Debatt ● Tony Burner og Lena Lybæk
Regjeringen vil kanskje spare litt, men Norge vil tape enormt mye
Innføring av skolepenger er alvorlig, urovekkende og bør stoppes av flertallet på Stortinget, skriver Tony Burner og Lena Lybæk.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Gratisprinsippet står sterkt i norsk utdanning. Nasjonalkonservative stemmer i Senterpartiet har lykkes i å overbevise et Arbeiderparti-ledet regjering til å gjøre slutt på gratisprinsippet. Det er alvorlig, det er urovekkende og bør stoppes av flertallet på Stortinget.
I statsbudsjettet for 2023 foreslår nemlig regjeringen å innføre skolepenger for internasjonale helgradsstudenter fra utenfor EØS og Sveits. Forslaget framstår som en diskriminerende grensedragning, der en gruppe studenter, basert på hvilke nasjoner de har statsborgerskap i, identifiseres som uønskede.
Forslaget står i sterk kontrast til nasjonale strategier om internasjonalisering i høyere utdanning. Det vil føre til kvalitativt fattigere og mindre relevante utdanninger og mindre mangfoldige læringsmiljøer. Internasjonale gradsstudenter er verdifulle for norsk utdanning og samfunn. Samtidig gir norsk utdanning de internasjonale studentene verdifulle erfaringer og verdier som de bringer med seg videre i livet. På den måten bidrar norsk høyere utdanning til utvikling og realisering av FNs bærekraftsmål globalt.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten-Moe tar feil når han antar at innføring av skolepenger vil gjøre at kvaliteten i norsk utdanning trekker de beste internasjonale studentene til Norge. Erfaring fra Sverige, som innførte skolepenger for internasjonale studenter i 2011, førte til en drastisk nedgang i antall studenter. Man så seg nødt til å sette i gang omfattende rekrutteringskampanjer og stipendordninger for å få de internasjonale studentene tilbake.
Tall fra Australia, USA og Storbritannia viser et meget begrenset mangfold i studentmassen, «takket være» uoverkommelig høye skolepengerater. Selv om skolepenger i Norge vil være beskjedne til sammenligning, er Norge likevel et høykostnadsland. Med innføring av skolepenger for internasjonale studenter, vil de beste og aller fleste av disse søke seg til land med flere internasjonalt anerkjente utdanningsinstitusjoner enn det Norge kan vise til. De vil ikke synes det er verdt ulempene og utgiftene ved å ta utdanning i Norge. Resultatet er at ikke de beste, men kun de mest privilegerte av studentene vil ha råd til å studere i Norge. Spørsmålet er om det er til Norge de vil søke seg, og om det er disse studentene vi ønsker.
Den forrige regjeringens strategier for internasjonalisering i høyere utdanning, understrekte nødvendigheten av internasjonalisering for å sikre kvalitet i norsk utdanning. Slik internasjonalisering skal blant annet skje «hjemme», i form av internasjonalt orienterte fagmiljøer, internasjonale studieprogrammer og internasjonale studiemiljøer. Universitetene og høgskolene i Norge har fremdeles et godt stykke arbeid igjen for å komme disse føringene i møte. Innføring av skolepenger for internasjonale helgradsstudenter vil bremse dette arbeidet. Resultatet er at kvaliteten og relevansen i høyere utdanning vil lide.
Internasjonale helgradsstudenter som studerer i Norge lever ikke lukrative liv, men de bidrar likevel aktivt og positivt til det norske samfunnet den tiden de tilbringer her. Norge er dyrt for de fleste, og visumkravet om et depositum på nærmere 130.000 kroner er allerede et stort hinder som må overvinnes for å kunne begynne studier her. I tillegg kommer andre innvandringskontrollerende tiltak. Det gjør at studenter som kommer er særdeles motiverte og stort sett hardtarbeidende. De har en arbeidsmoral og interesse for studiene som ofte overgår deres norske medstudenter. De er en ressurs for studiemiljøene. De bringer inngående og utfyllende kunnskap om de samfunn og sammenhenger de kommer fra, og med perspektiver og synspunkter som utfordrer og utvikler. De arbeider, tjener penger, og betaler skatt til fellesskapet den tiden de er her.
Internasjonale studieprogrammer og studiemiljøer skaper mulighet for meningsutvekslinger, dialog, erfaringer og transnasjonale vennskap på tvers av religiøse, politiske og nasjonale grenser. Internasjonale studenter tar med seg hjem mange verdier fra det norske samfunnet, slik som likestilling, demokrati, tillitssamfunnet, ytrings- og pressefrihet. Selv om det første møtet med Norge er tøft for mange, gir flere uttrykk for at de setter pris på et fredelig liv.
Internasjonale studenter opplever at studenter har reelle muligheter for påvirkning i norsk høyere utdanning. Utdanningene er preget av studentaktiv og studentsentrert pedagogikk, hvor studentenes stemmer blir hørt, ikke minst i formelle fora som studentråd og parlamenter, og de utdannes til kritisk tenkning. Dette er slettes ikke selvsagt for alle, spesielt ikke i land utenfor Europa. Derfor kan det argumenteres for at det norske utdanningssystemet er for mange både utfordrende og utviklende. Studentene opplever at de ikke bare lærer fag, men får en større innsikt om seg selv og samfunnet de lever og bidrar i. Slik kan Norge, i alle fall i det små, oppfylle FNs bærekraftsmål om å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme livslang læring for alle.
Innføring av skolepenger for internasjonale helgradsstudenter er ikke bare et brudd med gratisprinsippet, men det vil også ekskludere de studentene som kan hente aller mest fra norsk høyere utdanning.
Regjeringen vil kanskje spare litt, men Norge vil tape enormt mye.