Postdoktorstillingen misbrukes, og det rammer unge forskere

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi må målrette bruken av postdoktorstillinger, for forskningens og de unge forskernes skyld. En fersk NIFU-rapport viser at ordningen misbrukes.

Per Martin Norheim-Martinsen, viserektor for forskning og utvikling ved OsloMet, advarer i Khrono mot å begrense bruken av postdoktorstillinger. Han mener postdoktorstillingen er nødvendig for å skaffe unge forskere «den personlige dedikasjonen og stamina, som kreves for å lykkes i den skarpe konkurransen som forsker».

Jeg mener Norheim-Martinsen bommer. Postdoktorstillingen er ment å kvalifisere forskere for en vitenskapelig toppstilling, men misbrukes i dag som en anledning til å ansette unge arbeidshester på midlertidige kontrakter. En fersk NIFU-rapport publisert to dager etter Norheim-Martinsens debattinnlegg, bekrefter dette.

Forskningen, internasjonalt og i Norge, har et enormt og økende problem. For mye av forskningen i akademia utføres av yngre forskere på midlertidige og korte kontrakter. Dette er et resultat av at ikke bare oppdragsforskningen har en avgrenset ramme og legges ut på anbud, men at hele forskningssystemet lever etter samme prinsipp. Alle skal søke og konkurrere om finansiering til tidsbegrensede prosjekter, hvor snart mer penger går med til å søke, bedømme, administrere og rapportere på prosessene enn på selve forskningen. De som får tildelt penger, skal relativt raskt bygge opp et forskningsteam og da virker det stort sett alltid mest beleilig å rekruttere inn midlertidig forskningsarbeidskraft – gjerne i form av postdoktorer.

postdoktorene

Postdoktor: «Mange sliter seg ut på veien mot en fast jobb og gir opp akademia»

Dette skjer fordi det er rasjonelt (finansieringssystemet), fordi det er slik man er vant til å gjøre det (kultur), og fordi man kan (lovverk). Men dette systemet er ikke bra verken for forskerne eller for kvaliteten på forskningen, viser stadig nye studier, og nå har også OECD startet et eget stort program for å studere og begrense forskningsprekariatet. Systemet må forandres, og adgangen til å ansette midlertidig må reguleres enda bedre.

En postdoktorstilling er et spesielt avvik fra vanlige ansettelsesbestemmelser, et åremål som gir adgang til å ansette noen i vitenskapelig stilling i to til fire år under forutsetningen av at stillingen innebærer en kvalifisering til vitenskapelig toppstilling. Den nye rapporten om postdoktorstillingen i Norge (NIFU rapport 2020:31) viser at postdoktorstillingen for en stor del brukes til å bemanne forskningsprosjekter og ikke som en reell kvalifiseringsstilling, slik den etter intensjonen skulle være. Postdoktorstillingene brukes framfor forskerstillinger «fordi det er en åremålsstilling der det ikke opparbeides rettigheter til fast stilling». Mer forskningserfaring er alltid litt mer kvalifiserende, og slik sett brytes ikke de upresise ansettelsesvilkårene, selv om resultatet er at mange befinner seg i postdoktorstillinger som verken kvalifiserer dem tilstrekkelig til en jobb innenfor eller utenfor akademia.

Flere offentlig utvalg (Underdal, Aune) har konkludert med at postdoktorordningen må strammes inn, noe Forskerforbundet har støttet helhjertet. Vi trenger en postdoktorstilling som faktisk sikrer kandidaten nødvendig kompetanse innen forskning, forskningsledelse og -administrasjon, undervisning og veiledning – og som har det som hovedmål. For alle andre formål må forskningsledere og arbeidsgivere forholde seg til vanlige ansettelsesregler og bemanne opp og ned innenfor rammen av lovverket, med fast ansettelse som hovedregel.

Ikke alle bør eller kan bli professor eller forskningsleder, og det må være rom og anledning til å jobbe på lab eller i et forskningsprosjekt under trygge rammer. Det er ingen grunn til at en prosjektforsker skal ansettes som postdoktor dersom man ikke har intensjon om, og program for, at vedkommende skal kvalifisere seg videre til en toppstilling. Jo rikere anledning det er til å ansette midlertidig, jo høyere vil kravet bli for å nå opp i konkurransen om fast vitenskapelig jobb.

Forskerforbundet har derfor vært på linje med konklusjonen i utredningen om ny UH-lov i at anledningen til å ansette samme person som postdoktor flere enn én gang må begrenses, og den generelle midlertidigheten strammes inn.

Både kandidater og forskningsledere har i det siste advart mot en slik innstramning, med høyst ulike begrunnelse. Noen unge er redde for å miste muligheten til jobb og kvalifisere seg ytterligere, mens noen ledere er opptatt av å kunne plukke hvem de til enhver tid ønsker seg, og aller helst vente med å ansette noen fast til de er fullt ut kvalifisert på alle områder. Faren er at lista settes stadig høyere, at arbeidspresset blir stadig større og arbeidsvilkårene dårligere. Der man tidligere var kvalifisert med en doktorgrad, måtte man så ha en postdoktorperiode, og så to og tre og kanskje fire. Hvor skal dette stoppe? Vi sitter til slutt ikke igjen med de beste, slik man tror, men med de mest utholdende.

Noen frykter for at kandidater fra norske institusjoner ikke vil nå opp om man begrenser antallet postdoktorperioder til én, ettersom internasjonale kandidater ikke har en slik begrensning. Dette er en naturlig bekymring som vi må ta på alvor, og som inngår i pågående arbeid med ny rekrutteringsstrategi og stillingsstruktur.

Til en viss grad kan man imøtegå dette om den ene perioden, f.eks. normert til fire år, fylles med tilstrekkelig og godt kvalifiseringsarbeid og at man bestemmer seg for å basere ansettelser i akademia i større grad på nettopp kvalifikasjonene etter en slik kvalifiseringsperiode, og ikke etter mengden forskningspublikasjoner eller antall prosjektforskningsperioder.

Forskerne bak NIFU-rapporten konkluderer i Khrono med at det er liten tvil om at norsk akademia mister talenter slik systemet fungerer i dag. Det har vi ikke råd til. Vi må endre både finansieringssystemet, kulturen og lovverket for å ta bedre vare på unge forskere og for å lykkes med å skape et bedre og mer innovativt forskningssystem. Et viktig bidrag vil være å begrense postdoktorstillingen til én periode, og samtidig sørge for at den virkelig oppfyller vilkårene.