Vi må vente til 2040 før det er kjønnsbalanse blant professorene

Forskning har en nøkkelrolle for å løse store samfunnsutfordringer knyttet til klima, miljø, energi, demografi og global helse. Å sikre gode rammebetingelse for forskning er viktig og jevnere kjønnsbalanse gir potensielt bedre rammebetingelser.

Ut over etiske argumenter (rettferdighet) er det potensiell sløsing med talent når mange kvinner velger bort forskerkarriere, noe som også har en økonomisk side. I tillegg viser forskning at diversitet i et team er sentralt for gode resultater.

EU-kommisjonen legger i dag frem She Figures 2018 med nye tall for kjønnsbalanse i europeisk forskning. På mange områder er dette oppløftende lesning. She Figures viser at Norge ligger helt på topp når det gjelder kvinneandel blant medlemmer i forskningsrådsstyrer med 54 prosent, mens andelen for EU-landene er 27 prosent.

Den europeiske rankingen viser også at andelen ledere i akademia er høy i Norge med 31 prosent kvinnelige rektorer. Dette gir en fjerdeplass blant landene i rapporten. Blant norske dekaner er det perfekt balanse med halvparten av hvert kjønn. Andelen kvinner blant forskerne totalt ligger på 37 prosent i Norge og på en tredjedel i EU.

Mens mannlige prosjektledere har en litt høyere sjanse for å få forskningsfinansiering enn kvinner i EU, er det på overordnet nivå ingen forskjell mellom kjønnene i tallene for Norge. Videre ligger nordiske land langt fremme når det gjelder å integrere en kjønnsdimensjon i forskningens innhold.

Så hva er problemet? Er vi ikke på rett vei og til og med i mål på mange områder? Nei, fortsatt er det ubalanser som ikke bare kan forklares med at dagens kvinnelige forskere er rekruttert fra generasjoner med lavere utdanningsnivå blant kvinner.

Kvinner har vært i flertall blant høyere utdannede siden 1980-tallet. I dag er 6 av 10 studenter kvinner og norske jenter gjør det bedre enn guttene på skolen. På akademisk toppnivå er det imidlertid fortsatt ubalanse mellom kjønnene. Ferske 2017-tall viser at professorandelen for kvinner i Norge for første gang er over 30 prosent.

Men utviklingen går sakte: 38 prosent av de nytilsatte professorene mellom 2008 og 2017 var kvinner og uten nye tiltak viser NIFUs framskrivninger at vi må vente til 2040 før det er kjønnsbalanse blant professorene. Og da kun fordi det i enkelte fagområder – samfunnsvitenskap og medisin og helsefag - vil være langt flere kvinner enn menn. Basert på overgangsrater for perioden 2011–2017 vil det ta mer enn hundre år før det er kjønnsbalanse for professorer i teknologi.

EUs She Figures har utarbeidet en Glass Ceiling Index som relaterer andelen kvinner i akademia totalt til andelen kvinner på professornivå. En indeks på 1 indikerer at det ikke er noen forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder sjansen til å bli forfremmet til akademisk toppnivå, en skår på over 1 viser at det finnes utfordringer for kvinners avansement. For alle land som omfattes av She Figures er indeksen over 1. Fra 2013 til 2016 gikk indeksen ned for EU totalt (1,68 til 1,64), og også for Norge fra 1,51 til 1,49.

I EU-rapporten kan vi lese at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge er marginalt lavere enn for EU 28-landene, men de er noe større innen forskningen enn ellers i samfunnet. Det er også kjønnsforskjeller i vitenskapelig publisering; 1 av 3 forfattere er en kvinne, og tallet er bare litt høyere i Norge. Forskjellene mellom kjønnene er enda større når det gjelder oppfinnelser: kvinner står for rundt 1 av 10 patenter, både i EU og i Norge. I næringslivet er fortsatt kun 22 prosent av forskerne kvinner (20 prosent i EU).

Det er med andre ord mange ubalanser. Vi kan illustrere dette med et eksempel for en kvinnelig forsker, la oss kalle henne Kari. Da hun tok sitt hovedfag i naturvitenskap/teknologi i 2000 var kvinneandelen blant kandidatene 42 prosent (46 prosent for kandidater totalt). Kari avla deretter doktorgraden sin i 2005. Dette året var det 18 prosent kvinner som tok doktorgrad i teknologiske fag (40 prosent kvinner blant doktorandene totalt).

I gjennomsnitt tar det 12 år fra man avlegger doktorgrad til man blir professor i Norge. Kari fikk sin professortittel i 2017, da hadde hun 13 prosent kvinnelige professorkollegaer i faget sitt. Altså kan man si at Kari kom gjennom et trangt nåløye.

Hvis vi skal bevege oss fra kvinneandeler til kjønnsbalanse må vi også ta med Per: Han tok et hovedfag innenfor medisinske fag i 2000. Da var mannsandelen 45 prosent. Han avla også en doktorgrad i 2005, da var mannsandelen blant doktorandene 52 prosent på fagfeltet. I 2017 ble han professor, og 57 prosent av professorkollegaene var menn. Andelen menn økte med andre ord jo lenger opp i det akademiske hierarkiet Per beveget seg.

Idealet er reell valgfrihet, like muligheter og rettferdige opprykk. Det pekes dog på flere barrierer i akademia; meritteringssystemet er mer tilpasset menn enn kvinner, flere menn i toppstillinger slipper til andre menn osv. Kvinner møter andre forventninger enn menn når det gjelder å ta seg av familie, for eksempel har de lengre svangerskapspermisjon. I tillegg er det en voksende litteratur om hvordan kvinners prestasjoner ubevisst vurderes dårligere enn menns. Midlertidighet og usikre arbeidsforhold kan gjøre en akademisk karriere særlig lite attraktiv for unge kvinner.

She Figures er en internasjonal måling av kjønnsdelt statistikk på forskningsfeltet av ganske ny dato: den første kom i 2003. Det er viktig å overvåke utviklingen og se om ulike virkemidler hjelper. Det er flere kjønnsdimensjoner i forskningen som fortjener oppmerksomhet. Mennene er i ferd med å bli underrepresentert på student- og doktorgradsnivå og innenfor medisinske fag. Kanskje må det lages He Figures 2069?

• Les også: Kolstø og Piene ble professorer da kvinneandelen var på to prosent