Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Regelverket for fusk bør være likt for alle studenter
Systemet for behandling av fuskesaker er modent for endring. Sandra Borch bør gå i Magnus Lagabøtes fotspor og innføre et nasjonalt regelverk for fusk.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De mange sakene om fusk den siste tiden viser tydelig at systemet er modent for endring. Etter mitt skjønn ville en viktig endring være en lovbestemmelse som uttaler at fuskeregelverket i størst mulig utstrekning skal være felles for alle høyere utdanningsinstitusjoner. For tiden regner for eksempel noen institusjoner all selvplagiering som fusk, mens andre har bestemmelser om at det kan være fusk.
I den nylige dommen fra Borgarting lagmannsrett i selvplagiatsaken fra Høgskolen i Innlandet- en sak som studenten vant - heter det: «Vedtak om utstenging i inntil ett år er et administrativt rettighetstap og gjør inngrep i studentenes rett til høyere utdanning etter universitets- og høyskoleloven, jf. også retten til utdanning fastsatt i blant annet FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 13. Et slikt inngrep må derfor ha et tilstrekkelig klart hjemmelsgrunnlag.»
Studentens advokat Magnus Stray Vyrje sier: «Hele systemet må endres. Man kan ikke behandle fuskesaker om mulig plagiat og selvplagiat så lemfeldig og rigid som det er gjort i denne saken.»
Det er mulig en ordning med felles regler vil møte motbør fra institusjonene, som har en tilbøyelighet til å ville betone sin selvstendighet. En henvendelse fra meg til Universitets- og høgskolerådet (UHR) om den fuskesaken fra Universitetet i Agder som jeg har vært involvert i, ble besvart med at UHR ikke går inn på saker som ligger under den enkelte institusjons jurisdiksjon. Det er derfor mindre sannsynlig at institusjonene selv vil ta initiativ til å utforme felles regler.
Derfor må Sandra Borch gå i Magnus Lagabøtes fotspor.
Karl Øyvind Jordell
Derfor må Sandra Borch gå i Magnus Lagabøtes fotspor: På samme måte som denne middelalderkongen sammenarbeidet de gamle regionale landskapslovene til Landsloven i 1274 – den første lovboken som skulle gjelde for hele Norge – må statsråden, i samvirke med stortingskomiteen som nå behandler den nye loven for høyere utdanning, sørge for at den fastlegger at institusjonene skal ha likelydende eller felles fuskeregelverk. Dette må omfatte plagiering, selvplagiering/gjenbruk og reaksjonsnivå.
Begrepet ‘fusk’ må forbeholdes de tilfeller hvor man stjeler andres tekst og gjengir den som sin egen, uten kildehenvisning. Gjenbruk bør bare betegnes som fusk dersom det overskrider en viss prosentandel av besvarelsen. Gjenbruk som studenten ikke har fått uttelling for, bør ikke anses som fusk.
Jeg har foreslått termen ‘henvisningsfeil’ for uregelmessigheter der studenten har oppgitt kilde, men bommet på formaliteter (Khrono 1.9.23). Bare svært grove henvisningsfeil bør regnes som fusk; som innenfor forskningsetikken må det skilles mellom sjusk og fusk. Gjenbruk og henvisningsfeil bør normalt straffes med annullering eller nedsatt karakter; utestenging bør bare benyttes ved fusk, snevert definert som ovenfor.
Den lemfeldighet som advokat Stray Vyrje peker på, illustreres bl a ved at UiA, som bare har fem prosent av landets studenter, ifølge Khrono (22.6.23) hadde 40 prosent av selvplagieringssakene i en viss periode. Universitetet i Tromsø ikke hadde noen. En student som flytter fra UiT til for eksempel UiA eller HINN kan dermed uforvarende komme til å bryte med de sistnevntes rigide behandling av slike saker.
Etter Magnus Lagabøtes tid er vi vant med at de aller fleste lover og regler gjelder hele kongeriket, og praktiseres likt. Dette bør også gjelde bestemmelser om ‘rettighetstap og inngrep’ av den type det her er tale om. Det er viktig at institusjonene har store frihetsgrader hva angår forskning og undervisning. Men på det (eneste?) feltet hvor de, gjennom sine klagenemnder, har domstols-liknende funksjoner, bør hensynet til studentenes rettssikkerhet veie tyngre enn institusjonenes selvstendighet.
En annen systemendring kan være å opprette flere felles klagenemnder. Som advokat Stray Vyrje har også jeg den erfaring at saksbehandlingen i Felles klagenemnd er lemfeldig. Dette kan nok delvis skyldes arbeidsbelastningen under pandemien. Men utviklingen av KI vil stille systemet overfor liknende kapasitets-utfordringer.
Jeg vil derfor foreslå at man vurderer en ordning med seks nemnder, tre for bachelor-nivået og tre for masternivået, der man på hvert nivå spesialiserer nemndene på 1) hjemme-eksamener, 2) bachelor/masteroppgaver, og 3) andre fuskesaker. Ved behandling av saker på bachelor-nivået vil man da for eksempel lettere kunne ta høyde for mangelfull undervisning i kildebruk som kan lede til henvisningsfeil – kildebruk er et tema som først og fremst blir undervist grundig på master-nivået.
