Studentleder sier nei til kvotering av norske forskere

Norsk studentorganisasjon (NSO) ser ikke noe problem i at utenlandske forskere i Norge har steget til 25 prosent. Det er et godt tegn at utenlandske akademikere synes norsk høyere utdanning er attraktivt.

Ved å kvotere mister vi potensielt de beste kandidatene, og med det, verdifull kunnskap.

Debatten om internasjonalisering ved norske universiteter og høgskoler ble nylig løftet opp igjen av Senterpartiet (Sp), som varsler at utenlandske statsborgere kan ta over jobbene i sektoren. Sp viser at det er en stadig økning i utenlandske vitenskapelige ansatte ved norske utdanningsinstitusjoner. I 2012 var gjennomsnittet på 20 prosent, til nå 25 prosent.

Vi mener dette er en styrke, ikke en svakhet.

NSO stiller seg bak det rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, skriver på sin blogg: «det å utvikle ny kunnskap er et globalt prosjekt». Senterpartiet ønsker med dette å konstruere et kunstig skille mellom «norsk» og «norsk internasjonal» forskning.

Kunnskap fungerer best når vi jobber sammen, ikke adskilt. Vi må dra nytte av ulike perspektiver og den viktige rollen internasjonalisering spiller i å sikre kvaliteten i forskning og utdanning.

Anne Tingelstad Wøien tar feil når hun påstår at «Vi kommer aldri til å skape mange verdensledende fagmiljøer her i landet». Sannheten er at vi på flere områder har allerede gjort det. For å dra frem et eksempel av mange, fikk NTNU nylig Nobelpris for sin medisinske forskning. Og det finnes flere slike sterke forsknings- og utdanningsmiljøer i Norge. Det som kjennetegner dem er at de består av utenlandske òg norske akademikere.

Det er samspillet mellom nasjonale og ukjente tradisjoner som gir kunnskapen som skaper morgendagens løsninger fordi vi ikke har all kunnskapen eller muligheten til å ha alle fagmiljøene her i Norge heller. Det lønner seg ikke.

Vi må anerkjenne at kunnskap finnes der ute, og at den har en plass i det norske kompetanse-samfunnet. Det er ikke enden av norsk forsknings storhetstid om vi blander den med andre nasjonale tendenser – snarere tvert imot.

Om vi stenger norsk forskning inne i Norge, og utenlandske hoder ute, blir vi ikke bedre enn totalitære regimer vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss selv med.

Vi i NSO anser internasjonalisering som en av de viktigste kvalitetsindikatorene i norsk høyere utdanning. For at studenter skal ha en utdanning som holder mål, må fagmiljøet være åpent, oppdatert og spesialisert. Fagmiljøet må også tilby gode undervisere som har egne erfaringer og eksempler de kan ta dele videre.

Verden blir stadig mer internasjonal, og for at Norge skal ha de beste yrkesutøverne trenger vi å kunne se lengre enn Svenskegrensa. Den beste måten å oppnå denne evnen er å møte andre mennesker med andre erfaringer og perspektiver, som internasjonale forelesere kan tilby.

Norge har fremdeles mye potensiale, og trolig vil vi ikke kunne finne alle løsningene alene – vi trenger hjelp. Norske fagmiljøer og industri vil være avhengige av utenlandsk kompetanse også i fremtiden. Vi må ikke begrense oss til nasjonalitet.

Norske akademikere er også gode nok til å bli ansatt, men vi må legge kvalifikasjon til grunn. Vi må bygge på internasjonale miljøer før vi selv kan bli eksperter innenfor feltet.

Se bare på det norske oljeeventyret. Vi hentet inn utenlandske eksperter og leide inn utenlandske firma for å søke etter olje, men i dag er det vi som leder ekspert-diskusjonene når EU skal danne en Energiunion.

Vi må utvide horisonten vår, og ikke begrense den til våre landegrenser. Vi kan ikke stenge kunnskapen ute. Og vi kan ikke diskriminere de beste kandidatene til stillinger på bakgrunn av hvor de er født hen.

Resultatet blir da at vi hemmer kvaliteten på norsk høyere utdanning.

Sp må anerkjenne at det er utdanningsinstitusjonene og fagmiljøene selv som er best kvalifiserte til å finne kompetansen som kreves for å skape kvalitet og ledende miljøer, og at vi må ansette på bakgrunn av kvalifikasjon, ikke nasjon.