Pandemien trekker likestillingen i feil retning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Marta Breen holdt dette kåseriet på OsloMets 8. mars-arrangement 2021).

Jeg har vært her på kvinnedagen flere år på rad, og i fjor lanserte jeg en ny bok under besøket, med tittelen Hvordan bli (en skandinavisk) feminist (Cappelen Damm, 2020). Det viste seg jo å være dårlig timing, dette å gi ut en bok fem dager før lockdown - ikke minst fordi denne boka retter seg spesielt mot det internasjonale publikum. Et av mine mål med utgivelsen var nemlig å vise fram den nordiske likestillingsmodellen, og på den måten prøve å bidra litt til feministers kamp i andre land.

Ettersom Norge topper nesten alle internasjonale likestillingsbarometre, skulle man kanskje tro at nordmenn var eksperter på dette feltet, og at vi alle gikk omkring som stolte ambassadører for den vellykkede norske poltikken. Men sånn er det dessverre ikke: Store deler av kvinnekampens historie er nærmest ukjent for de fleste, og mange bærer dessuten med seg fordommer mot dem som har kjempa før oss. Jeg tror nok at de fleste av oss tar rettighetene sine litt for gitt, nesten som om likestillingen er noe som har kommet gratis. Noe som bare ble overlevert til som en slags gave fra myndighetene. Men sannheten er jo at ingenting har kommet gratis. Våre mødre og bestemødre har kjempet fram hver millimeter, ofte med store personlige omkostninger.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

En annen ting vi trenger å minne oss selv om er dette: Det er ikke sånn at våre rettigheter er hugget i stein og aldri vil kunne forsvinne. I mange land ser vi nå at det motsatte skjer: Hardt tilkjempa rettigheter blir tatt bort fra folk igjen. Som for eksempel i Polen, der kvinner for noen få uker siden mistet alle muligheter til å få utført en trygg abort.

les også

Vi må vente til 2040 før det er kjønnsbalanse blant professorene

Min absolutte favorittfilosof - Simone de Beauvoir - sa en gang: «Glem aldri at det kun kreves en politisk, en økonomisk eller en religiøs krise, før kvinners rettigheter brått står på spill.»

Historien har gitt henne rett i dette, gang på gang, også i pandemien.

For koronaviruset hadde ikke rast lenge før vi fikk de første rapportene fra FN, Plan, Fokus og andre hjelpeorganisasjoner, som viste at viruset rammer folk på veldig forskjellige måter. Selvfølgelig, det sier seg selv at dette er klassespørsmål som alt annet: Det rammer fattige hardere enn rike, og kvinner hardere enn menn.

Vi har for eksempel blitt presentert skremmende voldsstatistikker: Umiddelbart etter at folk ble bedt om å holde seg i hjemmene sine, ble det registrert en sterk økning i vold mot kvinner - og også kvinnedrap. Nærmest over natta ble svært mange kvinner og barn over hele verden sperret inne med sine overgripere, og krisetelefonene ble nedringt i de landa der samfunnet stengte helt ned.

Også økonomisk har krisa slått spesielt negativt ut for kvinner. Det er jo slik over hele verden at kvinner tjener mindre enn menn. Den finansielle skjevheten mellom kjønna er massiv: Menn sitter på en langt større andel av jordas samlede verdier. De eier mer jord, mer eiendom, flere bedrifter og flere aksjer. Mens kvinner oftere har usikre jobber og deltidsstillinger, og oftere er enslige forsørgere. Alt dette fører til at kvinner er dårligere rusta enn menn til å tåle et økonomisk tilbakeslag.

En annen konsekvens av økt arbeidsløshet og økt fattigdom, er at flere jenter blir gifta bort i ung alder. Barneekteskap blir i mange kulturer sett på som en løsning på familiens økonomiske problemer, og Plan anslår at koronakrisen indirekte vil føre til 13 millioner flere barneekteskap.

Vi vet også at i de deler av verden der en familie opplever at de står overfor valget mellom å sende en sønn eller en datter på skolen, da blir sønnen prioritert. Svært mange av de jentene som måtte bli hjemme fra skolen da viruset brøt ut, vil aldri komme tilbake til skolebenken. Hun blir i stedet nødt til å bidra med ulønnet arbeid i hjemmet.

En annen konsekvens av pandemien som rammer kvinner, er at muligheten for å få utført trygge aborter er blitt svekket det siste året, og slett ikke bare i Polen. Én av årsakene til det er at Trump-administrasjonen kutta all økonomisk støtte til reproduktive helsetjenester i fattige land. Dette var omtrent det aller første Trump gjorde i det han entret sitt ovale kontor: Å innføre et forbud mot at amerikanske bistandspenger blir gitt til organisasjoner som tilbyr - eller informerer om - abort. Dette førte også til en drastisk nedgang i tilgangen på prevensjon i mange land. Heldigvis har Joe Biden endret på denne loven igjen, så forhåpentligvis vil en del av disse tilbudene snart være tilbake i drift.

Dét var litt om det internasjonale aspektet. Men også her i Norge fikk vi tidlig rapporter om at pandemien trekker likestillingen i feil retning. En undersøkelse gjennomført av Likestillingssenteret konkluderte med at det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret har styrket seg i denne krisen. Jeg vil tro at det for mange av oss føles som et naturlig valg at den som tjener minst (altså mor), tar hovedansvaret for unger og hjemmeskole, og på den måten rydder tid for at den som tjener mest, kan få jobbe i fred.

Når store deler av samfunnet stenger ned og familielivet blir mer intensivert, da blir det også mye mer av det vi kaller ubetalt omsorgsarbeid, altså barnepass, aktivisering av unger, innkjøp, matlaging og husarbeid. Norske kvinner har rapportert om at de nå bruker enda mer tid på oppgaver de allerede gjorde mest av fra før.

les også

Synnes: Vi må få flere kvinner i akademiske toppstillinger

Når det gjelder dette med hjemmekontor så kan også dette være interessant å se på med kjønnsblikk, synes jeg. Og det vet jeg dere også har diskutert her på Oslo Met. Det er antagelig flere menn som har et hjemmekontor - altså et eget rom med pult, pc og en dør det går an å lukke – ettersom dette er «et gode» som har fulgt høye stillinger med stor fleksibilitet. Kvinner har oftere vært nødt til å rydde plass til datamaskinen på kjøkkenbordet. Kanskje er det også slik at en del menn synes at deres arbeid er litt viktigere enn hennes. Det kan i så fall ha sammenheng med at han tjener mer eller har en høyere stilling. Og kanskje er det også sånn at det er litt lettere for barna å forstyrre mamma enn pappa. Dette er i hvert fall en type utsagn jeg har fått med meg når jeg har lest artikler der folk er blitt intervjuet om hjemmekontor.

I kvinnebevegelsen på 1970-tallet begynte man å snakke om det å jobbe dobbeltskift, noe mange kvinner kjente på kroppen. Først hadde de sitt vanlige lønnsarbeid, og deretter måtte de ta dagens andre skift på hjemmebane, med alt det ulønna arbeidet som finnes der. I dag er denne typen hjemmearbeid mye jevnere fordelt mellom kjønna. Heldigvis. Kvinner gjør fremdeles mer, men menn i min generasjon og nedover, har tatt skikkelig innpå.

Men nå har likestillingsforskerne derimot fått øye på nok et arbeidsskift, nemlig det som kalles «det tredje skiftet». Noen snakker om det som «emosjonelt arbeid». Dette handler om selve organiseringen av familielivet. Og i motsetning til mer konkret og synlig husarbeid som klesvask og matlaging, blir det ikke registrert i de vanlige tidsbruksundersøkelsene. Men det fyller likevel svært mange kvinners tid, og ikke minst hoder:

Dere kjenner sikkert til den konstante kverna som går: Husk at Maja må nye innesko på SFO. Hvilken størrelse bruker hun egentlig nå? Har vi skaffa et kostyme til det karnevalet? Vi må ha nytt ullundertøy, det er jo meldt minusgrader. Og husk den kaka da, som må være glutenfri. Ser ikke håret hennes litt fett ut, jeg tror jeg må be henne dusje i kveld. Jeg må huske å kondolere naboen som mista mora si. Har vi solkrem egentlig? Jeg må minne ungene på å skrive en ønskeliste til mormor. Hvilket hus i Harry Potter er det egentlig Sander hører hjemme i? Var det Gryffindor? Nei, Huffelpuff var det.

Og så videre.

Dette usynlige omsorgsarbeidet pågår hele tiden, og hvis man mislykkes på feltet - glemmer gymtøy for eksempel, eller å pakke med pølser når det er grilling på skolen – ja, da er det oftest kvinnene som sliter med den dårlige samvittigheten.

Heldigvis har det vært mye fokus på denne skjevheten de siste par åra, både fra forskere og medier. Også en del skjønnlitterære forfattere har begynt å sette ord på den blinde flekken i likestillingsdebatten, som for eksempel Nina Lykke, Olaug Nilssen og ikke minst Heidi Linde, som også besøker Oslo Met i dag. Jeg leste et godt intervju med Heidi Linde i magasinet Tara, der hun blant annet sa at hun ikke synes det er det minste rart at kvinner har høyere sykefravær enn menn.

—Det går på mental belastning. Men man kan jo ikke sykemelde seg fra familien, som kanskje er det man trenger, sa hun så treffende.

Og med det lille tankespranget vil jeg ønske dere alle en strålende 8. mars-markering videre! Husk at likestilling er ferskvare, vi kan aldri lene oss for trygt tilbake og tro at alt skal ordne seg helt av seg selv.

les også

Kolstø og Piene ble professorer da kvinneandelen var på to prosent