Julie gruet seg i 4 år til disputasen. — Bortkastet tid

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har utforsket internasjonalisering av norsk akademia. Hva det betyr, hvordan internasjonalisering blir presentert i politikk og retningslinjer, og opplevd blant ansatte. Spesielt har jeg utforsket maktdynamikker, særlig kjønn og mangfold. Det er NTNU som er brukt som caseuniversitet.

FAKTA

Julie Katrine Flikke

• Har levert avhandlingen «The internationalisation of Norwegian academia: From a market-based logic towards sustainability?».
• Disputerte ved Institutt for tverrfaglige studier ved NTNU, 29. august 2024.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Tilbake i 2019 jobbet jeg jobbet som vit.ass. på et prosjekt som handlet om internasjonalt mangfold ved NTNU. Da var jeg med på å gjøre intervjuer blant ledere, forskere og administrativt ansatte om ansettelser og hvordan man kunne gjøre mangfoldet bedre ved NTNU. Etter dette arbeidet følte jeg at det var noe underliggende i det folk fortalte om internasjonalisering som ikke vi tok opp i rapporten. Så da skrev jeg en prosjektskisse rundt noen av de ubesvarte spørsmålene og søkte på en åpen utlysning på det Humanistiske Fakultetet ved NTNU.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

 — Opprinnelig planla jeg dette som et prosjekt med ulike metoder hvor jeg skulle inn i materien både gjennom dokumenter, intervju og deltakende observasjon i ulike fagmiljø. Men — jeg startet i jobben 1. mars 2020, så det ble ikke så mye observasjon. Da pandemien brøt ut ble jeg tvunget til å jeg endre retning, og da styrte jeg mer over mot dokumenter og politikk.

— Ble det et bedre eller dårligere prosjekt?

— Det ble i alle fall annerledes. På den tiden gikk det en debatt om dekoloniale perspektiver i akademia, og jeg ble inspirert til å gå inn i dokumentanalysen med et kritisk blikk på makt. Etter hvert som samfunnet åpnet seg opp, kunne jeg gjennomføre intervjuene mer som planlagt. Men totalt sett, fire år senere, ble jeg veldig fornøyd med måten det endte opp.

— Hva finner du?

— En grunnleggende innsikt i prosjektet er at internasjonalisering som fenomen i norsk akademia er del av en villet politikk. I analysen min studerer jeg fenomenet fra tidlig 2000-tall og opp til 2020-tallet. Det har hatt mye oppmerksomhet, og innledningsvis i denne perioden var det nesten utelukkende presentert som noe positivt. Så kom det en motstandsbølge fra rundt 2018 hvor også mindre positive sider ved internasjonalisering kom til syne.

— Hvorfor er arbeidet ditt viktig?

— Jeg viser at internasjonalisering ikke er et nøytralt fenomen, men noe som har blitt til i en kontekst. Det er et politisk begrep. I akademia har internasjonalisering kanskje blitt tatt litt for gitt, for eksempel ved at forskermobilitet og publisering i internasjonale tidsskrifter prioriteres over andre ting. Jeg mener dette krasjer litt med virkeligheten og hvordan forskere lever sitt liv. Vi har et forskerideal som legger press på forskere — vi krever lange arbeidstider og høy grad av mobilitet. Men hvem blir tiltrukket av dette idealet? Det er viktig å diskutere, særlig med tanke på kjønn- og maktstrukturer.

— Jeg håper på å kunne bidra til en tydeligere debatt rundt positive og negative sider ved internasjonalisering, og ikke bare med de stemmene som har lykkes. Vi må også spørre: Hvem mister vi? Og selv om jeg har forsket spesielt på NTNU, tror jeg ikke funnene er unike her. Jeg håper flere vil lese avhandlingen og ta noen vanskelige samtaler på egen institusjon.

— Ser debatten om internasjonalisering annerledes ut i utlandet?

— Det er ikke nødvendigvis så lett å overføre forskning fra utlandet til en norsk sammenheng. For eksempel viser forskning at det står dårligere til med kjønnsbalansen der ute. I Norge har vi tross alt har vi hatt fokus på kjønnslikestilling lenge, også i denne sektoren. Men det kan maskere at vi har flere av de samme problemene her i landet som man ser ute i verden, særlig om vi importerer en hardere konkurransekultur inn i akademia. En grunntanke med internasjonalisering er at vi blir likere ved at vi påvirker hverandre. Så kanskje vi også importerer utfordringene fra andre land?

— Ble du overrasket over noe?

— Det var overraskende for meg at det eksisterer en så sterk oppfatning om sammenhengen mellom å være internasjonalt orientert og å være en god forsker. Når internasjonalisering og forskningseksellense kobles så eksplisitt, blir kravet om å rette deg mot internasjonale institusjoner — som oppfattes som de beste — veldig sterkt. Men kravet fremstår samtidig veldig generelt, og jeg synes det er lite rom for å åpne for spørsmålet om internasjonalisering virkelig er et gode for alle.

— Og videre kan denne koblingen synliggjøre en nedvurdering av norske fagmiljøer. Jeg har inntrykk av at det ikke er en stor prioritering å drive med forskning på norsk, og det gir lite belønning. Så et av spørsmålene jeg sitter igjen med etter arbeidet er: «Hvor ble det av Norge, egentlig?» Dette har fått mer oppmerksomhet de siste årene med dagens regjering, men kommer det på riktig måte? Jeg mener ikke at økt nasjonalisme er veien å gå. Vi er heldige som får så mange internasjonale studenter og forskere til Norge. Derfor er jeg skeptisk til sterkere krav om at internasjonale forskere som har midlertidige kontrakter, særlig doktorgradsstipendiater, må lære seg norsk. Jeg er ikke sikker på at det er riktig å starte med pisk mot gruppen av midlertidige. Er vi allerede tom for gulrøtter, liksom?

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var en vanskelig periode omtrent halvveis, da jeg hadde begynt å samle datamateriale og samtidig hadde sagt ja til mye ekstraoppdrag, som undervisning og å presentere forskningen min på internasjonale konferanser. Det var også da jeg begynte å dra på seminarer for å presentere. Denne overgangen fra å være ny, og til å begynne med formidling og reising, var tøff. Det var mye nytt på en gang og tidspresset kom. Alt ble så seriøst, plutselig. Vi stipendiater sier ofte ja til alt, og det er vanskelig å vite hvordan balansen bør være. Man må lære seg å prioritere, men det kommer først med erfaringen.

— De fleste mener kanskje slutten er vanskeligst?

— Ja, jeg hørte også at det siste halve året var veldig intenst, men jeg synes det var det beste. Man må prioritere, og det er faktisk en god følelse. Da jeg støtte på noen små problemer med materialet — ja, da bare kuttet jeg det fra avhandlingen. Alle disse «kanskje jeg trenger det» — nei, man trenger som regel ikke det. Det er godt å kunne sortere.

— Man lærer av alt i denne perioden. Jeg er glad for jeg sa ja til all undervisningen jeg tok. Og jeg er også glad for at jeg kastet meg ut på seminarer og konferanser, selv om det var langt utenfor komfortsonen. Man må øve seg på å sette seg i den situasjonen.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, jeg trives veldig godt med denne type jobb. Men man kan ikke gjøre dette alene. Jeg tror fort jeg kunne angret om det ikke var så gode folk rundt meg som ga meg støtte.

Når farten går opp, aukar mengda mikroplast

 — Har du noen råd til andre stipendiater?

— Pust med magen, det er ingen som tar de små valgene du tar like seriøst som deg. Jeg tror veilederen min sa en gang: «Slapp av, det er bare en avhandling.» Og også: Ikke vær nervøs for disputasen. Jeg brukte 4 år på å grue meg, men sett i ettertid burde jeg ikke kastet bort så mye tid på å være nervøs. Den dagen var ikke så skummel jeg trodde på forhånd. Tvert imot ga det meg en utrolig mestringsfølelse. Om noen kommer med kritiske kommentarer, er de fleste på din side uansett.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg går litt tilbake til det som gjorde internasjonalisering interessant i utgangspunktet: Mangfold. Men nå går jeg mer inn i det praktiske, ikke det teoretiske, siden jeg jobber på et tiltaksprosjekt. Det er mange gode folk på universitetet, og stort potensial for godt mangfoldsarbeid. Det er vanskelig å finne en annen sektor hvor folk er så dedikerte til arbeidet sitt.

— Så får vi se hva fremtiden bringer: Jeg kunne tenke meg å jobbe på et universitet, men vet ikke om universitetet nødvendigvis trenger meg. Uansett hva det blir, lover jeg å gå inn i det med hud og hår.