Fremstår norsk akademia som et lukket system som norskfødte etterkommere av innvandrere synes er vanskelig å se at de kan høre hjemme i, spør kronikkforfatterne. Bilde fra årets studiestart ved Universitetet i Oslo. Foto: Runhild Heggem
Fremstår norsk akademia som et lukket system som norskfødte etterkommere av innvandrere synes er vanskelig å se at de kan høre hjemme i, spør kronikkforfatterne. Bilde fra årets studiestart ved Universitetet i Oslo. Foto: Runhild Heggem

Det mangfoldige akademiet

Mangfold. Norskfødte etterkommere av innvandrere er sterkt underrepresentert blant forskere i Norge, mens de er overrepresentert i høyere utdanning. Dette er det verdt å dvele over.

Publisert   Sist oppdatert

I støvet etter en heftige debatt om internasjonalisering av norsk akademia tidligere i år, står forskningssektoren tilbake med jobben å definere, og iverksette tiltak for å håndtere, et økende kulturelt, språklig og etnisk mangfold.

Internasjonaliseringsdebatten viste med all tydelighet at dette – ikke ulikt innvandringsdebatten i stort – er et tema med stor sprengkraft. Det skyldes dels at feltet er preget av normativ uenighet om retningen for fremtidig utvikling, dels en notorisk uklarhet om hva som egentlig menes med begreper som internasjonalisering og mangfold i akademia.

Akademiet for yngre forskere (AYF) er grunnleggende positive til internasjonalisering, men mener debatten må inn på et mer konstruktivt spor. Vi må diskutere konkrete tiltak for at norsk akademia kan nyttiggjøre seg det økende antallet akademiske migranter som har kommet til Norge det siste tiåret. Samtidig må vi rette fokuset på mangfoldet som ikke er der, og da særlig etterkommere av innvandrere i Norge. Denne voksende grupper er overrepresentert i høyere utdanning, men underrepresentert i akademia.

Vinterens internasjonaliseringsdebatt startet med å kretse om to motpoler, der et økende antall utenlandske forskere i norsk akademia for noen ble sett på som uproblematisk og et entydig positivt mål, mens utviklingen for andre ble oppfattet som trussel mot det norske akademia vi kjenner (eller kanskje kjente, for kun 10-15 år siden).

Etterhvert kom flere stemmer på banen, og en nyansering av posisjonene ble mulig. Blant annet tok flere etablerte forskere ved norske universiteter, med bakgrunn fra andre land, til orde for at unviersitetene og høgskolene må etablere en infrastruktur for integrering av utenlandske forskere som flytter til Norge – særlig med sikte på språkopplæring og inkludering på arbeidsplassen.

Ved Universitetet i Oslo lanseres i høst Forum for internasjonale forskere, med blant annet Malcolm Langford i spissen, som en konkret respons fra utenlandske forskere på behov for støtte og hjelp i tilpasningen til norsk akademia. Lignende initiativer bør komme over hele landet, og institusjonene må møte forslagene med interesse.

Internasjonaliseringsdebatten viste med all tydelighet at dette – ikke ulikt innvandringsdebatten i stort – er et tema med stor sprengkraft.
Marta Bivand Erdal og Arnfinn H. Midtbøen
Akademiet for yngre forskere

Blant yngre forskere spesielt, er det mange som kommer til Norge for å ta en doktorgrad eller jobbe med kortere postdoc-prosjekter. Et sentralt spørsmål i internasjonaliseringsdebatten, er hvorvidt institusjonene ønsker å holde på disse forskertalentene som er rekruttert inn gjennom hard konkurranse blant mange sterke kandidater. Dersom det å holde på unge forskertalenter er et mål, ja, da må institusjonene også legge til rette for dette gjennom iverksettelsen av nødvendige tiltak. Her har fortsatt mange institusjoner en lang vei å gå.

Ved siden av en bedre tilrettelegging for de utenlandske forskerne som allerede jobber i forskerstillinger i Norge, må vi sette søkelys på grupper som er underrepresentert. I den såkalte mangfoldstatistikken som for et par år tilbake ble publisert av NIFU, opereres det med sekkekategorien «innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn». Tabellene dokumenterer at denne gruppen samlet har økt fra 14 til 25 prosent i perioden 2007-2014. En nærmere kikk på tallgrunnlaget viser tydelig at utviklingen hovedsakelig drives av en økning i andelen akademiske migranter fra Europa og USA – altså de vi gjerne omtaler som internasjonale forskere. Akademiske migranter fra andre deler av verden er sterkt underrepresentert, det samme er flyktninger og innvandrere som har kommet av andre grunner enn gjennom forskerrekruttering.

Ikke minst er norskfødte etterkommere av innvandrere sterkt underrepresentert i det norsk forskerpersonellet. Dette er det verdt å dvele over. Vi vet lite om årsakene til at denne gruppen – som for øvrig er overrepresentert i høyere utdanning – foreløpig ser ut til å velge andre karriereveier. Skyldes det at andre deler av arbeidsmarkedet gir bedre muligheter til faste stillinger, høyere lønninger og jobber med høy status? Holdes de utenfor som følge av diskriminering i rekruttering? Eller fremstår kanskje norsk akademia som et lukket system som det er vanskelig å se at de kan høre hjemme i?

Uavhengig av årsaksforhold, det er liten tvil om at norsk forskning går glipp av mange forskertalenter dersom underrepresentasjonen av etterkommere vedvarer. På sikt vil dette gå utover legitimiteten til universiteter og høgskoler, som er nødt til å speile befolkningen som helhet. Dette har med demokratiske prinsipper å gjøre, men også for å beholde tilliten til at rekrutteringssystemet er basert på åpenhet og likeverdig konkurranse.

I et forsøk på å komme ut av skyttergravene og inn i mer konstruktive diskusjoner om begrepsforståelse og tiltaksutvikling, har Akademiet for yngre forskere tatt initiativ til konferansen «Mangfold i akademia: Fra begreper til tiltak». Konferansen avholdes torsdag 8. november i samarbeid med Komité for kjønnsbalanse og mangfold i akademia (KIF-komiteen) og Institutt for Samfunnsforskning (ISF).

Til denne konferansen har vi invitert Kalwant Bhopal, professor i utdanning og sosial rettferdighet ved University of Birmingham, til å holde en innledning. Bhopal forsker på karrierene og erfaringene til etniske minoriteter i utdanning og akademia, og har blant annet utgitt boken The Experiences of Black and Minority Ethnic Academics: A Comparative Study of the Unequal Academy (Routledge, 2016). Hun har også evaluert sentrale tiltak for å øke kjønnsbalansen og representasjonen av etniske minoritetsgrupper i britisk akademia, deriblant Athena SWAN og det nyopprettede Race Equality Charter, to tiltak som handler om å gi incentiver til institusjonene for å jobbe proaktivt for mer inkluderende rekruttering.

Vi tror selvsagt ikke at erfaringene fra Storbritannia uten videre kan overføres til norsk kontekst. Til det er landene for forskjellige, både når det gjelder utdannings- og universitetssystemet i seg selv, men også med hensyn til landenes innvandringshistorie og generelle tilnærming til etniske relasjoner. Ikke desto mindre tror vi at norsk akademia kan ha noe å lære.

I en tid der institusjonene arbeider med å videreutvikle sine handlingsplaner for likestilling og forsøker å konkretisere hva tiltak for et økende mangfold egentlig betyr, vil eksempler fra en kontekst der konkrete tiltak er satt ut i livet kunne fungere klargjørende både for hva vi kan gjøre i Norge, hva vi ikke bør gjøre – og hva som kan være praktisk mulig.

Slike innsikter er gull verdt når norsk akademia fremover skal utvikle tiltak for å nyttiggjøre seg av mangfoldet som allerede er der – og rekruttere mer aktivt i grupper som er sterkt underrepresentert.