Debatt svein stølen og åse gornitzka

Post-covid-19 blir en tid for refleksjon og lærdom

Vi kan og bør komme ut av koronakrisen med en tydeligere samfunnsforståelse av universitetenes og forskningens rolle og ansvar, skriver Svein Stølen og Åse Gornitzka ved Universitetet i Oslo.

Svein Stølen har tatt antibac på hendene. Dette er fra seint i april, da universitetet var i ferd med å åpne opp.
Svein Stølen har tatt antibac på hendene. Dette er fra seint i april, da universitetet var i ferd med å åpne opp.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Professor Nils Christian Stenseth mener vi må ta lærdom av koronapandemien, som forberedelse til neste eventuelle virus-utbrudd. Det er vi enige i. Som en av oss skrev i Khrono 22 juni; Å stenge et universitet bør være noe av det siste man vurderer, og bør kun finne sted når situasjonen er blitt svært så alvorlig.

Intervjuet med Stenseth knytter seg til en kronikk i Aftenposten signert av ti forskere. Kronikken forsterker et viktig budskap om universitetenes sentrale rolle i samfunnet, og ser framover. Det er klokt. Beslutninger som ble tatt da hele Norge stengte ned, ble tatt etter beste evne i en krevende situasjon med mye usikkerhet og et beskjedent kunnskapsgrunnlag om smittespredning, immunitetsutvikling og sykdomsforløp. Kanskje kunne noen av de mange beslutningene og retningslinjene fra regjeringen vært tydeligere, mer nyanserte eller blitt tolket annerledes.

Viktig var det også for UiO at Oslo kommune og bydelsoverlegen ville ha et ord med i laget. Ikke minst ble det lagt vekt på å begrense kollektivtransporten for å redusere smittespredningen i en by som ikke var forberedt på en pandemi av denne alvorlighetsgraden. Mer enn noe var tiden rundt 12.mars krevende. Hele landet ble på noen timer snudd på hodet.

Det kommer en tid etter pandemien. Da vil vi kunne se effektene på studieprogresjon, på læring, og på studenters psykiske helse. Vi vil da også til fulle kunne se konsekvensene for forskningen. Det er ingen tvil om at deler av forskningen har blitt skadelidende. Uten tilgang til laboratorier og infrastruktur er mange prosjekter, og mange stipendiater og post docs forsinket.

27.april fikk vi heldigvis åpne opp for noen utvalgte grupper. «Vi prioriterer studenter, stipendiater og postdoktorer som skal fullføre løpet denne våren og som er avhengig av utstyr og infrastruktur på studiestedet», het det i en pressemelding fra regjeringen. Dette var uten tvil en riktig prioritering. Det var de unge og midlertidig ansatte forskerne som fikk de største utfordringene av stengingen. «Denne våren» valgte vi å tolke liberalt.

Vi gjør det vi kan for å unngå å havne i en situasjon der det på nytt vurderes å stenge universitetets bygninger. Vi har nå mer kunnskap om effekten av ulike tiltak og universitetene er bedre rustet til å ivareta smittevern mens vi holder hjulene i gang. Oslo by og universitetssykehus er også i langt bedre stand til å takle en eventuell smitteoppblomstring. Pandemien er ikke over!

Det er viktig at politikere og andre beslutningstakere faktisk ser og forstår verdien av det åpne og uavhengige akademia. Universitetenes kunnskap og forskning er helt essensiell, og det er ikke slik at det koster lite å stenge våre bygg. Derfor er vår kontinuerlige dialog med politikere, departement og andre beslutningsmyndigheter svært viktig; i Norge og i Europa.

Det er urovekkende at selv ikke en global pandemi - som bare transnasjonal forskning og innovasjon kan adressere - har vært nok til å overstyre Europas politiske lederes kortsiktige fokus på landenes nettobidrag til EU. Det skuffende budsjettet for EUs neste rammeprogram, Horisont Europa, impliserer at FoU-sektoren ikke i tilstrekkelig grad har evnet å vise en bredere offentlighet forskningens helt avgjørende rolle.

En styrket post-covid-19-dialog med samfunnet utenfor akademia er derfor helt påkrevd. Begrep som «reproduksjonsrate» og spredningsteori er riktignok blitt en del av det offentlige ordskiftet, og den pågående pandemien har bidratt til at tilliten til forskning og kunnskap har økt ytterligere.

Dette er ikke tiden for kunnskapsfornektere. Til det er ropet på faglig begrunnelse for politiske beslutninger for sterkt. Dette er likevel en tillit og en forståelse vi ikke bare må være med å vedlikeholde, men også utvikle videre. Forskningens langsiktige natur, og behovet for å investere i kunnskap før neste katastrofe «banker på døren», må tydeliggjøres. Det er vi selv som må gjøre hoveddelen av den jobben.

Tiden er også inne for å revurdere den internasjonale forståelsen av universitetenes uavhengighet. Et internasjonalt panel ledet av Esko Aho gikk kritisk til verks i en evaluering av UiO kort tid etter vårt 200 års jubileum i 2011. De noterte seg, som korrekt er, at norske universiteter er sterkt avhengige av offentlig finansiering. Dette ble vurdert å redusere vår institusjonelle frihet.

European University Association, en interesseorganisasjon for Europas universiteter, er også opptatt av universitetenes uavhengighet. Norge scorer godt på akademisk, personalmessig og organisatorisk uavhengighet, men svært lavt på økonomisk uavhengighet - fordi vi ikke kan låne penger, og fordi vi ikke har skolepenger.

Erfaringene fra covid-19-pandemien tilsier at en slik forståelse må revurderes. Det er nettopp denne norske finansieringsmodellen som gir våre institusjoner stabilitet; mens universiteter med større avhengighet av et kommersielt marked sliter betydelig. Vi ser det ikke minst i land som har gjort universitetene sterkt avhengige av studenters skolepenger.

Vi trenger uavhengige universiteter. Forskningsbasert og uavhengig kunnskap er alltid svært betydningsfull – og mer enn noe i en krisetid. I et «kunnskapsdemokrati» som vårt må det ligge betydelige forventninger til at politiske beslutninger skal være faglig begrunnet. Når krisen i tillegg er så omfattende, påvirker alle sektorer, og berører folks grunnleggende rettigheter og folks liv, er det helt avgjørende at kunnskapsgrunnlaget for politiske beslutninger er åpent og tilgjengelig; at det debatteres – også før beslutninger tas. Det er derfor viktig å være oss bevisst effektene av hvordan vi organiserer vitenskapelig ekspertise inn i de politiske prosessene og hvordan vi kobler vitenskap til politikk og forvaltningen på lokalt, nasjonalt og ikke minst på globalt nivå. Også her er post-pandemi refleksjon riktig og viktig.

Refleksjon og lærdom er regelen i akademia. Vi kan og bør komme ut av koronakrisen med en tydeligere samfunnsforståelse av universitetenes og forskningens rolle og ansvar. Det vil være en viktig del av beredskapen for kommende kriser.