NTNU-er levde i et voldelig forhold. Mener universiteter og høgskoler har et ansvar

— Der og da burde NTNU gitt meg beskyttelse, så kunne de heller ha kjeftet meg opp i bakkant om det hadde vist seg at jeg lurte dem, sier «Birgitte», fast vitenskapelig ansatt ved landets største universitet.

Birgitte er ikke hennes egentlige navn, men vi har valgt å kalle henne det, for å anonymisere henne. 

Birgitte er en av mange nordmenn som lever, eller har levd, i et voldelig forhold. Etter mange år klarte hun å komme seg ut, men selv om hun var ute av ekteskapet og ute av huset, følte hun seg likevel ikke trygg.

For også hennes tidligere ektefelle er ansatt ved NTNU. Frykten var at han via universitetets systemer skulle ha mulighet til å finne ut hvor hun oppholdt seg. På dette tidspunktet bodde Birgitte på hemmelig adresse.

— Jeg spurte NTNU om hjelp til å holde meg skjult på jobb, for eksempel ved å få et nytt midlertidig kontor som ikke ble registrert på meg, ny datamaskin, ny bruker. Henvendelsen gikk oppover i systemet, helt til en jurist sa at nei, NTNU kunne ikke gå inn og gjøre seg til part i saken. Så lenge jeg ikke kunne dokumentere volden kunne de ikke hjelpe meg.

Noen lenger nede i systemet skar likevel gjennom og ga henne nytt kontor. 

Problemet var at volden Birgitte var utsatt for var psykisk, ikke fysisk. Og med det også vanskelig å dokumentere. 

— Det er når man har minst dokumentasjon på volden at behovet for beskyttelse er størst, sier hun.

Etterspør økt bevissthet

Regjeringen lanserte før jul en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024 til 2028. Proposisjonen inneholder over 100 tiltak som skal bidra til bedre forebygging og beskyttelse, samt at flere saker avdekkes og at utsatte blir ivaretatt på en mer omsorgsfull måte, skriver regjeringen.

I 2022 var det 1916 kvinner, og 189 menn, som oppsøkte de 20 norske krisesentrene som er medlemmer av Krisesentersekretariatet. Av disse var 65 prosent enten samboere eller gifte/registrerte partnere. For hele 92 prosent var psykisk vold, alene eller sammen med andre, årsaken til at de oppsøkte krisesenteret, ifølge tall fra Bufdir. I tillegg fins det 24 krisesenter som ikke er med i sekretariatet.

Tallene for 2023 kommer ikke før i juni, men flere sentre som NRK har snakket med melder om en kraftig økning.

— Det vi ofte opplever er at de som kommer hit er helt A4. Det er ingen tydelige sårbarheter eller andre ting som tyder på at de skal ha havnet i en slik situasjon, sier Kristin Rymoen, miljøterapeut ved Trondheim kommunes krisesenter.

Vil vise at det kan ramme alle

Birgitte forteller at hun var livredd. Hun turte ikke ta heis, hun turte ikke gå på toaletter med avlukker i frykt for at han skulle stå utenfor å vente på henne. Samtidig måtte hun dra på jobb. Hun trengte noe å gjøre. Kunne ikke bare gå rundt hjemme og la frykten dominere.

Khrono har lest dokumenter fra barnevernet hvor de flere år etter skilsmissen konkluderer med at far utsatte øvrige familiemedlemmer for fysisk og/eller psykisk vold. Khrono har også lest dokumenter fra offentlig helsevesen som bekrefter at Birgittes opplevelser har ført til at hun i dag har posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Birgitte ønsker å fortelle sin historie for å få fram at dette kan ramme alle, også den vellykkede seniorrådgiveren på nabokontoret, eller førsteamanuensen lenger bort i korridoren. At dette ikke bare gjelder fysisk vold, men også psykisk vold. Og at dette er et tema hvor også universitets- og høgskolesektoren bør ta et ansvar, både for sine ansatte og sine studenter.

— Sektoren må ha en bevisst holdning til at vold i nære relasjoner også skjer mellom ansatte, og mellom studenter. Universitetene taper på at studenter og ansatte ikke kommer seg raskt ut av slike forhold. En må hjelpe studentene, og de ansatte, til å forstå om de er ekstra utsatte for å bli værende i slike forhold.

Selv vokste Birgitte opp med en far som kontrollerte familien med raseri og emosjonell vold. Oppveksten kan ha hatt betydning for hvordan hun selv agerte da tegnene dukket opp i hennes eget forhold, tror hun, og mye kunne vært avverget om NTNU og Samskipnaden hadde tatt tydeligere ansvar for sine studenter.

— De burde i fellesskap sørge for at studentene vet nok om både risikofaktorer og de ulike formene for vold. Plutselig sitter du der i en ny by, kanskje uten kjente rundt deg, har flyttet hjemmefra for første gang … Du er jo kjempesårbar!

Livskvalitet

Stadig flere studenter sliter med psykiske problemer. Gisle Marhaug vet at det kan gå bra

Viktig å bli trodd

For Birgitte er langt fra den eneste fra akademia som har opplevd et slikt forhold. Både studenter og ansatte er blant de 100—120 personene som årlig tar kontakt med voldsteamet i Trondheim kommune.

Ifølge Gerd-Ingrid Olsen og Liv Anne Edvardsen, begge ansatt i kommunens team, er det viktigste en kan gjøre hvis noen forteller om slike situasjoner å tro på dem.

— Det verste en kan gjøre hvis noen forteller om psykisk vold er å bagatellisere det, og si at det bare er gå fra vedkommende. For det er jo ofte ikke bare bare å gå fra dem, sier Edvardsen.

— Og en må heller ikke si at «dette er jo bare psykisk, og ikke vold, så det må du tåle». Hvis voldsutsatte opplever å ikke bli trodd, opplever å bli bagatellisert, så kommer de ikke til å si ifra til andre. 

De to sier at det i tillegg er viktig med økt fokus på tematikken, både for å fjerne noe av skammen og fordommene, og også for at voldsutsatte lettere skal kjenne igjen at det er nettopp det de opplever.

— Det tar jo gjerne litt tid før en skjønner hva det er en opplever. Det er mer fokus på forebygging i dag enn for noen år siden, men det tar tid å få snudd på dette, sier Olsen.

Ømhet ble makt

Det var i studietiden Birgitte og hennes fremtidige ektemann fant hverandre.

Han var sjarmerende, hun ble sjarmert. Han var morsom, hun lo. Til å begynne med fremsto han som en sjelevenn. En som delte interessene hennes. Hadde samme mål i livet.

— Så plutselig en dag nektet han meg all form for nærhet og ømhet, noe som gjorde meg usikker og forvirret. Fra den dagen hadde han full kontroll på når og hvordan vi skulle vise følelser overfor hverandre, og hvordan vi skulle være kjærester.

Alt hun gjorde var feil, forteller hun. Etter hvert som han fant ut hva hun ønsket og likte sørget han for det motsatte.

Han kunne ifølge Birgitte bli forbannet og skjelle henne ut for den minste ting. 

Birgitte tørker en tåre. De er fortsatt ganske nye for henne, disse følelsene. Gjennom hele ekteskapet, og en god stund etterpå, klarte hun ikke å kjenne på følelser. Hun klarte ikke å gråte. Kroppen hadde koblet seg fra følelsene for å beskytte seg selv mot de traumatiske opplevelsene. Birgitte hadde fått posttraumatisk stresslidelse, PTSD.

— Det er som en malstrøm som suger meg inn. Eller som en vinterstorm i fjellet. Du aner ikke når den kommer eller hvor lenge den varer, og når den først er der får en ikke gjort noe annet enn å være i den. Også når du egentlig skal være vitenskapelig ansatt ved et universitet. Forelese. Veilede …

— Å være mor i tillegg.

— Ja, å være mor i tillegg. Heldigvis har jeg omsider lært meg å komme meg tilbake til her og nå igjen, forklarer hun en av de mange gangene hun må stoppe opp og ta telling i løpet av intervjuet.

Det skulle ta over 15 år før de to gikk fra hverandre.

Khrono har vært i kontakt med Birgittes eksmann. Han ønsker ikke å kommentere saken.

Voldsforsker fikk seg en aha-opplevelse

Birgitte er ikke den eneste som mener studentene kan ha godt av litt ekstra støtte. 

— Som ung student, gjerne på et fremmed sted, vil man lettere være bytte for noen med onde hensikter. Det er lett å tenke at studenter som gruppe er særlig utsatt, sier Margunn Bjørnholt.

Hun er professor ved VID vitenskapelige høgskole med vold i nære relasjoner som et av sine fagfelt.

— Hva kan man gjøre?

— Det høres lett ut, men er vanskelig: Det handler om at arbeidsgiver, venner, kolleger, det hjelpeapparatet en har rundt seg, har kunnskap om hva vold er. At det ikke bare er enkelthendelser med slag og bank, men at mye av volden, kjernen i det, handler om kontrollerende og manipulerende adferd, og det som ofte omtales som psykisk vold. Det kan være subtile ting det ikke er lett å sette fingeren på, sier Bjørnholt.

— Problemet er at bedre kunnskap om dette ikke er noe som er gjort i en håndvending. Selv de som i utgangspunktet skal være eksperter her kjenner ikke alltid igjen mønstre av kontroll og psykisk vold når de ser det, sier hun.

Professoren forteller at når en ser på dem som blir utsatt for vold i nære relasjoner som gruppe så er det hvermannsen man ser. Folk det er umulig å gjette seg til at lever i voldelige forhold. Folk hvis bakgrunn ikke gir noen pekepinn på at de er ekstra utsatt. Noen risikofaktorer er det, men den eneste hun mener er virkelig stor, er kjønn. Kvinner er langt mer utsatt for den partnervolden som har konsekvenser for liv og helse.

— Det er veldig viktig å få fram at alle slags folk kan bli utsatt, også de med høy utdanning. Jeg fikk en veldig aha-opplevelse da jeg begynte å jobbe med dette og intervjuet voldsutsatte kvinner og menn, og en kvinne jeg intervjuet fortalte at hun klarte jo å stå i jobben, men at det gikk utover publiseringslisten …

Oxford

Topp­universitet forbyr ansatte å ha kjærlighets­forhold til studentene sine

«Vårt eget lille fengsel»

En av konsekvensen av den psykiske volden Birgitte var utsatt for var at det ble mer og mer ubehagelig for henne å være sosial. Turene til Studentersamfundet, hvor hun hadde sitt sosiale nettverk, ble færre og færre. Birgitte ble stadig mer isolert, men hun klarte ikke å gå fra ham. I stedet ble de samboere, ektefeller og foreldre.

— Jeg kunne jo tenkt meg å bo litt sånn «Lyckeliga gatan» med rekkehus tett i tett i tett, men jeg visste jo at han ikke ville det. Så da fant jeg et lite hus med en stor hage og mange trær rundt …

Hun fortsetter:

— Vårt eget lille fengsel.

Både barnehage og skole merket at noe var galt, men utagerende oppførsel fikk merkelappen «adferdsvansker» uten at noen skjønte hva som foregikk hjemme. Flere offentlige instanser var inne i bildet, men ingen skjønte alvoret. Også fordi Birgitte selv ikke turte å si skikkelig ifra, eller visste at det var noe å si ifra om.

— Jeg var ikke klar over at det faren gjorde klassifiserte som psykisk vold. Vi tok opp med flere instanser at vi var uenige om barneoppdragelse, men ingen av dem satte seg inn i hva uenigheten handlet om.

I stedet fikk de beskjed om å jobbe med forholdet, finne felles oppdragelsesmark gjennom å bli enige om morgen- og kveldsrutiner. Motvirke adferdsvansker med lek og moro, to og to.

Birgitte forteller at hun forsøkte å følge rådene de hadde fått, men at far eksploderte i raseri når hun påpekte hans svake sider som forelder.

Skilsmissen 

Graden av psykisk vold gikk i bølger, avhengig av hvorvidt han var i arbeid eller ikke. Etter hvert fikk også han seg jobb på NTNU, og mye så lysere ut. Men så kom overraskelsen: Han ville skilles.

De var enige om å sikte seg inn på en myk overgang. En siste ferie sammen hele familien. På hyttetur. Men etter hvert som det nærmet seg ble Birgitte usikker. Hun hadde fått flere e-poster fra ham som hun opplevde som stadig mer truende. 

Advokaten så hvor redd hun var, forteller hun. I samråd med han bestilte hun billetter på første fly til et familiemedlem og slo av telefonen før de dro hjemmefra. Først etter at de hadde spent seg fast på flyet slo hun på telefonen igjen og sendte en melding: Vi har dratt, fra nå av går all kommunikasjon via advokat.

Da de kom hjem ble det hemmelig adresse. Og det ble rettsmøte, et rettsmøte som endte i Birgittes favør. 

Så startet den lange veien for å bli kvitt PTSD-en. Hun trengte å få dokumentasjon på volden eksmannen hadde utøvd, men hvordan skulle hun få til det når flere offentlige instanser hadde avfeid henne?

Hun klagde, klagde og klagde. Gjennomslag fikk hun da statsforvalteren påviste svikt i tjenestene, og pekte på at viktige deler av arbeidet var uforsvarlig gjennomført. 

Til slutt tok de offentlige instansene tak i saken igjen. Kommunen la seg flat. Familievernkontoret og sykehuset beklaget at de ikke hadde gjort nok for å avdekke volden. 

Birgitte fikk beklagelsene sine. Eksmannen hadde utsatt dem for psykisk vold, og det offentlige hadde ikke gjort nok for å hjelpe. Med det begynte PTSD-en og slippe. 

Khrono har lest dokumentene hvor de offentlige instansene innrømmer og beklager sine feil.

varsling

Fire institusjoner må jobbe med kultur for varsling

Fikk endelig beskyttelse

Årene gikk, og arbeidsdagene gikk bedre, selv om alle årene hvor Birgitte ikke hadde turt å reise på konferanser for å vedlikeholde og bygge nettverk hadde gått kraftig utover hennes forskning. Han var ute av livet hennes. 

Helt til han en dag dukket opp på pauserommet. Han skulle jobbe på hennes avdeling en kortere periode, fikk hun beskjed om. Birgitte fikk seg en støkk, men tenkte at det måtte gå. Det hadde tross alt gått flere år siden skilsmissen. Men helt som før ble det ikke. Kaffekoppen ble fremdeles hentet på pauserommet, men ble drukket på kontoret. Hun tilpasset seg. Igjen.

Helt til hun en dag bestemte seg for å igjen delta på en sosial tilstelning på avdelingen, noe som sjeldent skjedde, og han dukket opp der også. Hun fikk flashbacks. Begynte å skjelve. Gråte. Neste dag tok hun problemet opp med sjefen.

— Jeg ga beskjed om at jeg vil ha et trygt og godt arbeidsmiljø, og ikke plutselig måtte møte mannen som har gitt meg PTSD og redusert arbeidsevne. De visste jo om historien min. Også der jeg går til behandling reagerte de kraftig på at han hadde blitt satt til å jobbe på min avdeling, forteller Birgitte.

— Og de var enige. Ledelsen altså. Selvsagt skulle jeg ha et trygt og godt arbeidsmiljø, sa de.

Dette var første gang hun fikk noen form for beskyttelse mot mannen som hadde utsatt henne for psykisk vold i så mange år, forteller hun.

— Det var så godt å føle seg ivaretatt. Å kunne senke skuldrene. Plutselig kjente jeg hvor mye jeg hadde gått og spent meg etter at han dukket opp på min avdeling, sier hun, og legger til.

— Du vet de sier at folk med PTSD ikke skal trene? 

— Nei?

— Det er fordi en spenner muskler og holder pusten hele tiden. Det går rett og slett ikke.

Hun sier hun har mistet mye. Hun pleide å være sosial, pleide å kunne delta på ting og pleide å kunne diskutere fag.

— Nå kan jeg stå i en slik diskusjon og plutselig være helt blank. Det er heldigvis bedre enn det var, men jeg tror aldri det kommer til å gå over. Jeg har måttet justere ambisjonene mine veldig, og det er en stor sorg over det også. Men heldigvis har jeg vært heldig, og har en forståelsesfull sjef og gode kolleger. Ingen av dem har tvilt på det jeg har fortalt. Det har vært viktig for meg.

NTNU vil ikke kommentere enkeltsaker

Ved NTNU verken ønsker eller kan de gå inn i detaljene i enkeltsaker, sier HR- og HMS-sjef Arne Kristian Hestnes.

— Men generelt sett strekker vi oss langt for å ivareta våre ansatte, uansett livssituasjon. Det tilrettelegges så langt det er mulig for ansatte som av ulike grunner har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen, sier han.

Han peker på at det har skjedd en stor utvikling ved NTNU etter at Birgitte først ba om hjelp, blant annet gjennom varslingskanaler, retningslinjer for varsling og en systematisk opplæring av ledere, verneombud, tillitsvalgte og ansatte.

— Men hvis en av våre ansatte blir utsatt for vold fra sin partner, så er det en sak som bør anmeldes til, og følges opp av, politiet. En anmeldelse vil også gjøre det enklere for arbeidsgiver å følge opp den ansatte utover den generelle tilretteleggingsplikten. 

Mener det bør leies inn fagfolk

Det er dog ikke alle saker som blir bedre av en anmeldelse, for noen kan det til og med gjøre livet vanskeligere, ifølge miljøterapeut Rymoen ved Trondheim krisesenter.

— I tillegg kan psykisk vold være vanskelig å avdekke, og dermed er det heller ikke gitt at en anmeldelse fører til stort annet enn en henleggelse, sier hun.

Rymoen mener universiteter og høyskoler, på linje med andre arbeidsgivere, bør ta et stort ansvar for sine ansatte, og også sine studenter, når det gjelder psykisk vold i nære relasjoner.

— En god start vil være å leie inn fagpersoner for å snakke om hva psykisk vold faktisk er, og hvordan komme seg ut av det, og i tillegg ha et tilbud om oppfølging av både ansatte og studenter. Vold i nære relasjoner handler i stor grad om kontroll, og da er det nyttig med samtaler rundt hvem som bestemmer hva i forholdet, spørre en ekstra gang hvorfor personen ikke kan bli med på en fest eller hvorfor man blir kjørt over alt, sier miljøterapeuten.

— Kvinner i akademia som utsettes for psykisk vold i nære relasjoner er gjerne sterke kvinner med gode jobber, god økonomi og god utdanning. Det er utrolig viktig å forstå at vi oftest opplever at mennesker om opplever vold i nære relasjoner er helt A4. Det er ingen tydelige sårbarheter eller andre ting som tyder på at de skal ha havnet i en slik situasjon.

Rymoen forteller at det kan sitte langt inne for både den som er utsatt og for de rundt å forstå at en i utgangspunktet sterk person kan oppleve vold. 

— Det passer ikke inn i forestillingen man kan ha om at partnervold er et problem for «andre, annerledes enn meg», sier hun, og forteller at det erfaringsmessig ofte er slik at sterke kvinner har hatt en rolle som den sterke i parforholdet, og at de derfor ikke ser at de blir kontrollert indirekte via for eksempel samvittighet av en svakere partner.

— Her kan det være en lang vei til å forstå at det de lever i faktisk er psykisk vold.

Endringslogg: Saken er oppdatert fredag 16. februar klokken 14.07 med presisering av at det først var flere år etter skilsmissen at barnevernet konkluderte med at far hadde utsatt øvrige familiemedlemmer for fysisk og/eller psykisk vold.