— Sier du noe dumt, kan det alltid bli hengende ved deg

Det begynner å ligne på en tradisjon. For andre år på rad bruker Litteraturhuset i Trondheim Doktor Stockmann som gjennomgangsfigur for å belyse omdiskuterte tema og personer: Assange-saken, ytringskulturen før og nå, hva som er rasisme og Eikrem-saken ved NTNU er noen av dem..

Mange av innlederne kommer fra akademia. Og sjefen over alle sjefer i sektoren, forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, er en av foredragsholderne.

Å ha rett og få rett

— Vi startet opp i fjor med et ønske om å ha brytningen mellom forskning og politikk som et overordnet tema. Vi valgte stockmannfiguren som et ledemotiv fordi den speiler godt hva vi ønsker å få fram, sier Trond Åm, daglig leder i Litteraturhuset i Trondheim.

Doktor Stockmann er hovedpersonen i Henrik Ibsens skuespill «En folkefiende» fra 1882. Doktoren oppdaget at byens helsebringende bad var forurenset av skadelige bakterier og ville fortelle offentligheten om sitt nye funn. Han ender opp med å bli stående alene. Byens politikere og journalister vil holde sannheten skjult fordi de har økonomiske interesser i badet. Han ble en folkefiende.

— Doktor Stockmann har rett, men får ikke rett. Det er en problemstilling som jeg synes er en utrolig interessant. Man kan ikke tenke at man har rett, å få rett krever mer enn som så. Dette er relevant for forskere og politikere og alle som er opptatt av aktuelle samfunnsspørsmål, sier Åm.

Ha rett og få rett. Åm sier han først ble interessert i problemstillingen da han leste Kunsten å alltid ha rett av filosofen Schopenhauer. Pamfletten inneholder blant annet 38 punkter om hvordan man alltid kan få rett i enhver diskusjon selv om man tar feil.

— Det er den eneste filosofen i moderne tid jeg vet om som har tatt retorikk skikkelig på alvor, og som innser at filosofisk sannhetssøken ikke er nok, retorikken og formidlingen er uløselig forbundet med sannheten. Greier du ikke å overbevise andre, så kan du aldri nå noe sted.

To folkefiender av i dag

På forhånd har vi bedt lederen av Litteraturhuset om å peke på hvem han mener er folkefiender i nyere tid. Han trekker fram to personer: Snorre Vikdal og Arnold Juklerød.

Vikdal er forfatter av boka Råtne Trondheim – maktmisbruk og kameraderi, som kom ut i 2019. Åm jobbet sammen med ham som lokalpolitiker for Venstre i byen. Han vet ikke helt om han vil si at Vikdal er en folkefiende, men mener at han er et eksempel på noen som har rett, men som ikke får rett.

— Vikdal var sentral i opprullinga av mange skandaler innenfor lokalpolitikken i Trondheim. Han hadde grunnleggende rett i sin kritikk, men hadde en utålmodighet og en måte å formidle kritikken på, som gjorde at han møtte mye motstand. Men han fikk rett til slutt, blant annet fordi Adresseavisen valgte å gå inn i saken.

Arnold Juklerød er kjent for mange. Anleggsarbeideren jobbet aktivt mot nedlegging av skolen dattera skulle begynne på. Noen år etterpå ble han tvangsinnlagt i psykiatrien med diagnosen kverulant paranoia. Deretter startet en mangeårig kamp mot psykiatrien.

— Det virket som om han hadde rett i alle sine kritikkpunkter mot skolen, men fikk altså denne merkelige diagnosen. Det har til alle tider vært folk som ikke finner ut av den sosiale dimensjonen med å få rett.

— Er ikke det trist at man må være strategisk og litt manipulerende for å få gjennomslag?

— Absolutt, men har det ikke alltid vært sånn? Ibsen skrev sitt skuespill på 1880-tallet. Det er ikke noe annerledes i dag.

Diskuterer om Assange er helt eller skurk

— Stockmanndagene er altså en hyllest til uredd kunnskap og et saklig offentlig ordskifte: Finnes det noen uredd kunnskap i dag?

— Det er mange som sier at det ikke gjør det og at vi har en flat offentlighet med for lite ordskifte Jeg er ikke helt enig i det. Men det kan være utfordrende å gå på tvers i dagens offentlige ordskifte, samtidig som det er vanskelig å skille skitt og kanel. Det er alltid en haug med kverulanter som mener at akkurat de er ofre for ytringsfrihet eller besitter den egentlige sannheten, men som i grunnen bare er tverre og sure. I En folkefiende vet vi fra begynnelsen at Dr. Stockmann har rett. I virkeligheten er det ofte ikke slik.

Når vi ber Trond Åm trekke fram et sitat fra teaterstykket som har gjort inntrykk på ham, viser han til sitatet ovenfor.

— Først trodde jeg at det var et heltesitat, men det er en ambivalens fra Ibsens side, som er veldig markant.

— Er Julian Assange en person som også har blitt stående alene og som ble veldig uglesett?

— Det er vanskelig for utenforstående å trenge inn i saken. En god del av motstanden mot Assange handler om hans karakter og ikke det han faktisk har gjort. Mange misliker ham etter den voldtektsanklagen i Sverige og mener han er en drittsekk. Men det er irrelevant for vurdering av skyldspørsmålet.

29. september kommer Harald Stanghelle og Frode Helmich Pedersen for nettopp å diskutere: Julian Assange, helt eller skurk?

— Stanghelle mener Assange ikke er en journalist, men en aktivist som har forbrutt seg mot grunnleggende etiske journalistiske standarder. Pedersen mener Assange har opptrådt ryddig og at det er media selv som har bidratt til å sette personer i fare ved å lekke informasjon, sier Åm.

Harald Stanghelle er pressemann og var i mange år blant annet nyhets- og politisk redaktør i Aftenposten. Frode Helmich Pedersen er førsteamanuensis ved Universitet i Bergen og har skrevet bok om Assange-saken.

Eikrem-saken – hva handlet den om?

Eikrem-saken var en av de mest omstridte sakene ved NTNU. Universitetets ledelse ville sparke ham, fikk ikke flertall i NTNUs styre og det endte med et lukrativt forlik for førsteamanuensis Øyvind Eikrem, som nå er plassert i en postdoktorstilling noen år framover før han må slutte ved universitetet.

— Vi har hatt en dialog lenge fordi vi har hatt et ønske om å ha et arrangement om saken. Siden det ble et forlik, er det mye som henger i lufta. Det er ikke lett å gjøre seg opp en mening om hva saken egentlig handler om.

Trond Åm forteller at NTNU åpenbart ikke har noen interesse av å ta opp saken på nytt siden den endte med et forlik.

— Jeg har vært i dialog med mange, men det har praktisk talt vært umulig å se for seg en type paneldebatt om saken. En journalist kunne ha gravd mer i saken, men som et scenearrangement er det vanskelig å skille mellom beskyldninger rettet mot personer og hva som er av prinsipiell karakter. Men jeg håper og tror at måten vi har satt opp samtalen på, kan være opplysende.

Det er Jo Skårderud, journalist i Klassekampen, som samtaler med Øyvind Eikrem den 30. september. Tema for samtalen er: Eikrem-saken: Hva handlet den egentlig om?

Juristen Cecilie Hellestveit blir første innleder under Stockmanndagene i høst. Den 28. september innleder hun om Mot og motmakt. Er det plass til rebellene i dagens samfunn?

Hellestveit har selv opplevd å stå i en storm. Hun provoserte mange da hun stilte spørsmål ved økningen av utenlandske forskere ved norske utdanningsinstitusjoner. Saken er mye omtalt i Khrono og juristen ble også kåret til Årets navn i akademia 2021 i avisas regi.

— Kan bli hengende ved deg til evig tid

— Det diskuteres og krangles som aldri før, mange flere kommer til orde nå og sier sin mening på grunn av sosiale medier -samtidig snakkes det mye om at debattnivået er for tøft. Her har dere gjort en artig vri?

— Ja, Frode Helmich Pedersen hadde tidligere i år et utrolig interessant essay om Bjørnson i Morgenbladet. Han mener at ytringskulturen ikke er så mye verre i dag enn før, forteller Litteraturhusets leder.

Sammen med ytringsfrihetsforsker og statsviter Kjersti Thorbjørnsrud skal de 30. september diskutere: Var ytringskulturen bedre før?

— Forutsetningene er endret veldig med sosiale medier i dag, men om det gir et bedre eller mer rigid ordskifte er vanskelig å si. Hvis du sier noe dumt, så kan det bli hengende ved deg til evig tid. Da er det bare et nettsøk unna og du kan bli stemplet for livet. Slik var det ikke før. Adgangen til offentligheten er bedre enn før, men det kan være vanskeligere å befinne seg der.

Bruduljene rundt Cecilie Hellestveit etter intervjuet i Khrono er ett slik eksempel.

— Noe som egentlig var helt uskyldig i utgangspunktet, ble vrangtolket av andre og gjort til en kjempesak. Da kan du ikke si i dag at det ikke var slik du mente det, det blir ikke akseptert. Det er et fenomen som er ganske utbredt, man tar ikke folk i beste mening. Man definerer selv hva som er en annen persons mening.

29. september er en av diskusjonene: «Muhammedkrisen 17 år etter – har karikaturene låst debatten om ytringsfrihet?» Det er Trond Åm selv som leder denne debatten. Deltakere er Flemming Rose og Rune Engelbreth Larsen, som begge var sentrale i den opprinnelige danske debatten.

— Det var egentlig en nasjonal debatt som handlet om danske forhold, men som eksploderte og ble en global debatt. Det er et spørsmål om det i det hele tatt er mulig å føre globale debatter med fattige bønder i Pakistan i en ytringsfrihetskontekst fra Danmark. Det offentlige ordskiftet har blitt veldig komplekst ved at det når langt ut og ved at man ikke har kontroll på hvordan mottakeren oppfatter budskapet ditt, sier Litteraturhuset leder.

Svensk rasismedebatt

Khrono skrev nylig om Det hvite havet, som er navnet på et utstillingslokale ved Konstfack i Stockholm. En studentgruppe stilte spørsmål ved bruk av navnet Vita havet, som det heter på svensk. Professor Sara Kristofferson mente ordet hvit ikke er rasistisk i seg selv og fikk kraftig motbør.

Kristofferson kommer til Stockmanndagene 28. september for å samtale rundt spørsmålet: Har antirasismen løpt løpsk? Andre deltakere er Lisa Esohel Knudsen fra Minotenk og Carl Faurby fra Kunsthall Trondheim.

— Temaet er veldig interessant og handler om forutsetningene for å både deltakelse i samfunnet og dialog. Noen påberoper seg definisjonsmakta, som gjør det vanskelig å delta uten å bli beskyldt for å tråkke noen på tærne og gjøre noe galt. I tilfellet Kristofferson er det i utgangspunktet ganske opplagt at hun i utgangspunktet har rett i at det ikke kan være rasistisk i og for seg at et lokale heter Vita havet. Samtidig har det tydelig vært umulig å skape en dialog hvor man blir en del av en felles virkelighet og forståelse.

Åm mener temaet representerer en ytterposisjon i rasismedebatten, men der synspunktene som kommer til syne er dominerende i enkelte miljøer. Da er det interessant å få med ulike aktører til en samtale.

— Hvis forutsetningene for en dialog og samtale forsvinner, og noen har all definisjonsmakt, så får du ikke dialog og et fellesskap. For min del handler det om et fellesskap i et mangfoldig samfunn. Det tror jeg Stockmanndagene kan bidra til, sier daglig leder Trond Åm i Litteraturhuset i Trondheim.

Stockmannforedrag ved Ola Borten Moe

Og hva med sjefen over alle sjefer i universitets- og høyskolesektoren? Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe holder et foredrag om Dr. Stockmann og norsk økonomi.

— Hva er koblingen her?

– Han har selv valgt tittel og inngang. Jeg er veldig spent på hva han har å si, svarer Åm.

— Statsråden har jo forfektet at det er trange tider og at vi alle må spare. Er det hvor upopulært dette budskapet er, som er tema?

— Jeg vet ikke hva budskapet er. Jeg har bare fått tittel.

Om Khrono har rett i vår antakelse må man bare møte opp og finne ut av under Stockmanndagene, som pågår i Trondheim i perioden 28. september til 1. oktober.

Sitatene i teksten er hentet fra En folkefiende av Henrik Ibsen