Streiken, Høyre, og tariffkampen fremover

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Debatten har rast på Khrono etter mitt første innlegg om Unios og Akademikernes streik for større lønnsforskjeller. Det er bra. Det er viktig at flest mulig setter seg inn i de politiske og ideologiske uenighetene som ligger bak konflikten, og som antagelig vil prege diskusjonen i flere år fremover.

Debatt ● Katharina Sass

En streik for enda større lønnsulikhet

I det siste har politikere fra Høyre og Venstre bidratt til diskusjonen ved gi sin fulle støtte til streiken — som nå er avblåst, uten at vi vet hva utfallet i rikslønnsnemnden vil bli. At høyresiden støtter en streik på en så pass tydelig måte, mens venstresiden forholder seg taust, hører nok til de historiske sjeldenhetene. 

Høyres Anna Molberg uttalte til Klassekampen at Høyre ser «verdien av to avtaler», fordi det tidligere ble «forhandlet bort» penger til «andre grupper». «Vi skal ikke være livredde for å gi tillegg basert på erfaring eller kompetanse», sier hun videre. Å mene at enkeltindivider skal kunne få lønnsopprykk på bekostning av andre, og basert på individuelle forhandlinger, er fullt i tråd med Høyres ideologi og tro på individet, markedet, og konkurranse. Det er fint at hun klargjør dette.

Debatt ● Belinda Eikås Skjøstad

Forskerforbundet svarer: En streik for at utdanning skal lønne seg

Det som fortsatt forblir uklart er derimot hvem nøyaktig disse «andre gruppene» skal være, som ifølge Akademikerne, Unio, og nå også Høyre, har fått for mye penger av potten? Som Hjelme har påpekt, har de fleste ansatte i staten høyere utdanning. Gruppen som har utdanning fra grunnskole og VGS, slik som renholderne våre, er så liten at det å omfordele mer fra dem til alle andre ville gitt veldig lite utslag. 

Så hvem har fått for mye? Det ville vært fint om noen fra Unio og Akademikerne kunne gitt et svar på det.

Basert på motstanden mot kronetillegg, som denne konflikten også handler om, kan man muligens konkludere med at Unio og Akademikerne mener at alle som tjener på kronetillegg, har relativt sett fått for mye. På Universitetet i Bergen førte forskjellen mellom sentrale kronetillegg for NTLs medlemmer og Unio/Akademikernes lokale generelle tillegg i 2022 og 2023 til at stipendiater som er med i NTL typisk tjener 8 000 kroner mer enn de som ikke er det. Ja, omtrent alle postdoktorer og stipendiater fikk bedre uttelling i NTLs tariffavtale enn utenfor gjennom disse årene — i tillegg til alle de andre med helt vanlige lønninger. 

På andre universiteter ble disse utslagene både større og mindre, nettopp fordi lokale tillegg har variert. At store gruppers lønnsutvikling skal variere etter hvor man arbeider, har jeg vanskelig for å se som et ideal for en fagforening.

Professorer og førsteamanuenser er gruppene med størst lønnsvekst blant de vitenskapelige ansatte (og vi som er med i NTL får også lønnsvekst; vi sulter ikke). Da tenker jeg at det viktigste nå ikke er å prioritere denne gruppen, dersom det skal gå på bekostning av postdoktorer, stipendiater, rådgivere, ingeniører eller renholdere. For meg fremstår det som verdirasjonelt å støtte NTL sin politikk for mindre forskjeller og et bedre arbeidsmiljø, der enkeltindivider og ansattgrupper ikke settes opp mot hverandre, men der vi betrakter hverandre som et lag.

Debatt ● Katharina Sass

Lokale lønnsforhandlinger ivaretar ikke «alle». Svar til Forskerforbundet

Det blir spennende å se hva som blir utfallet i denne runden. Jeg håper at det blir en felles tariffavtale i staten igjen, slik at lønnsveksten ikke avhenger av hvilken fagforening en er med i, og slik at det blir lik lønn for likt arbeid igjen. Det er merkelig arbeidsgiverpolitikk å satse på et tariffsystem som fører til åpenbart vilkårlige lønnsforskjeller blant ansatte i samme kategori, både på tvers av statlige virksomheter og innad i samme virksomhet. Jeg tror ikke at mange bøker om management anbefaler å behandle lønnstakere på en slik måte.

Uansett utfall ligger det an til å kunne bli omkamper i fremtiden. Både Høyre og Venstre har lovet å gå inn for å gjeninnføre ulike avtaler hvis det blir regjeringsskifte. Samtidig er vi i NTL ikke fornøyde med en avtale som innebærer at 75 prosent av lønnsmassen fordeles lokalt, og vil fortsette å kjempe for sentrale lønnstillegg og sentrale forhandlinger, der også arbeidstid og andre rammebetingelser kan tas opp.

Alle ansatte i staten bør tenke gjennom hva slags tariffsystem de personlig ønsker å støtte gjennom sitt fagforeningsmedlemskap; et system som legger opp til individuell lønnskonkurranse og økende forskjeller, eller et som legger opp til gode fellesløsninger og minkende forskjeller? Det er et veivalg.

Debatt ● Anders Breidlid

Lønnsoppgjør, streik og klima — en brannfakkel etter streiken