LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Rettssak
NTNU avviser at de påla stipendiaten som saksøker dem for mye arbeid
Hvem som har ansvaret for arbeidsbelastningen til stipendiater, var sentralt da en stipendiat ved NTNU møtte egen arbeidsgiver i retten denne uken.
Publisert
Sist oppdatert
— Vi står overfor et miljø som normaliserer en overdreven arbeidsmengde på systemnivå.
Det sa stipendiaten som har gått til sak mot NTNU, under sin partsforklaring i Oslo tingrett denne uken, i en sak som gikk over tre dager. Han viste til forventninger om å jobbe utover avtalt arbeidstid, utover ettermiddag og kveld, og også i helger, samt at han ble pålagt å jobbe i ferien.
— Arbeidsbelastningen var fem ganger så høy som den skulle ha vært, sa han.
— Var noen kjent med at du hadde altfor mye å gjøre, ville hans advokat Tazmeen Ahmed vite.
— Ja, de var kjent med det. Selvsagt var de det. Jeg sa ifra flere ganger.
Krever erstatning og oppreisning
Ifølge saksøker har han fått posttraumatisk stressyndrom (PTSD) som følge av arbeidsmengden, oppførselen til veilederen og den manglende oppfølgingen av varslene han leverte om situasjonen ved NTNU.
Diagnosen ble i retten bekreftet av saksøkers psykolog, som sa at det ifølge det saksøker hadde fortalt henne, var arbeidsforholdet som var årsak til PTSD-en.
At saken er en påkjenning for ham ble også tydelig under rettssaken. Første dag besvimte han og ble hentet av ambulanse. På dag to endte forklaringen til både saksøker og saksøkers mor i tårer.
Stipendiaten, som kom til Norge som student, krever nå oppreisning og erstatning både for tap han har hatt og fremtid tap, estimert til rundt 1,6 millioner kroner.
Denne rettsrunden skal bare avgjøre om det er en årsakssammenheng, og om NTNU har et formelt erstatningsansvar. Dersom det dømmes i favør av saksøker, vil utmålingen av erstatningen bli en egen sak.
Stipendiaten ble ansatt ved NTNU i 2020. Hendelsene skal ha skjedd i 2021 og 2022.
Gjorde lydopptak i skjul
Den store arbeidsbelastningen ble også underbygget av en av saksøkers vitner som fortalte om jobbing i helger og på kveldstid da han var stipendiat ved NTNU sammen med saksøker. I tillegg ble det spilt av et lydopptak gjort i skjul hvor instituttleder sa at de 37,5 timene i arbeidskontrakten ikke var reelt, at ingen klarer å levere en doktorgrad om de kun jobber det antallet timer.
— Det er ingen god oppfølging når det gjelder arbeidstid. Det avhenger av hvor du er og hvem veilederen din er. Jeg vil si det er urettferdig, sa stipendiaten som vitnet for saksøker.
Instituttlederen forklarte uttalelsene i lydopptaket på følgende måte:
— Det å være doktorgradsstipendiat er en dobbel stilling. På den ene siden er du ansatt, du er en ressurs for instituttet. På den andre siden er du student. Du tar en grad. Det er veldig få som klarer å gjøre alt dette som en vanlig åtte-til-fire-jobb.
På oppfølgingsspørsmål fra saksøkers advokat utdypet han:
— I snitt skal man jobbe 37,5 timer i uken, men i perioder blir det mer, i andre mindre. Slik som eksamenslesing, da skal man jo lese til man kan det. Det er en fri stilling med frihet under ansvar, hvor en får betalt for å investere egen tid i å fordype seg i noe som interesserer en.
Jobbet dobbelt så mye
I retten ble det blant annet vist til at saksøker hadde fått godskrevet over 400 timer pliktarbeid i et emne, omtrent dobbelt så mye som forventet. Det var fordelt mellom 275 timer ett semester og 125 timer et annet. Sammen med det faktum at det ble satt inn flere assistenter på emnet påfølgende år, var dette ment å vise at saksøker ble pålagt for mye arbeid.
For å underbygge dette hadde saksøker kalt inn masterstudenten som var assistent sammen med ham på emnet, som vitne. Vitnet forklarte at han som masterstudent egentlig ikke hadde lov til å sette karakterer på oppgaver i andre emner på masternivå, men:
— Vi hadde et krisemøte med fagansvarlig for å finne ut hvordan jeg kunne avlaste NN (stipendiaten, journ.anm.). Konklusjonen ble at vi kunne gå rundt regelverket ved at jeg gjorde vurderinger og sa hvilken karakter jeg tenkte at oppgaven fortjente, og så var det opp til NN å se over og signere på det, sa han.
At det var mer arbeid med emnet enn to personer skulle klare, ble tilbakevist av saksøkers hovedveileder, som svarte nei på spørsmål om hvorvidt hun var kjent med arbeidsmengden.
Hovedveilederen fortalte blant annet at det i det aktuelle semesteret var to assistenter i emnet, stipendiaten og en masterstudent, og rundt 36 studenter. Året før hadde to masterstudenter håndtert assistentarbeidet, men med seks færre studenter. Årsaken til at antallet assistenter økte året etter, var at antallet studenter da var doblet, fortalte hun.
— Jeg fikk beskjed om at NN hadde brukt 275 timer, og signerte pliktarbeidet uten å stille spørsmål ved det, sa hovedveilederen i retten.
På oppfølgingsspørsmål fra saksøkers advokat forklarte hun at hun ikke kunne si noe om nøyaktig hvor mange timer det var forventet at pliktarbeidet som vitenskapelig assistent ville ta.
— Folk trenger forskjellig tid til å forberede seg, og om han trengte mer tid enn andre er ikke det noe jeg kunne estimere på forhånd.
Saksøkers advokat viste til en melding hvor hovedveileder hadde skrevet at det totale arbeidet fordelt mellom de to assistentene skulle være 200 timer totalt.
— Om han brukte mer enn forventet, så stiller jeg ingen spørsmål til det. Det er han som følger med på hvor mange timer han har. Jeg hadde full tillit til at han skrev de timene han faktisk hadde brukt på emnet.
Mener han selv tok på seg ekstraarbeid
Hovedveilederen viste også til en melding hun hadde fått fra saksøker hvor han skrev at han hadde hatt et møte med den andre assistenten der han hadde presset vedkommende til å jobbe hardere.
I meldingen som hovedveilederen leste opp, skriver saksøker at han hadde sagt at veilederen var misfornøyd med arbeidet og ville at de skulle bli raskt ferdig. Dette for å unngå at den andre assistenten skulle slappe av for mye.
De resterende 125 timene med pliktarbeid på 400 timer som det ble vist til, forklarte instituttlederen at var timer han hadde godskrevet da han forsto at saksøker hadde det vanskelig, timer som aldri faktisk var blitt arbeidet.
Hovedveilederen, som var kalt inn som vitne av staten, slo tilbake ved å påpeke at saksøker selv tok på seg mye ekstra arbeid på eget initiativ, blant annet da han skulle ta permisjon fra doktorgraden for å jobbe fulltid på et prosjekt i en periode.
— Jeg har ikke oversikt over alt, men jeg var kjent med at han var involvert som assistent i ett fag, og jeg visste at han også jobbet med et frivillig miniprosjekt i forbindelse med doktorgraden, forklarte hovedveilederen.
— Mitt inntrykk var at han var involvert i mange oppgaver i flere retninger, og at han nedprioriterte prosjektet og undervurderte jobben som måtte gjøres.
Forholdet mellom hovedveilederen og den saksøkende stipendiat skal ha vært godt helt fram til høsten 2022, da stipendiaten fikk beskjed om å registrere juleferien sin. Stipendiaten skal da ha svart at han ikke hadde ferie igjen, og derfor tenkte å ta med seg pliktarbeid hjem og jobbe fra hjemlandet.
— Jeg sa at det var noe han måtte avklare med instituttleder, sa hovedveilederen.
— Hvordan var dialogen etter det? spurte staten ved riksadvokat Stina Eriksson.
— Jeg prøvde å få til et møte neste arbeidsdag, men han svarte ikke. Jeg prøvde å utsette møtet, men ble ignorert. Så fikk jeg en e-post hvor han skrev at jeg overstyrte ham. Ettersom jeg følte meg ukomfortabel med språk og anklager ba jeg instituttlederen om bistand.
Etter det skal hovedveilederen enten ha blitt ignorert, eller fått svar hun opplevde som ubehagelige, de gangene hun kontaktet stipendiaten eller møtte på ham.
Anklager om seksuell trakassering
Saksøker anførte videre at han hadde blitt utsatt for seksuell trakassering fra hovedveilederen. Han viste til at hun hadde insistert på kjøre han hjem etter et arrangement, at hun hadde fulgt ham tilbake til hotellet under en jobbreise, og at hun under samme reise hadde kysset han på begge kinn.
— Det var et skjevt maktforhold. Den seksuelle trakasseringen er ikke hovedpoenget, men det viser en grenseoverskridende oppførsel, sa stipendiaten i retten.
Veilederen avviste at det lå noen baktanker bak det som hadde skjedd.
— Jeg ville ikke gå alene i en stor by rundt midnatt, og slo derfor følge ettersom hans hotell var på vei til mitt. Jeg kan ikke huske at jeg kysset han på kinnet, men det kan godt hende jeg gjorde det. Det er jo en vanlig måte å hilse vennlig på i både mitt og hans hjemland, forklarte hun.
Hva gjelder sjåførtjenesten forklarte hovedveilederen at dette bare var et vennlig tilbud etter at forskningsgruppen de tilhørte hadde hatt en kveldssamling, ettersom hun kjørte til samlingen, og de to skulle hjem samtidig.
Skyldte på seg selv
Hva oppfølgingen av varslene angikk, viste instituttleder til at han ikke oppfattet noen av de tilbakemeldingene han hadde fått før januar 2023 som varsler, og dermed ikke noe som skulle følges opp formelt.
— Jeg oppfattet at det var kommunikasjonsproblemer mellom stipendiaten, emneansvarlig og hovedveileder, og de forsøkte jeg å løse, sa han.
Men en e-post i januar 2023 tolket han som et varsel, og som et ønske om bytte av veileder. Byttet av veileder ble gjennomført. Det han tolket som et varsel førte til at instituttlederen ba stipendiaten varsle formelt gjennom NTNUs varslingssystem.
— Da går det gjennom en ekstern samarbeidspartner. Tanken var at om jeg hadde glippet på noe, så skulle vi ha en tredjepart som kunne se på det, sa instituttlederen.
Saksøker på sin side forklarte at grunnen til at det tok så lang tid før han leverte et formelt varsel mot hovedveilederen, var at han ikke forsto hvor alvorlig situasjonen var.
— Det tok tid for meg å erkjenne dette. Jeg ga meg selv skylden i starten, sa han.
