Vi burde ikke behøve 8.mars for å bli minnet om at vi trenger flere kvinner i akademiske toppstillinger. mener Marianne Synnes (H). Foto: Ketil Blom Haugstulen
Vi burde ikke behøve 8.mars for å bli minnet om at vi trenger flere kvinner i akademiske toppstillinger. mener Marianne Synnes (H). Foto: Ketil Blom Haugstulen

Synnes: Vi må få flere kvinner i akademiske toppstillinger

8.mars. Tallet på kvinnelige forskere har økt mye de siste årene, men fortsatt er bare 30 prosent av alle forskere på verdensbasis kvinner, skriver stortingsrepresentant med doktorgrad, Marianne Synnes (H).

Publisert   Sist oppdatert

I de fleste rike, industrialiserte land er det flest kvinner som tar høyere utdanning, men de er underrepresentert i realfagene. Antall kvinnelige forskere har økt mye de siste årene, men fortsatt er bare 30 prosent av alle forskere på verdensbasis kvinner.

I Norge er kvinnelige studenter i klart flertall i høyere utdanning og blant stipendiater, men fortsatt er bare 30,8 prosent av alle professorer kvinner. Det er ikke veldig imponerende. I 2008 var andelen 19,5. Andelen varierer stort mellom fagfelt. Mens 40 prosent av professorene innen medisin er kvinner, er kun 12 prosent av professorene innen teknologi kvinner.

Det er først og fremst menn som sitter i de akademiske toppstillingene. Det er for dårlig.
Marianne Synnes
Stortingsrepresentant (H)

Det er tilnærmet kjønnsbalanse blant ansatte i akademia helt opp til førsteamanuensisnivå, men så faller kvinneandelen blant professorer. Det betyr at det er først og fremst menn som sitter i de akademiske toppstillingene. Det er for dårlig.

Det er klart at det har vært en forbedring de siste ti årene, men det går altfor sakte. Skal vi følge dette tempoet vil det ta veldig lang tid før vi når kjønnsbalanse i toppstillinger i akademia. Når vi legger til at kvinnelige toppforskere ennå i snitt tjener mindre enn sine mannlige kolleger, er det klart at vi har en lang vei å gå.

Det faktum at det er flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning burde allerede nå gjenspeiles i professor- og dosentstillinger. Her må rett og slett utdanningsinstitusjonene ha større bevissthet rundt rekruttering. Det er flere institusjoner som får det til. I 2018 hadde OsloMet 50 prosent kvinnelige dosenter og 56 prosent kvinnelige professorer. Til sammenligning hadde NMBU 28 prosent kvinnelige dosenter og 26 prosent kvinnelige professorer.

Akademiet for yngre forskere sin undersøkelse om unge forskere i Norge, deres karriereveier og ambisjoner, forteller oss at kvinner ikke vil anbefale forskning i samme grad som menn. De som har fast stilling vil i større grad anbefale en forskerkarriere enn de i midlertidig stilling. I tillegg opplever menn det å ha midlertidig stilling som mindre problematisk enn kvinner.

Flere faste stillinger i akademia kan gjøre at flere kvinner ønsker å bli, og komme til, akademia. Universitetet i Bergen har tatt grep som har ført til at antall midlertidig ansatte forskere er redusert med 15 prosent fra 2017 til 2018. Jeg oppfordrer flere til å se til Universitetet i Bergen og deres innsats mot midlertidighet.

Fra regjeringens side har vi strammet inn adgangen til midlertidige ansettelser i staten. Midlertidige ansatte skal som hovedregel få fast stilling etter tre år. Vilkårene for midlertidige ansettelser har blitt harmonisert med arbeidsmiljøloven som gjelder i arbeidslivet ellers. Det er bra. I tillegg har vi pålagt institusjoner med høy andel midlertidige stillinger å utarbeide handlingsplaner for å redusere midlertidigheten.

Jeg håper andelen kvinnelige dosenter og professorer øker tilsvarende andelen kvinnelige studenter, stipendiater og vitenskapelig ansatte i akademia, og at flere forskere får seg fast jobb gjennom at universitetene og høyskolene jobber systematisk med rekruttering og ansettelsesforhold.

Vi burde ikke behøve 8.mars for å bli minnet om at vi trenger flere kvinner i akademiske toppstillinger.