Debatt ● Jørn Mortensen
Livsintegrert utdanning og det porøse universitet
Perspektivmeldingen peker på hvilken arbeidskraft det norske samfunnet vil trenge, og akademia diskuterer hvordan dette kan løses. Igjen har løsningene fra sektoren søkelys på mer kunnskap og mer kompetanse. Men er det egentlig det vi trenger?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi lever i en tid preget av at mange opplever at tradisjonelle samfunnsinstitusjoner ikke tilbyr adekvate og fungerende løsninger på opplevde utfordringer. Dette fører i noen samfunnslag til fremmedgjøring og distansering fra de verdiliberale løsningene som har preget det politiske sentrum i årtier.
Høyskolelektor og strategisk rådgiver Kristiania. Tidl. rektor Kunsthøgskolen
Da snakker vi om alt fra integrering, likestilling, og bistandsarbeid, til utdanningsløft for alle, overnasjonale handelsavtaler og til og med kunnskapsbaserte beslutninger i politikk og organisasjonsliv.
Konsekvensene er flere og ulike, men gjennomgående ser vi en fremvekst av frustrasjoner, sinne og reaksjoner, enten som reaksjonære eller konservative dreininger, som politisk aksjonisme, og ikke minst som et endret politisk verdilandskap. Polariseringen mellom ulike samfunnsgrupper, skjerping av verdi- og kulturkamper, geososiale og geoøkonomiske skiller er med på å understreke dette bildet.
Det er lett å peke på unge menns vending mot konservative verdier for å understøtte at denne vridningen er en høyredreining, og langt på vei er sikkert dette riktig, men dreining vekk fra det moderate liberale skjer på begge sider av den politiske skalaen.
Det er interessant å spørre på hvilken måte høyere utdanning — som institusjon — bidrar til å motvirke eller sementere tendensene nevnt over.
Mens akademia selv vil peke på de demokratiserende og antiautoritære kvalitetene i akademia som institusjon, er det flere forhold som tyder på at akademia kan ha bidratt til denne polarisering og utvikling av skjevhet.
I boken The Rise of Meritocracy (1958) av den britiske sosiologen og aktivisten Michael Young beskrives et dystopisk samfunn i et fremtidig Storbritannia hvor meritter (IQ + innsats) er blitt det grunnleggende prinsippet for samfunnet, som erstatter tidligere klasseinndelinger. Poenget til Young er at det i meritokratiet utvikles et skille mellom en merittert elite med makten og en «rettighetsløs» underklasse uten meritter.
Boken er en satirisk kritikk mot troen på utdanning som maskin for sosial utjevning, fordi den produserer en ny (populistisk) underklasse. Fortellingen slutter i 2034 med en revolusjon mot den meritokratiske eliten utført av «populistene».
Den amerikanske politiske filosofen Michael Sandel bygger i boken The Tyranny of Merit — What has Become of the Common Good (2021) på Youngs satire, og påpeker at vi lever i en tid med vinnere og tapere, hvor oddsen for å lykkes er organisert til fordel for de allerede «heldige». Fastlåst sosial mobilitet og forankret ulikhet gir løgnen til løftet om at «du klarer det hvis du prøver».
Og konsekvensen er en cocktail av sinne og frustrasjon som har drevet frem en populistisk protest, med Brexit-triumfen og valget av Donald Trump som eksempler.
Noe av det samme er Matt Grossmann og David A. Hopkins inne på i boken Polarized by Degree (2024) hvor de peker på hvordan det amerikanske samfunnet har gjennomgått fundamentale endringer, fra ustabile relasjoner mellom ulike sosiale lag, tiltakende ulikhet i språk og adferd, til økt verdi av grad fra høyere utdanning.
«Utdanningsrevolusjonen» kan derfor ha bidratt til mer verdipolitisk ulikhet.
Jørn Mortensen
De viser at demokratene er blitt arnestedet for høyt utdannede borgere med progressive sosiale perspektiv og verdier, som foretrekker (politiske) beslutninger utviklet av eksperter og kunnskapsarbeidere, mens republikanerne har blitt populistiske forkjempere for (hvite) velgere uten universitetsgrad som er skeptiske til de verdiliberale løsningene utviklet av den urbane eliten.
Resultatet er polarisering basert på «degrees» og tiltakende politisering av alt i samfunnet. «Utdanningsrevolusjonen» kan derfor ha bidratt til mer verdipolitisk ulikhet.
Utdanning som virkemiddel for sosial utjevning har gjennomsyret vestlig politisk tenking siden tidlig 1900-tall. Ideen om utdanning som økonomisk verdi er nyere, men er ytterligere aksentuert i Norge med erkjennelsen av at oljeperioden vil ta slutt.
Begge disse forestillingene motiverer ideen om kunnskapssamfunnet. Peter Drucker formulerte allerede i 1959 i boken The Landmarks of Tomorrow en idé om kunnskap som en økonomisk nøkkelressurs i det moderne samfunn, og senere forestillingen om «kunnskapsarbeideren» i The Age of Discontinuity: Guidelines to our Changing Society (1969). Meritokratiets tyranni har imidlertid vist at det følger med noen nisser på lasset.
Som alltid skal man være forsiktig med både å tro på «kausale» sammenhenger, samt at overføringsverdien fra et angloamerikansk perspektiv til et norsk er stor eller i det hele tatt eksisterer.
Men det er åpenbare paralleller som det er vanskelig å overse.
Perspektivmeldingen peker på hvilken arbeidskraft det norske samfunnet vil trenge, og akademia diskuterer hvordan dette kan løses. Igjen har løsningene fra sektoren søkelys på mer kunnskap og mer kompetanse.
Men er det egentlig det vi trenger?
Kanskje svaret heller er utdanningsinstitusjoner som evner å bygge bro mellom samfunnslag, som evner å bryte splittelsen mellom de meritterte og «populistene», som evner å bringe ikke bare arbeidslivet, men selve livet inn i institusjonen.
Onsdag denne uken arrangerer Høyskolen Kristiania konferansen «ELIA Academy 2025: Life-Integrated Learning». Her vil vi undersøke både hvordan erfaringene og kunnskapen som oppstår utenfor utdanningsinstitusjonene kan bringes inn i institusjonene og bli en del av kunnskapen som deles i institusjonene, men også hvordan institusjonene kan etablere forpliktende relasjoner til bransje, arbeidsliv, fritidsliv, trossamfunn, sivile organisasjoner — til selve livet der ute.
