Debatt ● Jon Tømmerås Selvik og Eirik Bjorheim Abrahamsen
Alle vet at studentene klager, men ingen vet hvorfor de klager
Når studentene klager på eksamensresultatet i dagens ordning blir de ikke bedt om å oppgi noen argumentasjon, til tross for at denne er relevant for både faglærer og klagesensorer. Vi mener at dette er til hinder for gode beslutninger og læring.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Alle studenter ved norske universiteter og høgskoler har rett til å klage på ordinær sensur. Denne klagemuligheten er å anse som et viktig forvaltningselement. Ordning skal ivareta rettferdighet ved at studentene kan få en ny vurdering, og slik får riktig karakterer i emnet.
I dagens ordning for klagesaker oppnevnes det to sensorer som skal gjennomføre en såkalt blind sensur. Disse skal behandle klagen uten kjennskap til opprinnelig karakter. De får heller ikke informasjon om sensors begrunnelse for opprinnelig sensurvedtak, og heller ikke studentens begrunnelse for klagen. Klagesakene er simpelthen å regne som en ny vurdering av studentens besvarelse — som da gjennomføres av to nye sensorer, som skal etterprøve vedtaket fra ordinær sensur.
Utgangspunktet for en slik klagesak er at sensor i ordinær sensur kan ha begått en feil eller dårlig vurdering. Det kan være grunnlag for å mistenke dette i lys av sensorveiledning og sensors begrunnelse for karakteren. Og det er rett og rimelig at en eventuell feil blir rettet opp, spesielt hvis det er til gunst for studenten.
Det er imidlertid ulike motiver for at studentene klager. Ikke alle klager fordi de mener det er gjort en feil. Studentene kan rett og slett håpe på at de nye sensorene vurderer besvarelsen annerledes og at en ny vurdering vil gi dem en bedre karakter. Etter å ha gått gjennom sensorveiledning og begrunnelse fra faglærer, kan man få inntrykk av at man ligger svært nær en bedre karakter. Slik sett har man i dag en ordning som tilrettelegger for at studentene som ligger tett opp mot karaktergrensene får en ny vurdering og en sjanse til å oppnå en bedre karakter. Man kan stille spørsmål ved om dette er klageordningens intensjon.
Man kan også stille spørsmål ved rettferdigheten hvis det viser seg at klagesensorene legger seg på et annet nivå og generelt gir bedre karakterer. Burde ikke en slik inkonsistens også gått i favør av de studentene som ikke klager?
Vi legger merke til at enkelte studenter først ber om begrunnelse for karakteren etter at de har sendt inn klage på karaktervedtaket. Denne begrunnelsen kan bidra til læring hos studenten, men kanskje litt underlig å be om en slik begrunnelse når man samtidig signaliserer gjennom klagen at kvaliteten ikke er god nok. Dette er kanskje en effekt av at det er lett å be om begrunnelse og et signal om at de ikke nødvendigvis er uenig i vedtaket, men heller håpe på at nytt vedtak kan gå i deres favør.
Vi finner det betenkelig at en klage skal behandles uten innsikt i grunnlaget for klagen. Ressursmessig er dette utfordrende. Innsikt i grunnlaget for klagen vil kunne redusere muligheten for at klagesensorene begår samme feil som sensor fra ordinær sensur. Vi mener at studenter som føler seg urettmessig behandlet bør gis mulighet til å fremme sin argumentasjon. Dette for å få frem om det skyldes svak sensorveiledning eller feil i denne. Hvis man har gode argumenter på hånd, er det uheldig å ikke få videreformidlet disse.
Studentenes rettssikkerhet blir gjerne trukket frem som et argument i favør blind klagesensur, ved at klagevurderingen ikke skal påvirkes på noe vis av ordinær sensur. Men rettssikkerheten kan bli svekket når det tillater gjentakelse av samme feil to ganger! Gode beslutningsprosesser kjennetegnes gjerne ved at beslutningstakere er godt opplyst før vedtak fattes.
Faglærer blir også rammet av denne begrensingen i informasjonsflyt. Faglærer blir fratatt en viktig kilde for læring, som kunne vært til nytte for gjennomføring av fremtidige eksamener. Man får ingen innsikt i hvorfor studentene klager.
Tilgang til relevant informasjon blir ofte fremhevet som et sentralt forvaltningsprinsipp — og trekkes gjerne frem i andre klagesaker i akademia — men ikke for klage på sensurvedtak. Og vi finner dette svært uheldig.
