Stipendiatenes klagesang

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Murringen stiger i korridorene nå, og det med god grunn. Rammetilskuddene til akademia kuttes til beinet samtidig som statsråd Hoels fanesaker er å innføre et mildt sagt kontroversielt norsk språkkrav i doktorgradsutdanningene samt vekke doktorandene opp til å forske på noe som har verdi for Norge. Målet er å beholde dem i norsk akademia hvor alle helst snakker og publiserer på norsk. 

Uten å problematisere de nasjonalistiske (og/eller partipolitiske) undertonene i denne visjonen eller hvilken status dette f.eks. gir stipendiater som forsker på «obskure» problemstillinger i humaniora, så kan man spørre seg hvordan dette målet er forenelig med de systematiske kuttene til sektoren? 

Med mindre man bare gjør det enkelt og kutter jevnt over i gamle doktorgrads­programmer og heller satser litt på de nye og nyttige distriktsuniversitetene.

kontaktkonferansen

Vil legge om doktorgrads­utdanninger

Det har vært gode tider i Norge de siste tiårene. Min generasjon har nytt godt av mange muligheter til å følge hjertet i studievalgene våre. Selv har jeg tatt to mastergrader ved norske universiteter og nylig fullført en doktorgrad om gullgraving i ecuadoriansk Amazonas uten strategiske hensyn til videre arbeidsliv. 

Jeg vet at forskningen min er et viktig bidrag til kunnskapsproduksjonen i feltet jeg interagerer med og bryr meg lite om hva norske politikere mener om akkurat det. Det som driver meg, og forhåpentligvis brorparten av stipendiater og forskere, er ikke penger eller instrumentell nyttetenkning, men faglige diskusjoner i det globale klasserommet. 

Debatt ● Margareth Hagen

Rekken av tiltak, ambisjoner, kutt og pålegg peker i én retning: redusert antall stipendiater

Som sosialantropolog ønsker jeg å bidra til å dokumentere menneskelig variasjon og stille nye spørsmål. Hvis jeg klarer det, og samtidig får lov til å lære bort noen av innsiktene, er jeg faktisk villig til å spise knekkebrød i lange perioder mens jeg ser på eiendomsmeglere og influensere som kjører rundt i byen og spiser kaviar (ref. Raga Rockers).

Sammenliknet med andre land er stipendiater i Norge privilegerte fordi lønnen er til å leve av (så vidt) og fordi norsk arbeidsliv er relativt egalitært (man får sitte sammen med professorene i lunsjen).

Da jeg engasjerte meg i arbeidet for å styrke ph.d.- og post.doc.-kandidaters rettigheter og rammevilkår dukket dette privilegiet ofte opp som et reaksjonært skyggeargument. «Dere har det jo så bra, hvorfor maser dere om forlengelse av kontrakter pga. covid-19?» «På hvilket grunnlag maser dere om at tre års kontrakter (den nye normen, by the way) ikke er nok, og at dere trenger undervisning­serfaring?» Jo, til tross for at vi er idealister så er vi ikke naive. 

Gjennomsnittstid for gjennomføring av ph.d. på mitt fakultet var 6,5 år med 3 års kontrakter. Og selv om det er mange, ulike grunner til at ting tar tid, så er det ikke udugelighet eller giddalaushet som gjør at det økonomiske privilegiet fort blir spist opp. Presset er stort, og ofte er progresjon utenfor kandidatenes rekkevidde (f.eks. god og tilgjengelig veiledning, fagfellevurderinger, tilgang til felt).

Debatt ● Mathilde Skole

Stipendiatene våre former fremtidens forskningsfront

Til forskjell fra politikere som mener mye, er de fleste akademikere enige om at ph.d.- og post.doc.-kandidater bidrar vesentlig til kunnskapsproduksjon og nettverksbygging.

Det er utvilsomt forskjeller i kvalitet- og aktivitetsnivå, men forskning og undervisning gjøres av mennesker og ikke KI (enn så lenge). Uavhengig av fagfelt trenes disse kandidatenes analytiske, kommunikative og pedagogiske muskler på en slik måte at de sannsynligvis vil være ressurser i både offentlig og privat sektor det være seg i Norge eller Langtvekkistan. 

Debatt ● Alfred Bjørlo

Den vedunderlege fridomen til å kutte

Sårbarheten ligger ironisk nok i at de som fordyper seg mest — kamikaze style — kommer dårligere ut sammenliknet med kandidater som fordyper seg mindre, men som heller passer på å operere innenfor den kortsiktige nyttetenkningens logikk. 

Satt på spissen betyr det at de som murrer i gangene snart ikke vil fortjene sin plass fordi de tilhører en utdøende rase i et norsk akademia preget av New Public Management fremfor langsiktighet og idealer om dannelse og nysgjerrighet. Er det virkelig dit dere vil, Hoel & co.? 

I så fall vil vi stadig stemme i med vår klagesang — neste gang på engelsk, sånn at alle forstår.

Min doktorgrad

Har følt meg veldig privilegert som tar doktorgrad i Norge der man får så godt betalt