Studiepoeng­fabrikken

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I mine forsøk på å få til innovasjon i undervisningen har jeg støtt på en rekke utfordringer i form av organisatoriske, strukturelle og økonomiske barrierer. Begreper vi bruker om vår virksomhet på NTNU, som for eksempel kandidatproduksjon, studiepoengproduksjon, viderefordelingsmodeller og insentivmidler, får meg til å tenke på effektive fabrikker som produserer varer på løpende bånd. Hva om vi bruker fabrikkmetaforen for å beskrive sanden i maskineriet som bremser innovasjon innen utdanning?

La oss for anledningen se på universitetene som konsern med et antall fabrikker (fakulteter) som har produksjonslinjer (studieprogram) og produksjonssteg (emner) hvor det i hovedsak produseres tenner (studiepoeng) til tannhjul (kandidater) som skal inngå i samfunnets komplekse maskineri.

Debatt ● Nedim Olsson Kasumacic

Lever den tradisjonelle læreren på lånt tid?

Etter hvert som gamle tannhjul utdateres eller pensjoneres trenger samfunnsmaskineriet stadig nye tannhjul for å gå rundt. Råmaterialene (fra VGS) sorteres inn i de ulike produksjonslinjene. Her skal de høvles, dreies og finpusses slik at de blir nyttige og effektive tannhjul i det store samfunnsmaskineriet. 

Dette systemet har en rekke utfordringer. Dersom fabrikkledelsen skulle beslutte å gjøre en liten endring i en produksjonslinje eller produksjonsenhet kan det ta opptil halvannet år før disse endringene blir iverksatt på fabrikkgulvet. Å bygge nye produksjonslinjer kan ta enda mer tid. Og når endringen endelig er iverksatt tar det ytterligere 3 til 5 år før tannhjulene kommer på markedet. Det hemmer innovasjonen og endringstakten, som gjør at studiepoengfabrikkene risikerer å produsere tannhjul som samfunnet ikke lenger trenger. 

Dersom jeg vil produsere en helt ny type avanserte tannhjul som krever samarbeid på tvers av produksjonslinjer på forskjellige fabrikker, har jeg et problem. Fabrikkene er selvstendige organisasjoner med egne budsjett, ansatte, fabrikkanlegg og produksjonslinjer. De er ikke rigget for smidig produksjonsdeling. Det finnes heller ingen insentiver for delt samproduksjon på tvers av fabrikkene, som i dag innebærer å gi bort produksjon til andre fabrikker. Hvem vil vel ha lavere produksjon og færre inntekter? Og få ekstra byråkrati og tungvinte interne transaksjoner på kjøpet?

Debatt ● 14 SFU-ledere

Fremtidens høyere utdanning trenger en oppgradering — ikke budsjettkutt!

I tillegg tillater det virksomhetskritiske IT-systemet som benyttes av de fleste fabrikkene (studentinformasjonssystemet FS) kun emner som har én og bare én vertsfabrikk og vertsavdeling — den som mottar betalingen for studiepoengproduksjonen. Denne systembegrensningen legger også en demper på samarbeid mellom fabrikker. Som en ekstra begrensning oppå det hele så er produksjonslinjene ofte tilpasset standardiserte modulstørrelser (for eksempel 7,5 studiepoeng) som gjør det lett å flytte dem mellom produksjonslinjer og fabrikker. Alt utenfor malen passer sinker produksjonshastigheten.

Jeg mener, med støtte både i sluttrapporten etter NTNU-prosjektet Fremtidens teknologistudier og CDIO-rammeverket for ingeniørutdanning, at de teknologitannhjulene som produseres ved NTNU trenger noen helt spesielle tenner for å spinne riktig i samfunnsmaskineriet, nemlig designtenkning. Det er en menneskesentrert tilnærming til å utvikle innovative teknologier, produkter og tjenester, og er en motvekt til den teknologisentrerte tilnærmingen som råder ved NTNU. Denne kompetansen vil gjøre kandidatene i stand til å utvikle brukervennlig teknologi som ikke er laget for teknologiens skyld, men for og i samarbeid med de som skal bruke den. Metodene som brukes vil også øke sjansen for å treffe blink med teknologien slik at den i større grad vil være til nytte for enkeltpersoner, organisasjoner eller samfunn. 

Sammen med dyktige kolleger ved Institutt for design og Institutt for elektroniske systemer testet jeg nylig ut emnet designtenkning for studenter på studieprogrammet Elektronisk systemdesign og innovasjon. Emnet, kalt Designtenkning for teknologer, var nyskapende fordi det var delt opp i små mikromoduler, fordelt over flere semestre. Det var ikke et standardisert, frittstående emne, men avhengig av å gå parallelt med et eksisterende prosjektbasert emne, en slags vert den kunne inngå i symbiose med. Modulen utfordret etablerte organisatoriske rammer og testet ut tette koblinger mellom ulike fabrikker gjennom tverrfaglig samarbeid og koordinering på tvers av fabrikk- og avdelingsgrenser. Den krevde også nye måter å tenke økonomiske fordelingsnøkler og resultatbevilgning. Utfordringen var at ingen av disse tingene var på plass. Det var ingen støtte for et slikt emne, verken organisatorisk, økonomisk eller i FS. Vi endte opp med å operere i skyggene, uten å synes, verken i emnebeskrivelser, organisasjonskart, budsjetter eller IT-systemer. Om vi klarer å fortsette produksjonen gjenstår å se.

Hva trenger vi for å skape en mer innovativ studiepoengfabrikk? Det første vi trenger er en raskere og smidigere innovasjons- og produksjonsprosess hvor vi kan utvikle nye tannhjul, teste dem ut og hurtig få de i produksjon og ut på markedet. Vi kan ikke vente nærmere 10 år før vi ser effekten av endringer. Det neste vi trenger er insentiver for systematisk tverrfaglig samarbeid utover personlige samarbeidsrelasjoner mellom fabrikkarbeidere. Vi må også rydde unna organisatoriske barrierer, børste sand ut av fabrikkmaskineriet og smøre produksjon på tvers av fabrikker med nye fordelingsnøkler og insentivmidler. Resultatene av prosjektene Fremtidens teknologistudier og Fremtidens HUMSAM-studier, samt CDIO-nettverket, er gode fundamenter og arenaer å bygge nye, smidigere og samarbeidende fabrikker på. 

Debatt ● Aaboen, Sørheim, Widding, Haneberg og Aadland

Hvordan lykkes med å utdanne entreprenører?

Studiepoengfabrikkene spytter ut ettertraktede tannhjul av høy kvalitet på løpende bånd. Men noen ganger trenger vi innovasjon og samarbeid på tvers av fabrikkgrenser for å skape nye typer tannhjul tilpasset fremtidens samfunnsmaskineri. Designtenkning er én av egenskapene som teknologitannhjulene trenger for å spinne riktig og friksjonsfritt i maskineriet. For å få til det må vi designe nye, smidigere og mer innovative fabrikker og produksjonslinjer ved å rive ned de utdaterte organisatoriske, strukturelle og økonomiske barrierene.