Debatt ● Irina Anisimova
Problemet med «high-stakes»-vurderinger i norsk høyere utdanning
Det er på tide å revurdere karaktersettingen i norsk høyere utdanning. At vurderingen av en avsluttende oppgave skal avgjøre studentens karakter, gjenspeiler ikke utviklingen i undervisningen i høyere utdanning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ved norske universiteter og høyskoler er det vanlig å sette karakteren bestått/ikke bestått på det arbeidet studentene gjør i løpet av semesteret, og studentene får en sluttkarakter basert på en avsluttende oppgave. Det er denne avsluttende oppgaven som avgjør studentenes karakterer på slutten av semesteret. Universitetssensur blir da avhengig av «high-stakes»-sensur, der den siste aktiviteten — en oppgave eller en eksamen — avgjør karakteren for hele kurset.
En annen vanlig praksis er å bruke eksterne sensorer og ta kursansvarlige ut av sensurprosessen. Antakelsen er at en ekstern sensor er mer subjektiv og mer rettferdig enn når oppgavene vurderes av faglæreren, fordi den eksterne eksperten ikke kjenner studentene personlig. Dessuten er oppgavene anonyme, slik at studentens identitet blir noe tilslørt.
I dette debattinnlegget argumenterer jeg for at denne vurderingsmetoden, til tross for at den oppfattes som objektiv, har en rekke ulemper og høye pedagogiske kostnader. For eksempel motvirker denne tilnærmingen moderne undervisningsmetoder og legger for mye stress på studentene. Disse vurderingsmetodene kan være ugunstige for studenter med utenlandsk bakgrunn eller innvandrerbakgrunn. I tillegg vil jeg hevde at denne tilnærmingen ikke gir den objektiviteten i karaktersettingen som den hevder å gi.
Mine observasjoner om norske sensurmetoder er basert på mine tidligere erfaringer som både foreleser og student ved norske universiteter. Jeg har også jobbet som lærer og vært student ved universitetene i USA, og kan derfor sammenligne karaktersettingen i de to utdanningssystemene.
Karaktersettingen ved de amerikanske universitetene skiller seg ofte vesentlig fra karaktersettingen ved norske institusjoner.
Irina Anisimova
Karaktersettingen ved de amerikanske universitetene skiller seg ofte vesentlig fra karaktersettingen ved norske institusjoner. Mens karaktersettingen i store amerikanske emner fortsatt ofte baserer seg på avsluttende eksamener, får studentene i USA vanligvis vurderinger gjennom hele semesteret. De kan bli vurdert for oppgaver som korte essays, quizer, prosjekter, presentasjoner, deltakelse i klassen, digital deltakelse i nettfora eller digitale prosjekter. Selv om skriftlige oppgaver og eksamener ofte spiller en viktig rolle i disse emnene, teller de bare som en del av den samlede karakteren.
I motsetning til dette, blir studenter ved norske universiteter vanligvis ikke vurdert etter om de deltar aktivt i klassediskusjoner, eller om innleverte oppgaver er av god kvalitet. I stedet får de kun karakter på grunnlag av sluttoppgaven. Dette legger et unødvendig press på studentene, noe som fører til uro og stress. Hvis en student i tillegg har en dårlig dag eller misforstår et eller annet aspekt ved den avsluttende oppgaven, vil den lavere karakteren han eller hun får, annullere den aktive deltakelsen eller de engasjerende presentasjonene denne studenten har gjort gjennom hele semesteret.
I tillegg fører denne typen karaktersetting også til en viss retrokvalitet på norsk universitetsundervisning. Sluttkaraktermetoden gjør det vanskelig å introdusere kreative oppgaver, siden disse oppgavene ikke blir vurdert, og studentene kan føle seg lite motiverte til å delta i disse kreative oppgavene.
Generelt sett kan demotivasjon være en annen negativ effekt av denne vurderingsmetoden. Det er svært demotiverende for studentene å få en lavere karakter enn de kunne ha fått hvis de ble belønnet for sine prestasjoner i løpet av semesteret. Lavere motivasjon kan føre til større frafall eller en beslutning om å bytte studieprogram. Avhengigheten av sluttvurdering fører til at studentene pugger informasjon i siste liten før eksamen.
Sist, men ikke minst, til tross for bruk av eksterne sensorer, forblir sensuren subjektiv. Det er generelt vanskelig å ha en objektiv sensur innen humaniora og samfunnsvitenskap, der forventningene til mestring av faget og oppfatningen av arbeidets originalitet varierer betydelig fra lærer til lærer. I akademia lider undervisere ofte av en ekspertblind flekk («expert blind spot») og mister forståelsen for hvor vanskelig det er å tilegne seg ny kunnskap og mestre nye ferdigheter.
Selv om det oppfattes som at ekstern sensur fører til likhet, fordi alle studenter blir vurdert likt, fører det ikke nødvendigvis til rettferdighet. I tillegg kjenner ikke den eksterne sensoren til innsatsen og arbeidet studenten har lagt ned i løpet av semesteret.
På bakgrunn av disse problemene mener jeg det er på tide å revurdere karaktersettingen i norsk høyere utdanning. Sluttkarakterer med høy innsats gjenspeiler ikke utviklingen i undervisningen i høyere utdanning. Nåværende akademisk forskning tar også til orde for å begrense bruken av avsluttende eksamener og spesielt for å begrense bruken av «high stakes»-karakterer.
