veiledning i praksis.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sammen med praksisveileder på sykehuset skulle jeg veilede studenten. Vi skulle gi midtveisvurdering. Studenten viste liten forståelse for hvorfor hen skulle få varsel om mulig ikke bestått praksis. Hen jobbet hardt, problemet var opplegget i praksisperioden, praksisveileder på avdelingen, læreren. Ja, kort sagt «hele systemet», mente studenten.
Studenten var i ferd med å slutte på utdanningen. Men tenkningen ble etter hvert snudd, hen fikk både utvikling og selvinnsikt. Veiledningen ble gjenopptatt dagen etter at et varsel om mulig ikke bestått praksis ble gitt. Samtalen den dagen var starten på en formidabel endring hos studenten.
Veiledningen ble gjenopptatt dagen etter at et varsel om mulig ikke bestått praksis ble gitt. Samtalen den dagen var starten på en formidabel endring hos studenten.
Torhild Sørum
For egentlig var studenten svært hardtarbeidende. Hen leste flere timer hver dag etter endt praksisdag. Utfordringen var å få studenten til å omsette kunnskap til praktisk arbeid med pasienter. I dette tilfellet handlet det ikke om at studenten måtte jobbe hardere, men annerledes. Prosessen ble fulgt opp av praksisveiledere på sykehusavdelingen.
I profesjonsstudier ved høgskoler og universitet er en del av utdanningene praksisstudier. Dette skjer blant annet i utdanning av lærere, ergoterapeuter og sykepleiere.
Sykepleierutdanningen skal ha halvparten av studiet som praksisstudier. Vurderinger av studentene i praksis blir foretatt av praksisveileder i kommuner og sykehus. Studentleder i Norsk Sykepleierforbund, Daniel Tørresvoll Stabu, skriver i et innlegg i Khrono 15. februar i år at « … helsetjenesten må ta sitt utdanningsansvar på alvor gjennom å prioritere veiledning at studenter og kompetanseheving til praksisveiledere». Og videre: «Studiebarometeret avslører nødvendige forbedringer i sykepleierutdanningen». Slik jeg ser det, så er det en klar fordel om også kontaktlærer ved utdanningsinstitusjonen har kompetanse på veiledning.
Noen ganger må praksislærer ved utdanningsstedet kontaktes når den «vanskelige samtalen» må gjøres, som for eksempel «varsel om mulig ikke bestått». Noen vitenskapelig ansatte vil også få en rolle i å veilede studenter som er under utvidet skikkethetsvurdering. Studenten er da i en ekstra sårbar situasjon. I tillegg skal vi som ansatte på universitet og høgskoler veilede praksisveiledere.
Flere av veilederne i praksis, altså ansatte i kommuner og sykehus når det gjelder helsefag, har en videreutdanning på ti studiepoeng i praksisveiledning i helse- og sosialtjenesten. Mange av de vitenskapelig ansatte har ikke slik videreutdanning. Det til tross for at veiledningssamtalene kan være utfordrende. Jeg er ikke den eneste som har følt på en utilstrekkelighet i møte med studenter og praksisveiledere i slike vurderingsmøter.
14 ansatte ved NTNU i Gjøvik ved ergoterapi-, radiograf- og sykepleieutdanningene har nå gjennomført Videreutdanning i veiledning for vitenskapelig ansatte. Det er første gang det er gjennomført en slik utdanning ved NTNU for vitenskapelig ansatte.
Å få kunnskap om forskjellige veiledningsmodeller kan gjøre oss i stand til å bidra i vanskelige samtaler med studenter som er i praksis. I møte med studenter som ikke tar veiledning, men heller bortforklarer og legger skyld på andre, kan vi ha kunnskap om noen veiledningsmodeller som kan være nyttige.
I et første møte med en student som står i fare for å stryke finnes det metoder som kan legge til rette for at studenten ikke opplever situasjonen som truende, men mer en start på å bygge en relasjon for å bidra til selvinnsikt og progresjon hos studenten.
Studenter som får varsel om mulig stryk ved midtvurdering, tar dette som regel svært tungt. Dette kan være tøft, også for praksisveileder og lærer. Enkelte studenter tar det så tungt at de vil slutte på studiet. Ved god veiledning kan det være mulig å snu dette, og gi studenten håp om å kunne stå i praksis ved for eksempel å endre måten å jobbe på.
Hva god veiledning er, kan variere til den enkelte student. Men det handler mye om å skape en relasjon, få tillit, gi studenten klare beskjeder om hva som må endres og bedres for å kunne stå i praksis. I tillegg: hva kan veiledere i praksis bidra med, og hvordan skal kontaktlærer følge opp.
Det hender vi opplever solskinnshistorier, der studenten etter veiledning får større selvinnsikt og endrer måte å arbeide på i praksis. Fra å få flere tilbakemeldinger på ting som ikke er bra nok til å få skryt for stor endring og progresjon, er veldig fint å følge med på.
Hvis studenten jeg startet dette innlegget med ikke hadde fått denne selvinnsikten, hadde helsevesenet gått glipp av en suveren, kommende sykepleier.
