Samtaler om antisemittisme er ingen avsporing

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ikke siden Holocaust har nivået med åpen antisemittisme vært så høyt som nå, og Norge stikker seg ut. Mens mye har blitt skrevet om jødehatet i Norge, også etter oktoberpogromen, er essayet mitt «Norge og den nye antisemittismen» det første innlegget som setter dette jødehatet i sammenheng med nordmenns livssyn.

Derfor ble jeg overrasket da Kjersti Tokstad kastet babyen ut med badevannet i «Påstander om antisemittisme i akademia er en avsporing». For der er ikke bare diagnosen feil, men den er overflødig, som om jødehatet ikke finnes.

Debatt ● Kjersti Tokstad

Påstander om antisemittisme i akademia er en avsporing

I tillegg svartmaler hun den enslige stemmen i akademia som belyser problemet basert på en misforståelse — eller en stråmann, om også jeg tillater meg å svartmale. Hun påstår nemlig at jeg har skrevet at det er «antisemittismen» og ikke «farlige forestillinger om [interseksjonalitet] som har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen». 

For å låne vendingen hennes om Olav Elgvin, «mer enn antyder» Tokstad at jeg, ved å «forsterke» frykten for å uttale seg om emnet i akademia, ønsker å «dreie oppmerksomheten bort fra [krigen]» for å «gi Netanyahu og hans støttespillere definisjonsmakten.» Det er ironisk, ikke minst fordi antydningene er uforenlige med det angivelige ønsket hennes om å unngå «farlig svart — hvitt-tenkning.»

Debatt ● Robert Clay Glastad

Den nye antisemittismen: — Farlige forestillinger har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen

Tokstad mener tilsynelatende at det er feil å tenke i moralske absolutter. Jeg er enig i at det nesten alltid forholder seg slik, men det finnes et fåtall tilfeller der det er riktig å tenke i svart og hvitt. Og nå som SS ikke lenger finnes, er det Hamas, og ikke Israel, som Tokstad antyder, som er det perfekte eksempelet.

Oktoberpogromen var nemlig det verste angrepet på jøder siden Holocaust. Og i tillegg til åpenbare likheter med SS-einsatzgruppens herjinger under oktoberpogromen, er det også likheter mellom Hamas-Gaza og Nazi-Tyskland: sivilbefolkningen er en brikke i Hamas’ agenda for å utrydde Israel og jødene, og det nådeløse samfunnet preges av tortur, ensretting og bunnløs urettferdighet.

Å ignorere Hamas er å gjøre palestinerne en enorm bjørnetjeneste. Så lenge det internasjonale samfunnet ignorerer Hamas, vil de nekte å ta ansvar overfor sivilbefolkningen. Tvert imot vil de fortsette å se seg tjent ved at sivilbefolkningen lider mest mulig, siden det internasjonale samfunnet holder Israel alene ansvarlig. Spesielt når det gjelder potensialet for en sultkatastrofe, må også Hamas kritiseres for at fordelingen av nødhjelp i Gaza skal fungere bedre, og ikke bare Israel.

Dessuten kan den villige ignoransen oppfattes som stilltiende samtykke. Det er absolutt forkastelig, og noe vi ikke burde tillate oss. Ikke minst fordi det er prinsippløst. Dersom Karl Popper lærte oss noe i «Det åpne samfunn og dets fiender», støtter vi Israels krig mot Hamas.

Et tolerant samfunn kan ikke tillate seg en slik grunnleggende intoleranse som Hamas. Det er toleransens paradoks, og det er svart-hvitt. 

Debatt ● 30 uib-ansatte

Det finnes etiske grenser for samarbeid på universitetene

Når det gjelder diagnosen, forsto ikke Tokstad hvordan interseksjonalitet kan føre til jødehat. Selv om jeg skrev at «rangering [etter oppfattede privilegier er] et moralsk imperativ interseksjonalitet» og at «jødene oppfattes som mest privilegerte» — nordmenn, kan vi si, tenker at de «snakker sannhet til makt» når de omtaler de «privilegerte» jødene — mener Tokstad at “[det ikke holder] å mene at ‘[i]nterseksjonalitet er kilden til vår tids jødehat’ uten å begrunne det eller vise den indre sammenhengen mellom dem.»

Jeg er så klart åpen for at jeg tar feil, men om det er noe som ikke holder, så er det å avvise argumentet uten å ha lest og forstått det.

Debatt ● MAGNUS Straumann Flesjø

Har det juridiske fakultet mistet troen på dialog?

Nå som debatten ikke kan unngås, ønsker Tokstad gjerne å sette premiss for den. «Vi kan ikke snakke om Israel og [H]olocaust i samme åndedrag uten samtidig å snakke om nakba og palestinernes lidelser», skriver hun, til tross for at jeg snakket om verken Israel eller Holocaust. Og når jeg skriver at vi ikke kan «unngå fortiden [med jødehat i Norge]», mener hun at jeg er «selektiv» dersom jeg ikke også snakker om sionismen.

Med det frykter jeg at Tokstad faller i skade for å kontekstualisere jødehatet. Ikke minst frykter jeg at hun gjør det i velkjente troper som «sionisme er nazisme» og «nakba var planlagt», som mange faller for i samtiden. Det er uakseptabelt. Mens vi både kan og må kritisere Israel, for eksempel for de ulovlige bosettingene, kan vi ikke sette spørsmålstegn ved eksistensgrunnlaget til Israel — ikke minst når vi ikke gjør det med Norge, der nordmenn stolt begikk folkemord mot samene. Snakk om selektivt forhold til historien.

Debatt ● Sadaf Said, Kjersti Aarstein og Pelle Valentin Olsen

Legenden om da UiB sa opp avtalen med Universitetet i Tel Aviv

Det er viktig å ikke «kontekstualisere» jødehat. For selv om jødehateren ikke trenger kontekst, trenger han unnskyldninger. Og jo flere som forveksler unnskyldningene hans med kontekst, desto bedre er vilkårene hans. Også nazistene hadde «kontekst» for jødehatet sitt, og det falt vi for her i Norge. Først i ettertid forsto vi at nazistene hatet jøder, og at «konteksten» bare var unnskyldninger. Men da var det også for seint.

Verken krigen, nakba, sionismen eller noe annet er «kontekst» for å angripe norske jøder. Slike angrep er like forkastelige som de er uforklarlige. De er et uttrykk for jødehat, og må entydig fordømmes når de skjer. 

Samtidig må vi fordømme Hamas. Noe annet er å forveksle Hitler med ofrene hans, og vil være en velfortjent skamplett på det norske samfunnet i lang tid. Dessuten er det å stille krav til begge partene i krigen den beste måten å hjelpe sivilbefolkningen på — og det riktige å gjøre.

Istedenfor ignorerer vi Hamas’ rolle i grusomhetene, og skylder alt på israelerne. Også det krever en forklaring, og jeg tror det er fordi vi mistror israelerne fordi de er jøder, som vi har gjort med jødene så mange ganger tidligere, og nesten alltid under et annet navn enn jøder.

Så selv om diagnosen skulle være feil, er symptomene unektelige, og da er ikke samtaler om antisemittisme en avsporing.

Og ikke minst faller det til akademikere å føre denne samtalen, uansett hvor den fører oss.

Akademisk ytringsfrihet

Debatten raser i Israel etter at universitet suspenderte palestinsk forsker