Debatt ● Tiril Kristine Knutsen
Mitt nest beste kronikktema
I frykt for å selvplagiere, skriver jeg dette ene og alene fordi jeg «brukte opp» mitt prefererte tema i fjor i et leserinnlegg til Aftenposten. Men det er jo min feil, jeg burde jo visst bedre.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Med tunge skritt går jeg mot Bergen sentrum politistasjon. Jeg kan ikke ha dette på samvittigheten min lengre, det er for tungt å bære. I det jeg går inn døren roper jeg høylytt: «Jeg overgir meg». Nå er det ingen vei tilbake. Damen bak disken gisper, og haken hennes faller i gulvet med det samme jeg tilstår: «Jeg selvplagierer».
Riktignok har jeg ikke selvplagiert, men jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet det. For jeg kan ikke bruke noe fra debattinnlegget jeg skrev i Aftenposten for et år siden, og levere det som kronikkinnlevering på universitetet.
Ifølge SNL.no defineres plagiat slik: «Plagiat er å ettergjøre andres verk på en utilbørlig måte og utgi dette som sitt eget.» Så kommer begrep som «selvplagiering» inn. Du kopierer «andres verk», men den «andre» som kopieres er deg selv? Hvordan klarer man å få det til å stemme overens med definisjonen på plagiering?
Selv er jeg student ved Universitetet i Bergen, og er på mitt andre semester i medier og kommunikasjon. Under mitt første semester på universitetet gruet jeg meg veldig til eksamen. Jeg er helt sikker på at jeg ikke var alene om det.
Vi blir plutselig ikke lenger originale og frittenkende mennesker, men plagieringsmaskiner.
Tiril Kristine Knutsen
Det var imidlertid ikke på grunn av eksamen i seg selv, men på grunn av kilder og henvisninger. I avisene fortelles det om studenter som gjør det ulovlige: glemmer anførselstegn, glemmer komma og henviser ikke bra nok til egne verk både bevisst og ubevisst. Dette har i noen tilfeller resultert i utestenging.
Skal noen som kunne blitt en utmerket lege hindres i å fullføre medisinstudiet halvveis i studieløpet fordi de gjenbrukte noe fra et eget verk? Da kan man i teorien si at all kunnskap man har, er tillært fra andre rundt seg. I så fall driver vi alle med kronisk plagiering.
Vi blir plutselig ikke lenger originale og frittenkende mennesker, men plagieringsmaskiner.
I tillegg har jeg fått mange spørsmål av venner som er bekymret for om «kildehenvisning og selvplagiering er så vanskelig og fælt som avisene fremstiller det som». Vi får håpe at ingen unngår å studere på grunn av dette, slik at legen som oppdaget en kur mot kreft ikke ble utestengt i femte semester eller aldri hadde startet i utgangspunktet.
Stortinget gikk 6. februar 2024 inn for den nye universitets- og høyskoleloven. Den nye loven vil la det være opp til lærestedene selv å definere hva det vil si å fuske på eksamen. Dette skjer til tross for at studentene selv ba om et nasjonalt fastsatt regelverk. Man skulle tro at politikerne valgte å lage et nasjonalt fast regelverk som vernet om studentens trygghet. I stedet ble det skapt enda mere usikkerhet.
Man vet for eksempel at tall Khrono har fått inn, viser at studenter ved UiA oftere blir felt enn studenter fra noe annet universitet. Dette er til tross for at det er færre studenter der enn for eksempel ved UiB og NTNU. Jeg tviler på at studenter i Agder er vesentlig mindre lovlydig enn studenter i resten av landet. Det tyder på et regelverk som ikke er godt nok, at studenter forskjellsbehandles og det er et klart behov for drastiske endringer.
Til og med har saker om selvplagiering gått så langt som til høyesterett, men til tross for det virker det ikke som at politikerne skjønner viktigheten av en endring. Allikevel vet jeg ikke om dagens politikere er egnet til å uttale seg om fusk, med tanke på regjeringens egen plagieringshistorikk.
Et argument som ofte blir brukt i forsvar for reglene om plagiering er for at forskere ikke skal kunne ta materiale fra andre for å utgi det som sitt eget. Dette i seg selv gir mening i forskningen, men når det kommer til selvplagiering vil dette miste all sin kraft og betydning.
Selvplagiering blir litt som om du lager en sandwich på en mandag. Hensikten er at du skal spise den på fredag. Når det blir onsdag og du er sulten, så spiser du sandwichen. Har du da stjålet fra deg selv fordi den var ment for å spises på fredag? Akkurat like tåpelig er logikken om selvplagiering.
Når det blir onsdag og du er sulten, så spiser du sandwichen. Har du da stjålet fra deg selv fordi den var ment for å spises på fredag?
Tiril Kristine Knutsen
Andre sier også at selvplagiering ikke kan tillates fordi det tvinger frem kreativitet for å dra forskningen i nye retninger. For å kunne gjøre nettopp dette må man ta utgangspunkt i det man kan fra før. Dette er første budet i forskningsarbeid. Dessuten er det vel ingen som vil påstå at det gjør deg mer kreativ å måtte gjøre grunnarbeidet du allerede har gjort på en ny måte. Tvert imot vil det kunne ha en motsatt effekt, da studenter og forskere bevisst kan skrive tekst som aldri skal brukes igjen for å ikke ødelegge for fremtidig arbeid.
Så når jeg skal skrive en kronikk til MEVI104 og får beskjed om å skrive om det som interesserer og engasjerer meg mest, så må jeg rett og slett lyve.
Jeg må skrive en helt ny kronikk om noe jeg egentlig ikke er like interessert i, og lyve om at det er akkurat dette som engasjerer meg mest. Selv om dette ikke er det temaet jeg hadde skrevet best og mest engasjerende om. Jeg skriver dette ene og alene fordi jeg «brukte opp» mitt prefererte tema i fjor i et leserinnlegg til Aftenposten.
Men det er jo min feil, jeg burde jo visst bedre. Jeg burde sett inn i fremtiden og spådd at jeg kom til å skrive en kronikk i andre semester av medier og kommunikasjon. Så da får jeg nesten bare ta mine egne konsekvenser og skrive om det som frustrerer meg mest om dagen, i stedet for det som engasjerer meg mest.
Før jeg leverer, be right back, jeg må bare kjøre kronikken min gjennom en selvplagieringskontroll for å være sikker på at jeg ikke plagierte innleveringen min om skogsaper fra barneskolen. Til syvende og sist får vi bare være takknemlig for det fantastiske regelverket, for uten det hadde jeg jo helt klart satt ned foten og anmeldt meg selv for uakseptabel selvplagiering. Så om jeg ikke får lov å «selvplagiere», da får jeg bare lyve og skrive en kronikk om noe annet i stedet.
Khrono noterer: Forfatteren har opplyst redaksjonen om at kronikken tidligere er levert som besvarelse på en kronikkoppgave ved Universitetet i Bergen. Det får være greit.
