Mener universitetene kan gjøre mye for å heve statusen til humaniora

— Selv om Norge trenger mange sykepleiere, ingeniører og andre med spesifikk fagbakgrunn framover, så vil det fortsatt være en god del jobber som trenger folk med utdanning, men hvor det ikke nødvendigvis må være en jurist, en statsviter eller en filosof. Til slike mer generiske stillinger burde det være like gode muligheter for en filosof eller en litteraturviter, som en statsviter eller kommunikasjonsekspert, sier Trond Åm, daglig leder av Litteraturhuset i Trondheim.

Åm er invitert til å mene noe om akademia i Khronos serie Akademia sett utenfra.

— Var relevant for meg

I mange år hadde Trond Åm imidlertid en solid fot innenfor akademia. Han har idéhistorie og fransk fra Århus universitet, studier i filosofi og fransk fra NTNU og utvekslingsopphold i Paris, Berlin og Caen. På toppen av det hele har han en nesten fullført doktorgrad i filosofi ved NTNU om tillit til nye teknologier.

Her sitter han altså med en kombinasjon av utdanninger som kunne fått bekymrede foreldre til å spørre: «Hva skal det bli av deg når du blir stor?».

Trond Åm endte altså opp med en fast og interessant jobb som leder av Litteraturhuset i Trondheim. I tillegg er han politiker for Venstre i Trondheim bystyre. Og, naturlig nok, har han gjort seg noen tanker om hva som må til for å styrke humaniora og gjøre fagene mer attraktive på arbeidsmarkedet. Dette i en situasjon der de humanistiske fakultetene lenge har slitt økonomisk og har lagt ned studietilbud.

— Jeg følger diskusjonene med stor interesse, er opptatt av at humaniora skal ha gode kår og er bekymret. Jeg har selv erfart at humaniora har veldig mye relevant å bidra med i arbeidslivet, sier han.

les også:

Mener kvinner må slutte å være forsiktige og konfliktsky

Fikk jobber i næringslivet

Da han for noen år siden intervjuet næringslivsledere til en serie med alumniportretter for NTNU, oppdaget Åm noe interessant. Lederne sa at de ofte ansatte kandidater fra gamle Norges tekniske høgskole (NTH) fordi de visste at studenter derfra er hardtarbeidende og dyktige. De ble ikke ansatt på grunn av faget de hadde studert.

— Universitetene kan gjøre mye med innretninga på studiene for å øke status og arbeidslivsrelevans. Det er ikke nødvendigvis innholdet i studiet som avgjør om en kandidat er relevant for arbeidsmarkedet.

Trond Åm foreslår to grep som kan styrke humaniora. Det ene er å gi utdanningene større prestisje, det andre er å organisere seg på en måte som gjør at de framstår som mer relevante for studentene og arbeidsgiverne.

Han har gjort seg noen tanker etter at han studerte i utlandet for 15-20 år siden. Da ble han kjent med studenter fra USA. De kunne ha en bachelor i kunsthistorie eller tysk litteratur og gikk rett inn i jobber i næringslivet etterpå. Hvorfor var det slik for dem, men så vanskelig for oss i Norge og Skandinavia, undret han på.

les også:

— Sier du noe dumt, kan det alltid bli hengende ved deg

— Fordel med større enheter

Åm understreker at erfaringene er anekdotiske, men mange nok til at han opplever at det er en forskjell på hvordan det amerikanske arbeidsmarkedet tar imot nyutdannede kandidater fra universitetene sammenliknet med Norge. Mange av amerikanerne som fikk jobb med bakgrunn fra humaniora, fikk det fordi de studerte på anerkjente universiteter og hadde med seg en solid CV. Det er ingen grunn til at det ikke skal være slik i Norge også, argumenterer han.

— Det er mange måter å heve statusen på. Det kan være ved å sette karakterkrav, stille høyere innsatskrav underveis i studiet eller ved å sette sammen fagkombinasjonene på en måte som gjør arbeidslivsrelevansen mer synlig.

Selv om sammenslåing av institutter i dag trolig er økonomisk motivert, ser han fordeler med større enheter fordi det gjør det lettere å involvere flere fag i én utdanning.

Hans tidligere institutt ved Århus universitet har gjennomgått minst to sammenslåinger siden han begynte der. I dag er ikke idéhistorie lenger et eget institutt, men ligger under Institut for Kultur og Samfund.

— Jeg er overbevist om at et utdanningsforløp på et institutt for kultur og samfunn, hvor man kan etablere studieforløp som består av komponenter både fra for eksempel idéhistorie, historie, statskunnskap, politikk, retorikk, filosofi og litteraturvitenskap, vil gi kandidater som også arbeidsmarkedet vil se nytten i.

les også:

Kunstverk fjernes, studenter protesterer i flokk og kolleger sender sinte e-poster om hverandre. Hva er det med kunstverden?

I kø for ph.d.-stipend

Åm har inntrykk av at humaniora er blant de fagområdene som fortsatt sliter noe i overgangen fra eliteuniversitet til masseuniversitet. Han forteller om sin farfar, som tok hovedfag i nordisk på 50-tallet. Planene var en akademisk karriere. Derfor banket han en dag på døra til professoren, som bare hadde ansvaret for to studenter. Svaret han fikk var ikke særlig oppløftende. Professoren beklaget og sa at han hadde utpekt sin etterfølger allerede, nemlig den andre studenten. Farfaren måtte finne seg en jobb i stedet og havnet i skoleverket.

— Det kan høres brutalt og nepotistisk ut, og det er ikke noe poeng å gå tilbake til denne måten å gjøre det på. Men en fordel var at farfar fikk tidlig klar beskjed og måtte skaffe seg jobb. Selv tilhørte jeg en generasjon som studerte på et tidspunkt hvor de færreste endte opp med forskning. Likevel ble det kommunisert til oss at det var en forskerutdanning vi tok.

Så seint som da Åm studerte ved Århus universitet, ble det sagt i velkomsten at dette var en forskerutdanning og de forventet at studentene behersket minst to av tre europeiske språk. Dette var en holdning tilpasset virkeligheten tidlig på 1980-tallet, mener han. Da var antallet studenter fortsatt så lavt at de fleste kunne regne med en karriere i akademia.

Allerede 15-20 år seinere var mye forandret. Da han studerte idéhistorie, var de altfor mange til at alle kunne bli forskere. Likevel var altså beskjeden at det var en forskerutdanning de tok.

— Jeg tror at utviklinga av humaniora har gått langsommere enn nødvendig fordi de fagansatte har tilhørt en generasjon som ikke hadde noen interesse av at utdanningsforløpet skulle være noe annet enn en forskerutdanning for relativt få.

Slik Åm ser det, er det først nå at vi har fått en ny generasjon professorer som selv har studert under andre forhold, og som ser at humaniora må holde seg med flere hester for å være i spill.

— Veldig mange mine medstudenter tenkte at det var naturlig for dem å fortsette i akademia, men det er altfor mange av dem jeg kjenner som har brukt mange år på å stå i kø for å få ph.d.-stipend. De var svært lite bevisste på hva slags muligheter de har etter fullført utdanning.

les også:

Utsatte vedtak. Teatervitenskapsmiljøet kan foreløpig puste lettet ut

Forsto nytten gjennom politikken

Det gjaldt også for Trond Åm. For ham var det politikken som gjorde at han oppdaget hva humaniora kan brukes til. Med sin faglige ballast analyserte han hva som lå bak politikken og ideologien, og fikk fram perspektiver som var nyttige.

— Etter hvert har jeg oppdaget at dette er vel så gyldig på andre områder i samfunnet. I likhet med meg er det sikkert mange som har vært lite flinke overfor arbeidsgivere til å få fram hva vi kan bidra med. Det har kanskje tatt litt lang tid for arbeidslivet og kandidatene å oppdage det.

Trond Åm forteller at de ikke fikk mye opplæring ved Århus universitet om hvordan de skulle gjøre seg attraktive på arbeidsmarkedet tidlig på 2000-tallet.

— Jeg husker det var noen som sa at det vi blir virkelig gode på, er analytisk tenkning. Det stemmer, men jeg hadde ikke et reflektert forhold til hva det faktisk innebar i arbeidslivet.

Åm husker tilbake til da han ubehjelpelig sendte inn de første jobbsøknadene. Da førte han opp analytisk tenkning som en egenskap. Han hadde ikke noen knagger å henge begrepet på, så han kunne ikke gi noen konkrete eksempler på i hvilken sammenhenger analytisk tenkning var nyttig.

— Da var det helt abstrakt for meg. Nå som jeg har litt erfaring, ser jeg at analytisk tenkning blant annet er en evne til å gå bak tomme ord, se sammenhenger og finne nye innganger og løsninger basert på begrepsanalyser eller analyser av strategier.

Ifølge Åm kan ett av problemene med humaniora være at fagene har vært spesialiserte. Skriver en filosofistudent for eksempel en masteroppgave om et eller annet begrep hos Kant, så er det vanskelig for både studenten og arbeidsgiveren å se hvordan dette kan bli relevant i arbeidslivet.

Advarer mot strømlinjeforming

Ikke for det. Han tror det er sunt at noen studieløp har en litt kronglete vei til målet, som åpner opp for sideveier og gjør at studentene kan famle seg litt fram.

— Humaniora må få lov til å forbli humaniora. Dersom alt skal strømlinjeformes og rettes mot arbeidslivsrelevans, vil poenget med å studere humaniora forsvinne. Også min vei i livet har vært kronglete, men det er kanskje nettopp det som har gitt meg de erfaringene som jeg mener er nyttige i arbeidslivet i dag.

Dersom han skulle ha valgt et studium ut ifra hva som ville gitt ham de beste jobbene etterpå, hadde han heller valgt juss.

— Jeg hadde sikkert blitt en utmerket jurist, det liker jeg i hvert fall selv å tro, men jeg er jo utrolig glad for at jeg valgte som jeg gjorde i dag.

— Betyr mye for det offentlige liv

Et annet perspektiv han bringer til torgs i dette intervjuet, er blant annet inspirert av hans virke ved Litteraturhuset i Trondheim.

Åm ser nemlig humaniora i et desentraliseringsperspektiv, hvor det å ha fagmiljø i noen av byene i Norge kan bety mye for byenes attraktivitet.

— Når man tenker at for eksempel tysk ikke er nødvendig ved alle universiteter og at bare Oslo tilbyr fagtilbudet, da taper vi ikke bare et fagmiljø og et studietilbud. Vi taper også en del av det offentlige livet i en by som Trondheim.

Åm sier at selv om det ikke er snakk om mange personer, så er arbeidslivet og offentligheten mye mer kompleks enn tidligere. Forsvinner et lite fagmiljø eller et lite fagtilbud, kan bety at det blir vanskeligere for par med høyere utdanning å bosette seg i byen og finne jobber til begge. Det kan gjelde til og med en by som Trondheim.

— Jeg er opptatt av at man bør styrke fagtilbudene, i hvert fall i noen byer. Skal desentralisering fungere, trenger vi sterke regionhovedsteder. Regjeringas nye føringer om at nye statlige arbeidsplasser ikke skal legges til større byer som Bergen eller Trondheim, men smøres tynt ut over hele landet, vil på sikt føre til én ting: At magneten Oslo blir enda kraftigere. Løsningen er flere regionale tyngdepunkt og infrastruktur som gir større arbeidsregioner. Men da må vi prioritere sterke regionhovedsteder framfor den politikken som regjeringa legger opp til nå.

les også:

Ber universitetene og høgskolene prioritere helse, IT og grønn omstilling

— Svekker offentlig debatt

Nylig ble det kjent at Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen ville kutte 2 av 3 stillinger i teatervitenskap. Forslaget utløste en stor debatt og skal nå utredes nærmere. For noen år siden ble teatervitenskap lagt ned ved Universitetet i Oslo med argumentasjon om at Bergen skulle ha nasjonalt ansvar for studieprogrammet.

— Det er skummelt å se tendensen, konstaterer Trond Åm.

Han peker på at det var en voldsom vekst på 70-tallet. Det var mange universitetsfag som oppsto ganske seint på slutten av dette tiåret.

— I praksis ser vi at det er én generasjon som har bygd opp hele miljøet, det er foreldregenerasjonen min. Når de går av med pensjon, så blir de ikke erstattet. Fagmiljøene går langsomt inn i seg selv.

Man kan kritisere denne generasjonen, mener Åm, for ikke å ha sett behovet for fornying tidlig nok. De ble litt hengende igjen i en gammel akademisk tilstand, mens samfunnet rundt har ropt på fornying og en annen måte å organisere studiene på.

— Likevel er jeg overbevist om at det er et stort behov for å bevare slike fagmiljø på flere steder i Norge. Hvis vi ønsker flere tyngdepunkt i et stort og vidstrakt land som Norge, så trenger vi et mangfold av miljø i alle disse byene. Det skal ikke mye til før mellomstore byer som Trondheim taper seg og blir mindre attraktive.

Daglig leder Trond Åm sier at Litteraturhuset i Trondheim jobber for at byen skal ha en stemme i den nasjonale offentligheten. Selv om byen består av 200 000 mennesker, så avhenger denne offentligheten ofte av deltakelse fra enkeltpersoner, blant annet fra universitetene. Forsvinner studietilbud og arbeidsplasser ved det lokale universitetet, blir det færre personer som kan delta i den offentlige samtalen om tema som er knyttet til faget.

— Det er også et argument for å holde på et mangfold av fagmiljøer. Det er positivt å ha flere tyngdepunkt i et land, ikke bare i hovedstaden.