Debatt ● astrid botheim og elise granmo
En praksis til besvær i helseutdanninger
Studenter på helseutdanninger har fått høre fra egne veiledere at det ikke nok ressurser til å prioritere veiledningen og «Jeg må bare beklage, men jeg kan ikke så mye om veiledning».
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mange helsefagstudenter opplever forhold rundt obligatoriske praksisperioder som problematiske for deres psykiske helse og trivsel. Så hvorfor snakkes det ikke mer om kvalitet i praksis, når det brukes en mengde ressurser og timer til det?
Som snart nyutdannede ergoterapeuter har vi gjennomgått et omfattende utdanningsløp med flere obligatoriske praksisperioder. Ideelt sett gir praksislæringen nettopp det, læring.
Samtidig har flere studenter vi har snakket med rundt om i landet erfart at det er stor variasjon i kvaliteten tilknyttet praksisopphold. Vi har vært i kontakt med studenter som har avsluttet studieforløpene sine grunnet en stor psykisk belastning av å være student i praksis.
Faktorer som relasjon til veileder, opplevelse av manglende veiledningskompetanse og svake økonomiske støtteordninger kan påvirke kvaliteten på læring, men enda mer kritisk, kan det påvirke studentenes psykiske helse og trivsel. Vi mener derfor at tiden er moden for å debattere, evaluere og forske mer på kvaliteten i praksis for helsefagene.
Mer enn 1 av 4 studenter har alvorlige psykiske symptomplager. Dette viser funn fra Norges største studentundersøkelse. I tillegg har 1 av 5 studenter svart at de har skadet seg selv med vilje og like mange har tenkt seriøst på å ta sitt eget liv. Dette er alvorlig.
Vi har også selv periodevis kjent på en psykisk belastning – men da først og fremst tilknyttet det å være student i praksis. I ettertid har vi tenkt at mye av belastningen kunne vært unngått eller forebygget gjennom ulike tiltak på et systemnivå. Mye tenker vi handler om variasjon knyttet til formell veiledningskompetanse, svake evalueringssystemer og det vi opplever som diffuse ansvarslinjer og et manglende støtteapparat for studenter i praksis.
Studenter opplever ofte konfliktfylte følelser til læring i praksis. Disse motstridende følelsene kan være kilden til mer angst og uro, dersom forholdene ikke ligger til rette for å oppnå mestring.
Dersom man ikke opplever en god kjemi med veilederen sin, kan det i stor grad være med på å bidra til psykiske plager og nedsatt livskvalitet. Derfor er det viktig at de som skal veilede oss er kjent med kompleksiteten bak det å skulle veilede andre mennesker. De må ha ressursene og riktige forutsetninger for å beherske dette ansvaret.
Når vi som helsefagstudenter bruker så mye tid av studieløpet vårt i praksis og myndighetene bruker så mye penger på praksislæring, hvorfor er det da ikke mer fokus på kvalitet i veiledning og læringen i praksis?
Innleggsforfatterne
Vi har dessverre hørt om studenter som har fått høre fra sine veiledere utsagn som: «Vi har ikke nok ressurser til å prioritere veiledningen» eller «Jeg må bare beklage, men jeg kan ikke så mye om veiledning». Dette mener vi er urovekkende.
Veiledning handler i all hovedsak om å skape en god dialog. Dermed trenger den som skal veilede, tilstrekkelig med kunnskap om hvordan man legger til rette for læring gjennom dialog. Den som veileder bør ha en høy bevissthet om maktdimensjonen som er tilstedeværende i relasjon mellom student-praksisveileder.
Tilbakemeldingene vi har fått høre fra studenter, er at mange opplever nettopp denne relasjonen som problematisk og at det her knyttes svært varierende grad av veiledningskompetanse. Veilederen skal ideelt sett bidra til å motivere studenten til læring og mestring.
En analyse av studenters erfaringer fra Studiebarometeret 2016, viser at studenter mener at veilederes kompetanse er svært varierende og at det har stor betydning for læringsutbytte. Det kan derfor oppleves nokså paradoksalt når studenter erfarer veiledningspraksis å være i direkte konflikt med den samme teorien vi lærer er et ideal for god praksisveiledning.
En student vi har pratet med fortalte oss at praksis var så utfordrende at det førte til sterke psykiske reaksjoner. Studenten følte seg ikke møtt som en student, men fikk høre fra sin veileder at hen hadde som mål: «å bryte deg ned, for å bygge deg opp». Problemet ble imidlertid at det ikke ble noen «konstruksjon» men snarere en «destruksjon.»
Det er slike fortellinger som har bidratt til at vi nå skriver denne kronikken. Gjennom den helsefaglige utdanningen lærer vi om menneskers sårbarhet. Vi lærer å ta hensyn og har spesielt satt søkelyset på å se menneskers ressurser, til tross for deres utfordringer. Studenter er også mennesker.
Studenter som befinner seg i praksis fortjener å bli møtt med respekt og bli behandlet som et medmenneske, spesielt fra våre forbilder og veiledere innen helsevesenet. For mange studenter er praksis en fin tid man ser tilbake på, men de mange tause stemmene hører vi ikke så mye om.
De som opplever praksis som en av de mest sårbare og vonde periodene gjennom sine formative utdanningsår. For de tause studentene er det skamfullt og vondt å høre om medstudenter som er fornøyde med sine praksisperioder. Vi mener det er på tide at deres stemme også blir hørt.
Når vi som helsefagstudenter bruker så mye tid av studieløpet vårt i praksis og myndighetene bruker så mye penger på praksislæring, hvorfor er det da ikke mer fokus på kvalitet i veiledning og læringen i praksis? Og hva gjør vi med praksisveiledere som kanskje ikke er egnet til å jobbe med veiledning når vi vet at det kan påvirke læringen, trivselen og den psykiske helsa til studentene?
Vårt håp er at fremtidige helsefagstudenter skal få et bedre utbytte av praksis, hvor det er mindre uønsket variasjon i kvaliteten i praksis. Vi håper derfor at beslutningstakere og andre fatter mer interesse for tematikken og ser alvoret i det.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024