Debatt ● Arve Hjelseth
Mindre arbeidslivsrelevans nå!
Så lenge de aller fleste kandidatene får relevant jobb, er økt vektlegging av arbeidslivsrelevans et potensielt destruktivt svar på et problem som ikke eksisterer, skriver Arve Hjelseth.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg leser i Khrono at studentene jevnt over opplever studiene som mindre arbeidslivsrelevante enn før. Dette ifølge studiebarometeret. Det høres jo leit ut, men er det et presserende problem? Studiedekan Trine Waaktaar kommenterer for eksempel det dårlige resultatet for UiO slik:
«Vi vet at de fleste studentene får relevant jobb innen et år etter at de er ferdige hos oss. Da er det bekymringsfullt at de ikke opplever det som skjer underveis i studiet som arbeidslivsrelevant».
Nei, det er ikke bekymringsfullt. Det ville vært grunn til bekymring om studentene ikke fikk relevant jobb. Men det får de altså, noe som tyder på at studiene har nettopp arbeidslivsrelevans. Men den er kanskje er mer indirekte enn direkte. At noe man lærer er relevant, viser seg først i ettertid. Man er ikke i posisjon til å gi et kompetent svar på arbeidslivsrelevans før man har orientert seg på arbeidsmarkedet.
Jeg må for ordens skyld legge til at både Waaktaar, viserektor Bjørn Stensaker og UiBs Pinar Heggernes ellers har flere innsiktsfulle – og mellom linjene kritiske – kommentarer til undersøkelsen, fordi resultatene er vanskelige å tolke. Hvordan kan for eksempel studentene ta stilling til hvorvidt informasjonen om relevante bransjer/yrker er «god»?
Særlig i disiplinfagene tror jeg utdanningssystemet fungerer omtrent slik: Gode studenter og gode lærere undersøker faglige spørsmål med liv og lyst, uten å tenke altfor mye på relevans. Faget i seg selv, og den faglige nysgjerrigheten, er motivasjon god nok. Så viser det seg som regel at dette fungerer også når studentene skal ut i arbeidslivet. Uten at det var den primære motivasjonen, har nysgjerrigheten gitt en kompetanse som arbeidsgivere har bruk for.
I verste fall er vekten som nå legges på arbeidslivsrelevans et bidrag til å true denne faglige nysgjerrigheten. Stadig oftere må det skjeles til relevans når man skal begrunne aktiviteter og emner. Både studenter og lærere tvinges inn i en logikk hvor slike begrunnelser blir mer instrumentelle: Dette gjør vi for på en eller annen måte å svare ut relevanskriteriet.
Paradoksalt nok kan derfor den maniske opptattheten av arbeidslivsrelevans gjøre at slik relevans svekkes. I stedet for at engasjerte fagfolk drives av en indre motivasjon for faget, ender vi opp med studieprogrammer og undervisningsopplegg som stadig må legges om, enten det er på grunn av dårlige resultater i studiebarometeret eller på grunn av kortsiktige fluktuasjoner i arbeidsmarkedet.
Så lenge de aller fleste kandidatene får relevant jobb, er økt vektlegging av arbeidslivsrelevans et potensielt destruktivt svar på et problem som ikke eksisterer.
