Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Mest lest
Debatt ● kristin gregers eriksen
Problematisk beskrivelse av «kanselleringskultur» i Kierulf-rapporten
I rapporten om akademisk ytringsfrihet pekes det på «kanselleringskultur» som en trussel. Likevel bidrar Kierulf-utvalgets bruk av begrepet til en potensiell utdefinering av visse stemmer.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Førsteamanuensis ved lærerutdanningene, Universitetet i Sørøst-Norge
30. mars presenterte Anine Kierulf ekspertgruppens råd for å verne akademisk ytringsfrihet. På side 79 kan vi lese at kanselleringskultur ofte fremstilles som et venstresidefenomen, og videre:
«Et eksempel som fremheves, er en gruppe studenters krav om «avkolonisering» av pensum på Kunsthøgskolen i Oslo i 2020. Krav om at metoder eller synspunkter burde vekk kan imidlertid både komme fra, og ramme forskning og akademiske ytringer på alle deler av en slik skala. Eksempler på «høyreside»-kansellering er konservative skolestyrer i deler av USA som forbyr undervisning om kritisk raseteori og kjønnsidentitet.»
Avkolonisering sidestilles på denne måten med angrepene på kritisk raseteori (CRT) i USA, der en hovedstrategi har vært å sensurere lærere så de ikke kan snakke om sentrale historiske hendelser i landets historie som den rase-segregerende Jim Crow-lovgivningen, slavehandel, og overgrep mot urfolk.
I SAIH sin Introduksjon til avkolonisering av akademia, der undertegnede var en av hovedforfatterne sammen med en stor gruppe akademikere fra et bredt spekter av fagfelt, beskrives avkolonisering:
«Avkolonisering betyr [derfor] ikke å diskvalifisere den vestlige vitenskapen, men å åpne for å utvide forståelsen av vitenskap. Avkolonisering av akademia er slik sett en prosess som innebærer demokratisering av forskningen og en styrking av kunnskap, ved å skape rom for flere stemmer, perspektiver og økt meningsbrytning. Å skape rom for andre perspektiver og kunnskapsformer betyr heller ikke å ukritisk likestille, men heller å gi de samme mulighetene, lese på lik linje med vestlige bidrag og med samme kritiske vurdering av metode» (side 20).
Da heftet ble utgitt, var biologiprofessor Kristian Gundersen av de første til å kritisere publikasjonen, og sa at «SAIH er på ville veier», samtidig som han bekreftet at han ikke faktisk hadde lest heftet.
Selv om avkolonisering er et politisk krav fra studenter, er det også et stort, internasjonalt forskningsfelt.
Kristin Gregers Eriksen, førsteamanuensis ved lærerutdanningene (USN)
En gruppe fremtredende norske professorer beskyldte avkolonisering for å «undergrave kunnskap» i Aftenposten. Ingen av professorene som stod bak denne kritikken, jobber med fagfeltet. For selv om avkolonisering er et politisk krav fra studenter, er det også et stort, internasjonalt forskningsfelt.
Med sin formulering, legitimerer Kierulf-utvalget karakteristikkene som søker å diskvalifisere dette forskningsfeltet.
Angrep på CRT har også vært fremsatt en rekke ganger i Norge, blant andre av Professor Torkel Brekke ved OsloMet. Brekke beskriver CRT som «illiberalt», «militaristisk», og «ikke vitenskap». Forskere som, i motsetning til Brekke, har dette som fagfelt, får høre at «lite tyder på at de forstår hva kritisk raseteori handler om, langt mindre hvilke faglige konsekvenser en slik verdensanskuelse har».
Da jeg stod i debatten som stipendiat, bidro slik retorikk til at jeg tvilte på om jeg i det hele tatt hadde en plass i forskningen – til tross for at doktorgraden min av bedømmelseskommisjonen ble beskrevet som et solid, teoretisk nyskapende akademisk arbeid.
I utkastet til NOU blir en annen nylig disputert, viktig akademisk stemme, plassert i en lignende posisjon. På side 79 i NOU-en får den såkalte «sløseriombudsmannens» omtale av Laura Fuhrers solide doktorgradsarbeid som en slags «rehabilitering av rasebiologi», stå uimotsagt.
Hvor lite rot denne kritikken har i noen form for sanksjonert kunnskap, eller hvor viktig Fuhrers arbeid om hudfargens sosiale betydning i Norge er til et fagfelt der det har vært etterlyst mer forskning i Norge, nevnes ikke.
Hvorfor nevnes ikke denne «kanselleringen», der akademikere med posisjon utdefinerer kollegaers fagfellevurderte og internasjonalt anerkjente forskning som «uvitenskapelig» og «truende», i NOU-en?
Dette er særlig alvorlig fordi denne diskvalifiseringen ofte rettes mot stemmer og perspektiver som representerer minoritets- og urfolksperspektiv, og/eller setter søkelys på sosial urettferdighet og rasisme.
I Lisa Esohel Knudsens glimrende analyse av rasisme og ytringsfrihet i offentlig samtale i Norge, blir det tydelig hvordan myten om «kanselleringskultur», slik den brukes som et angrep på minoriteters legitime rettighetskamper, bidrar til å utdefinere disse stemmene som «irrasjonelle».
På lignende vis legger beskrivelsene hos Kierulf-utvalget til rette for et innskrenket akademisk ytringsrom for oss som jobber akademisk i disse feltene.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Reagerer på upresis tallbruk om læreropptak
Topptidsskrift granskes etter påstander om fusk. Har mer enn 1000 norske artikler
Én av tre britiske studenter frykter universitetskonkurs
Norge trenger svenske forskningstilstander
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Ansettelsessaken i Bergen: En faglig tautrekking
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet