Utenlandske forskere flytter fra tellekantene

David og Leslie Rutkowski har bodd utenlands tidligere. De møttes i Japan, og har bodd i Tyskland en stund.

I 2015, da de begge var rundt 40 år, tenkte de at dersom de ville gjøre alvor av drømmen om å bo utenlands igjen, måtte det skje nå. 

— Vi var bare nødt til å dra, og ville prøve å bo i Norge, forteller Leslie.

De kom begge fra forskerstillinger ved Indiana University i USA, og for to år siden tok de valget om å flytte til Norge. De endte hos det relativt nye Centre for Educational Measurement at University of Oslo (CEMO).

Fra kontoret langs Gaustadalléen kan Leslie Rutkowski se ned på forskningsparken på Universitetet i Oslo (UiO), men i desember er hun og mannen David tilbake i delstaten Indiana.

Kvantitet over kvalitet

Det er flere grunner til at ekteparet gir opp forskerkarrieren i Norge og flytter hjem igjen. En av dem er tellekantsystemet og personlig rangering.

— Dette ekstreme fokuset på tellekanter var ukjent for meg. Det er ikke slik progresjonen av menneskelig kunnskap fungerer. Noen forskere jobber med en problemstilling over en lengre tidsperiode, og selv om de ikke produserer mange artikler i den perioden, kan sluttresultatet bli desto mer verdifullt, sier Rutkowski.

Hun presiserer at det skjer i USA også.

— Men det er mye sterkere her, mener hun, og fortsetter:

— Jeg visste at Norge hadde et system som ga poeng på publikasjoner, men jeg ble overrasket over akkurat hvor mye det systemet verdsetter kvantitet over kvalitet.

Press på å søke

Det er Leslie som møter Khrono på Blindern - David er på konferanse i Dubai.

Rutkowski-paret er ikke de eneste som kritiserer tellekant-systemet. Det har møtt mye kritikk, særlig på grunn av forskjellene i måten å både arbeide og publisere på i forskjellige forskningsmiljøer. 

Les også: Tror forskjeller øker med nye tellekanter

Les også: Tellekanter dårlig tilpasset profesjonsfag

I tillegg til tellekantene, forteller Rutkowski om press til å søke EU-midler, kort tid etter at de hadde fått støtte fra Forskningsrådet.

— På den ene siden har vi vært ekstremt heldige. Forskningsrådet ga oss betydelig støtte til det første prosjektet vårt her, og vi så på det som en sterk indikator på at de var interesserte i å støtte arbeidet vårt, sier Rutkowski. 

— Jeg vet ikke om vår opplevelse reflekterer den generelle situasjonen i Norge, men vi opplevde press for å søke om EU-midler bare noen uker etter at vi hadde fått innvilget støtte fra Forskningsrådet. Dersom vi hadde fått støtte i den størrelsesordenen i USA, ville det ha vært vanlig å ferdigstille det prosjektet og så søke om støtte til det neste. 

Utfordrende å gjennomføre

Å flytte til et nytt land og lære en ny institusjon å kjenne, husker Leslie som vanskeligere enn det hadde behøvd å være.

— Det kan skyldes at senteret er nytt og at vi ikke kjente til UiO-systemet, men slik jeg opplevde det var det en stor utfordring å forsikre oss om at prosjektet gikk som det skulle og at vi overholdt tidsfristene. Det var vanskelig å navigere, husker Rutkowski.

Både når det gjelder å søke finansiering, men også i å administrere selve prosjektet mener hun det kunne ha vært bedre organisert.

— I USA må man også søke om finansiering, men der finnes det massiv infrastruktur til å hjelpe deg med det, forteller hun. 

Massiv infrastruktur

Rutkowski bruker et eksempel fra da hun søkte om støtte i hjemlandet.

— Jeg ringte lederen av et senter som administrerte stipendsøknader, og da kom hun og noen kolleger til kontoret mitt for å hjelpe oss å skrive søknaden. De hjalp oss gjennom alle trinnene i prosessen for å forsikre seg om at vi fikk støtten. Og, da vi ble tildelt pengene hjalp de oss med å administrere prosjektet, med å utarbeide et budsjett og komme oss gjennom hele prosessen.

Selv om de to nå har bestemt seg for å forlate Norge og dra tilbake, er det viktig for dem å formidle at de ikke reiser i sinne.

— I vår avgjørelse om å dra, har CEMO vært veldig fleksible, og vi har blant annet fått muligheten til å fortsette å administrere prosjektet vårt fra universitetet i Indiana, forteller forskeren. 

Flyttet i midten av karrieren

Samtidig som de to har forsøkt å finne fram i forskerlandskapet ved UiO, forteller Rutkowski også om utfordringer ved å komme inn i det norske samfunnet halvveis i karrieren. 

— Norge er et utfordrende land å bo i når en flytter hit midt i karrieren. Hvis en er født her, eller kommer hit tidlig i livet, kan jeg ikke tenke meg et bedre sted i verden å bo, sier hun. 

— Men, systemet er bygget rundt overføring av ressurser. For eksempel, når du kjøper et hus hjelper ofte foreldrene deg, og over tid får du deg et større: det er en logisk progresjon i å forberede seg på familielivet. 

Rutkowski mener det var annerledes for dem.

— Da vi kom hit var vi rundt 40, og uten det grunnlaget, men med amerikansk studielån, da mistet vi den første halvparten av mye som er en del av det sosiale systemet.

Hun mener vanlig lønnsutvikling kan illustrere det poenget ved at en i USA ikke tjener noe særlig i starten av karrieren, til forskjell fra Norge, hvor startlønnen ofte er høy.

— Og da forblir du gjerne på det nivået, og klatrer sakte. En Phd-student her tjener ikke særlig mye mindre enn meg, mens i USA er startlønnen lav, og du klatrer jevnt gjennom karriereløpet, sier hun.

Ekspertutvalg vurderer

Et ekspertutvalg som nylig er satt ned av Kunnskapsdepartementet skal se på nettopp disse problemstillingene. 

Regjeringen ønsker at stillingene i høyere utdanning er strukturert på en slik måte at de skal være ettertraktet av både nordmenn og utlendinger. Da må det være godt tilrettelagt for karriereveier, og personalet bør bli stimulert til faglig utvikling gjennom hele karrieren. Den må også bidra til at institusjonene får riktig kompetanse for å nå sine mål, heter det i en pressemelding fra departementet. 

Utvalget er ledet av professor emeritus Arild Underdal ved Universitetet i Oslo. Og i et intervju med Khrono nylig sa han blant annet:

— I Norge er stipendiatstillingene godt finansiert, sammenlignet med andre land, mens det ikke er like gunstig når man kommer lenger ut i karrieren. Professorer ved andre europeiske universiteter tjener mer enn en professor i Norge, sier han. 

Høy levekostnad

Å jobbe som forsker i Norge ble annerledes enn de to hadde sett for seg, men bosituasjon og andre forhold har også spilt inn i avgjørelsen om å dra.

— Nordmenn har definitivt høy levestandard, men vi hadde andre utfordringer, mener Rutkowski, og nevner at de for eksempel ikke ville hatt råd til å ha en hund, og at leiligheten de hadde råd til var 50 kvadratmeter.

Likevel ser de ikke på oppholdet som noen bomtur.

— Alt i alt har det vært en utrolig erfaring å være her. Vi har nytt muligheten til å bo og jobbe i Norge, så selv om vi drar tilbake, betyr ikke det at vi ser på tiden her som bortkastet.

Leslie Rutkowski smiler:

— It was time well spent.