kronikk ● astrid skjerven

Publisering, formidling og retts­beskyttelse: Er akademikere fritt vilt?

Skal akademikerkompetanse kunne brukes fritt og uten krav til navn på bidragsyter? Skal vi bruke tid på å skrive artikler som aldri blir publisert, og uten at det får konsekvenser for utgiverens status på UHRs liste?

At vitenskapelig ansatte deltar aktivt i økende dialog med samfunnet er en positiv utvikling, men det krever klare regelverk, etisk ansvarliggjøring fra utgivernes side og at fagforeningene engasjerer seg i saken, mener professor Astrid Skjerven.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Astrid Skjerven
Astrid Skjerven
Professor i designteori ved OsloMet

Som forsker og spesialist innen et lite fagfelt mottar jeg stadig forespørsler om å bidra til bøker, vitenskapelige tidsskrifter og temaartikler i aviser og andre media. Noen av publiseringskanalene faller innenfor Universitets- og høgskolerådets «tellekant-ordning», andre ikke.

Det kan dreie seg om et museum som planlegger en utstilling med en medfølgende bok, et tidsskrift som skal utgi et temanummer eller en journalist som skal skrive en «feature»-artikkel der et intervju inngår som hele eller deler av teksten. Noen ganger kan det også gjelde faktasjekking av opplysningene i en annens tekst.

Da jeg etter flere purringer fremdeles ikke hadde fått noen melding om status for utgivelsen fra temaredaktøren, henvendte jeg meg til hovedredaktøren, som forsøkte å få oversikt over saken. Deretter ble det stille igjen.

Astrid Skjerven, professor i designteori ved OsloMet

For en akademiker utgjør dette velkomne anledninger til å bidra i diskursen og faglig formidling til allmennheten. Det kan også bidra til at Norges innsats på området kommer bedre frem på det internasjonale kartet.

Behandlingen fra utgivernes side er som regel grei, men dessverre finnes det en del unntak.

For et års tid siden ble jeg kontaktet av et svensk museum som ønsket opplysninger om en norsk fagutøver. Jeg ble tilsendt en tekst skrevet av museets direktør som jeg ble bedt om å gjøre rettelser i. Jeg fikk aldri tilsendt den endelige teksten eller vite hvordan den skulle bli publisert.

På spørsmål om hvordan bruken av min kompetanse ville bli synliggjort, ble det ble opplyst at det var planlagt en bok der jeg kunne bidra med at kapittel, noe jeg takket ja til. Noen kontrakt fikk jeg ikke før jeg insisterte på det.

Nylig ble jeg kontaktet av en utenlandsk journalist som skulle skrive om norske forhold innen mitt fagfelt, og derfor gjerne ville ha et intervju. Vedkommende representerer en anerkjent tenketank og skriver i flere kjente aviser.

Nyeste artikler

Mest lest

Jeg ba om å få vite hvilket medium artikkelen skulle publiseres i, få spørsmålene tilsendt på forhånd og å faktasjekke innholdet før publisering. I løpet av intervjuet be jeg stilt langt flere spørsmål enn de som var oppgitt på forhånd, og hvordan intervjuet skulle brukes var nokså diffust. Dette har jeg heller ikke i ettertid ikke fått klarhet i.

Det mest graverende eksemplet er behandlingen fra et norsk vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 på Universitets- og høgskolerådets liste. I januar 2021 ble jeg kontaktet i forbindelse med et temanummer som skulle komme ut i september samme år.

Jeg brukte påskeferien til å skrive manus, og fikk beskjed om at det var mottatt og skulle sendes til fagfellevurdering. Da jeg etter flere purringer fremdeles ikke hadde fått noen melding om status for utgivelsen fra temaredaktøren, henvendte jeg meg til hovedredaktøren, som forsøkte å få oversikt over saken. Deretter ble det stille igjen. Manuset er nå blitt foreldet, og må oppdateres før en eventuell publisering.

Skal akademikerkompetanse kunne brukes fritt og uten krav til navn på bidragsyter? Skal vi bruke tid på å skrive artikler som aldri blir publisert, og uten at det får konsekvenser for utgiverens status på UHRs liste?

Så vidt jeg har klart å finne ut av, finnes det få retningslinjer på dette området ut over lov om opphavsrett. Retningslinjene for Nasjonalt tidsskriftkonsortium synes å være lite kjent og har tydeligvis ingen rettslige konsekvenser. Museumsorganisasjonene mangler et regelverk på dette området. En henvendelse til min egen fagforening om forholdene er ikke blitt besvart.

Det er stort press på oss akademikere til å publisere i anerkjente kanaler. Dessuten har akademia en økende dialog med samfunnet, og vi oppfordres til å delta aktivt til dette. Det er en positiv utvikling, men krever klare regelverk, etisk ansvarliggjøring fra utgivernes side og at fagforeningene engasjerer seg i saken.

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

publisering meninger intellektuelle akademikere formidling debatt astrid skjerven akademia offentlighet
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS