Debatt ● tanu biswas
Klage, klage, beklager
Den demokratiske undervisningsmodellen har delt den pedagogiske makten og ansvaret mellom elev og underviser. Det som nå beskrives som ‘elevdiktatur’ er i ferd med å forrykke denne maktbalansen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Eric Winther ber i en kronikk på NRK Ytring 12. mars den norske stat om å beskytte lærere mot elever som misbruker paragraf 9a i opplæringsloven om mobbing.
Winther understreker at han støtter intensjonen bak loven om å beskytte sårbare elever og ta deres subjektive opplevelse på alvor. Dette har vært viktig for å bøte på en maktubalanse i samfunnet. Samtidig viser Winther til hvordan loven systematisk blir misbrukt gjennom enkeltelevers maktstrategier. Som lærer vil resultatet ofte bli å måtte stille i disiplinerende «dialogmøter» med ledelsen. Winther skriver: «De elevene som har forstått hvordan paragrafen kan misbrukes sender inn klage på læreren når han gjør noe eleven ikke liker, som oftest knyttet til grensesetting.»
Lovendring er åpenbart én relevant strategi her. Samtidig kan ikke målet om demokratiske utdanningsinstitusjoner realiseres så lenge ledelsen systematisk støtter misbruk av rettigheter og ansvarsfraskrivelse hos klagerne.
Winthers observasjoner om utfordringene i skolen føyer seg dessverre inn i et trist mønster. Kenth-Arne Hansson fra Høgskolen i Innlandet beskrev mye av det samme i Khrono tidligere i år, nemlig en hverdag der undervisere på skoler og universiteter i stadig større grad presses av ledelsen til å imøtegå studentenes ønsker og krav. For Hansson står akademisk frihet og integritet på spill når universitetslærere nærmest forventes å opptre som sosiale entreprenører. Jeg mener dette er et demokratisk problem i dagens skoler og universiteter i Norge.
Noe av styrken ved det norske skole- og universitetssystemet har vært den egalitære tilnærmingen. Elever og studenter har kunnet stille spørsmål til lærerne, være kritiske og diskutere, uten å frykte hierarkiske strukturer man har funnet andre steder. Med andre ord, slike demokratiske undervisningsmodeller har delt den pedagogiske makten og ansvaret, mellom elev og underviser. Det Winther nå beskriver som ‘elevdiktatur’ er i ferd med å forrykke denne maktbalansen.
Selv om det er forskjeller mellom skoler og universiteter her, er trenden likevel tydelig: En lærer kan formelt anklages for mobbing og trakassering for å utføre sin rolle. Dette er ikke bare et problem for enkeltlærere og deres pedagogiske valg. Det er et samfunnsproblem som gjør det stadig vanskeligere å utføre den rollen man er satt til. Individuelle lærere kan erstattes, men spørsmålet er: Hva gjør dette med lærerrollen ved norske utdanningsinstitusjoner?
Jeg underviser selv universitetsstudenter som skal bli fremtidige lærere, og jeg tror det er helt avgjørende at fremtidige lærere forstår hva ordene mobbing og trakassering egentlig betyr. På universitetet risikerer jeg å bli anklaget for mobbing og trakassering når jeg setter klare rammer, stiller spørsmål til studenter, eller oppklarer deres forvirring rundt fagbegreper i pensum og retter opp feilene deres. Studenter som klager får ingen veiledning i hva disse begrepene betyr, eller snarere burde bety. Med andre ord; institusjonen informerer dem om deres makt, men ikke deres ansvar.
Det som gjør meg trist hver gang jeg går gjennom klageprosedyrene, er ikke bare hvor lett ord som mobbing og trakassering brukes, men like mye hvem som bruker dem. Min observasjon er at de studentene som faktisk opplever mobbing, trakassering og marginalisering sjelden benytter seg av klagesystemet. Det er heller de som roper høyest når de føler seg opprørt, de som allerede sitter på en makt i klasserommet, som kan påvirke vennene sine, og som derigjennom kan påkalle den offisielle «klagealarmen». Og slik kan en kafkask prosess begynne i studentdemokratiets navn.
