Debatt Annica Allvin

Bør jeg virkelig velge akademia?

Mange skjønner rett og slett ikke at jeg gidder. At jeg tør, skriver Annica Allvin. Nyslått doktorgradsstipendiat.

Er forskning verdt et liv i midlertidighet? Jeg vet jeg har stilt meg selv samme spørsmålet allerede før jeg var ferdig med mastergraden, skriver Annica Allvin.
Er forskning verdt et liv i midlertidighet? Jeg vet jeg har stilt meg selv samme spørsmålet allerede før jeg var ferdig med mastergraden, skriver Annica Allvin.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Der er den; utlysningen av stipendiatstillingen jeg har ventet på. Jeg kaster meg inn i konkurransen. Kjenner spenning og glede ruse i kroppen mens jeg skriver intenst på søknaden min. Diskuterer, korrekturleser. Dette kan faktisk bli noe. Hva om jeg er i ferd med å endre hele min fremtid? Hva om jeg faktisk får jobben? Shit, kult. Doktorgradsstipendiat liksom. Forsker.

Og så klikker jeg «send».

La jeg akkurat langsiktig usikkerhet i varekurven, og klikket på «kjøp»?

Uroen kommer i hvert fall som på bestilling. Den smyger seg ikke inn en gang, bare presser seg på. Spenning og glede blandes med nervøsitet, klump i magen, en dæsj av dårlig selvtillit. Hva om jeg ikke får jobben? Hva gjør jeg da? Jeg har jo midlertidig stilling og ingen andre jobbannonser virker aktuelle for meg. Bør jeg fortelle noen at jeg har søkt, eller er det bedre å ta skuffelsen alene hvis den kommer? Bør jeg ha en plan B? Servicebransjen igjen? Jeg er 30 år og ferdig utdannet kriminolog som jobber på Politihøgskolens forskningsavdeling. Å gå tilbake til et liv som barista er ikke optimalt for meg, men det er jo en hyggelig jobb som betaler husleien.

Det blir intervjurunder. Uroen bygger seg opp enda mer over tid. Med større håp kommer jo også større smerte, har jeg lært. Men jeg må tørre å håpe.

Og så skjer det! Telefonen ringer og JEG SKAL BLI DOKTORGRADSSTIPENDIAT!!! Vil fortelle alle. Men… for et antiklimaks.

Hvorfor er forskningsstillinger midlertidige, og det å koordinere midlertidigheten en fast ansettelse?

Annica Allvin

Jeg får applaus og lovprisende gratulasjoner, men spørsmålene hagler; «Skal du virkelig velge en så usikker fremtid?» «Er forskning verdt et liv med midlertidighet?» «Skal du begi deg inn i dette?» «Finnes det ikke noe sikrere vei med større karrieremuligheter hvor du får brukt kunnskapen din?»

Mange skjønner rett og slett ikke at jeg gidder. At jeg tør. Dårlige karrieremuligheter blir fremhevet også av de som allerede er i doktorgradsløp, eller som har fullført. Det legges frem eksempler på hvor mye man egentlig jobber mest (gratis) med å søke penger til prosjekter du ikke vet om du får, og at du ikke vil være sikret en fast jobb før mange år etter tiden som stipendiat. Ja… Er forskning verdt et liv i midlertidighet? Jeg vet jeg har stilt meg selv samme spørsmålet allerede før jeg var ferdig med mastergraden.

Selv om fast ansettelse er hovedregelen etter norsk lov, er det langt høyere midlertidighet i UH/forskningssektoren, sammenlignet med andre deler av arbeidslivet. Utbredt bruk av (relativt kortvarige) midlertidige ansettelser blant forskere er ingen hemmelighet, og ofte knyttet til ekstern finansiering.

Jeg får også stadig tips om å heller bli forskningsrådgiver, for å få fast ansettelse. Men hvorfor er forskningsstillinger midlertidige, og det å koordinere midlertidigheten en fast ansettelse? Hvorfor forankres forskningen i midlertidighet, istedenfor for at vi forankrer forskningsinstituttene dypere i samfunnet? At forskere er midlertidige og fremtiden usikker har ikke bare negative konsekvenser for den enkelte arbeidstaker og for det psykososiale arbeidsmiljøet, men antas også å påvirke rekrutteringen til universitets- og høgskolesektoren negativt og skaper mest sannsynlig problemer knyttet til langsiktighet både i forskning som sådan, og utvikling av for eksempel undervisningsprogram.

Samme dag som jeg takker ja til tilbudet om stipendiatstilling er jeg referent i et digitalt møte hvor det fokuseres på rettighetene til midlertidig ansatte og institusjonens plikter til å ta vare på flinke unge forskere. Det er beroligende at jeg har sett stort fokus og mange initiativ rundt dette. Samtidig får det meg til å lure: Hvor er egentlig motstanden mot at forskningsavdelinger faktisk bygges opp og baseres på eksterne midler? Hvor er argumentene om muligheter til fast ansettelse, fremfor det å tilrettelegge for gode tilbud når du er midlertidig?

Jeg sier så klart «JA!» til å lette unge akademikeres vanskelige kår med flere opprykkstrinn og generelt bedre vilkår for midlertidig ansatte – det er helt essensielt – men jeg mener man først og fremst bør streve etter at forskning ikke er et midlertidig felt i det hele tatt. Både høyere utdanningsinstitusjoner og statlige forskningsinstitutt bør kunne finansiere forskning på fast basis, og slik sikre kontinuitet i kunnskapsbaserte politiske beslutninger!

Jeg sier så klart også «JA!!» til å begi meg inn i akademia. Jeg grugleder meg til fremtiden og vil tørre å håpe også denne gang. Praksis og personalpolitikk varierer i UH-/forskningssektoren, og noen institutt med ingen eller lav grunnfinansiering ansetter forskere i fast stilling til tross for at det meste av deres midler er eksterne. Arbeidsmiljøloven slår også fast at midlertidighet skal drøftes regelmessig. Jeg håper vi snart ser en trend mot en annerledes praksis enn den vi ser i sektoren i dag - både med høyere fast grunnfinansiering, og flere faste stillinger.