Debatt ● Robert Clay Glastad
Norge og den nye antisemittismen
Antisemittismen har lange røtter i Norge. Det er ingen skam i å snu, men da må vi ta et oppgjør med farlige forestillinger om gruppetilhørighet som har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Identiteten vår oppstår i samhandling med omverden. Mens jeg-et oppstår i en dans mellom individet og omverden, oppstår vi-et i en dans mellom familier, små- og storsamfunn og nasjoner. Derfor forundrer jeg meg over nordmenn som forteller historier om hvilken rolle vi spiller i samtiden, som om vi blir til i et vakuum.
I Aftenposten hevder Magdi Abdelmaguid at det er vesentlig forskjell på jøde, israeler og sionist. Samtidig anklager han Ervin Kohn og andre for å «forkludre begrepene» når de advarer om at demoniseringen av Israel fører til jødehat.
«Aldri har dette skillet vært viktigere», skriver Magdi om skillet mellom sionist og de to andre.
Antakelig vil han ikke forveksles med jødehater igjen. Vi bør dele bekymringen.
For uansett hvordan vi oppfatter oss selv, finnes andre vi må danse med. Begrep som jødehat, og det som fyller dem, blir også til i dansen.
Uansett hvordan vi oppfatter oss selv, finnes andre vi må danse med. Begrep som jødehat, og det som fyller dem, blir også til i dansen.
Robert Clay Glastad
I en farlig verden kommer ondskapen langt med begrepsforvirring. Det vitner konferansen «Media i Skyggen av Krig» om, som deler Putins forestillinger om en «militæroperasjon» i Ukraina.
Å kritisere andre er enkelt; selvkritikk, derimot, er vanskelig. Derfor er historien vår en om jakten på noen å være «kritiske» til. Skal vi tro filosofen Julien Benda i boken «De intellektuelles forræderi», er det verre når akademikere deltar eller leder an i jakten.
I boken advarte han om at «et intellektuelt organisert politisk hat» kunne føre til et «organisert slakt av hele nasjoner».
Året var 1927. Snart sto hele verden i fyr.
Jødehatet i Norge er eldre enn Norge, og det finner sin plass uavhengig av tidsånden. Det er smertefullt å anerkjenne. Som norsk akademiker er det ekstra smertefullt at akademia har bidratt siden starten.
Det er et paradoks. Vi er aldri jødehatere i nåtiden, men var alltid det i ettertid. Om vi er det nå, vil fremtiden vise.
Det er smertefullt å anerkjenne. Som norsk akademiker er det ekstra smertefullt at akademia har bidratt siden starten.
Robert Clay Glastad
Men når «jødespørsmål» er aktuelle, frykter jeg svaret er gitt.
Jødehat har mange navn, men en fis ved et annet navn vil lukte like vondt.
Lukten er umiskjennelig. Mens det er vanskelig å finne kilden, finnes heldigvis de som kan peile seg inn på den. Men mens omverden forsøker å forstå vår tids jødehat, fokuserer Magdi på begrepsbruken.
Å forstå jødehateren hjelper oss å forstå vår tids jødehat. Det er ikke noe vi kan vifte bort.
Å kalle fisen for parfyme, endrer ingenting.
For det første er det knapt forskjell på retorikken: Der «jødene dreper barn», «jødene er en lovløs nasjon» osv. i går, er det «Israel dreper barn», «Israel er en lovløs stat» osv. i dag.
For det andre blir noen utenom terrorister demonisert. Jøde, israeler, sionist; muslim, palestiner, «palestinist». De er mennesker. Og vi er mer enn merkelappene våre — det er spesielt viktig å huske når debatten er ladd.
Likevel fortsetter den farlige retorikken og åpne propagandaen. Man kan ikke skrive «Israel dreper barn» én gang mindre eller anerkjenne Hamas’ rolle i grusomhetene i Gaza og Israel.
Og vi skal ikke boikotte israelske kolleger frarøvet kjente og kjære i oktoberpogromen fordi de støtter kampen mot Hamas.
Robert Clay Glastad
Hamas må også kritiseres; Hamas-formede hull i formidling og aktivisme hjelper ingen.
Også i akademia mister vi hodet. Om det er farlige påstander om israelske sinnelag, for eksempel anklager om folkemord, eller uheldige utspill om distinksjonsprinsippet, er det ikke et universitet eller dets ansatte verdig.
Farlig retorikk og enøyd politikk er ikke kritikk. ICJ tok ikke stilling til anklagen, og også akademikere er sivile.
Og vi skal ikke boikotte israelske kolleger frarøvet kjente og kjære i oktoberpogromen fordi de støtter kampen mot Hamas. Ei heller skal vi boikotte palestinske kolleger for vonde følelser i en voldsom konflikt med et langt bakteppe.
Vi skal være medmennesker først og fremst — også når det er vanskelig.
Også i mer balanserte innlegg kan retorikken bli unødvendig hard. Er det god dialog å beskrive krigen mot Hamas som et «hevntokt» eller å antyde at israelerne vil «etnisk rense» palestinerne i Gaza som sin «endelige løsning»?
Selv om vi tror vi er nøytrale, er det ikke sikkert andre ser oss slik. Selvkritikk er vanskelig. Men det blir lettere når støvet har lagt seg. Når tidsånden, de nærmest uskrevne reglene for vår tids dans, har passert, vil vi se hvor vi sto.
Men det står dårlig til når vi har falt for jødehat under et nytt navn.
Harvard-professor Noah Feldman mener også at vi har med et mutert jødehat å gjøre. Han, som Kohn, sier at Sør-Afrikas anklage er et uttrykk for dette nye jødehatet.
Så hva er det?
I essayet «De intellektuelles forræderi» forteller Niall Ferguson om Benda, filosofen fra introduksjonen. Benda advarte blant annet mot rasehygiene. Men til tross for motbør, spredte farlige forestillinger seg til både politikken og kulturen. Her til lands ville «alle» ha rasehygiene. Innprentet med raseideer og besatt av nazistpropaganda i media, bidro nordmenn til Holocaust uten protest fra verken konge, statsminister eller folk.
Vi kan ikke unngå fortiden. Men når Ferguson sier akademikerne «har gått i motsatt politisk retning» som i mellomkrigstiden «men har endt opp på samme plassen» som Benda advarte mot, kan vi ikke unngå å rette kritikk mot dem.
Jøde. Israeler. Sionist. De er alle «overgripere».
Robert Clay Glastad
For til tross for at lærdommen fra Holocaust var at enhver rangering av mennesker er forkastelig, er rangering et moralsk imperativ i interseksjonalitet.
Der raseteori rangerte etter rase, rangerer vi etter oppfattede privilegier. Man er «overgriper» eller «undertrykt» — og jødene oppfattes som mest privilegerte.
Det er ingen dialog. Bare slik kan vi erstatte jødenes kompliserte historie for en enkel fortelling om det «store deler av verden mener» om statsdannelsen i Israel.
Jøde. Israeler. Sionist. De er alle «overgripere».
Interseksjonalitet er kilden til vår tids jødehat. Og nordmenn flest har falt for den, og, med det, propagandaen til Hamas.
Kongen har ikke kondolert, Støre snubler og Barth-Eide heller bensin på bålet. Norge er ennå en jødehaterstat.
Det er ingen skam i å snu.
Da må vi ta et oppgjør med farlige forestillinger om gruppetilhørighet som har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen.
Inntil da stiller jeg meg bak Hagen, Krogh og Stølen og sier som Torkel Brekke: Please boycott my country!
