Ledere i akademia kan med fordel «lede mindre»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det skal ikke undervurderes at lederjobber i akademia, som i andre sektorer, er krevende. Mange ledere i sektoren balanserer tidspress, målkonflikter, ressursknapphet og problematiske relasjoner mellom ansatte, samtidig som de må navigere kroniske endringsprosesser og byråkratiske krav. Og mer krevende blir det nå når tidene er tøffere, når det nå skal omstilles og kuttes. 

Det kan også virke som om mange av ledelsesutfordringene er knyttet til å «produsere ledelse» uten at det er så lett å oppdage merverdien av det som gjøres.

Hva er da merverdien av ledelse?

Debatt ● Gro Ladegård

Lederforakten i akademia

Ledelse ser ut til å bli mer abstrakt jo lenger opp i hierarkiet man kommer. Strategidokumenter, budsjetter, målstyring, porteføljestyring, endringsprosjekter og den siste lederhypen tar over for det virkelighetsnære, ofte pakket inn i sjargong og lederspråk. 

Mange ledere har ikke et bevisst forhold til hva i alt det de driver med medfører at de leder. I stedet gjemmer man seg bak sjablongledelse og modeller. Ikke sjelden opplever ansatte at ledernes virkelighetsforståelse er frakoblet hverdagen og de utfordringene resten av organisasjonen står i. 

Joda, selvfølgelig må en rektor jobbe mer strategisk, men det er en utfordring når ledere definerer en virkelighet som harmonerer dårlig med hva som trengs for at det leveres resultater. Og det er jo hele hensikten med alle de lederne vi tar oss råd til å ha i akademia, at det leveres.

I akademia har vi fått en ledelsesmodell som i økende grad legitimerer seg gjennom kontroll og styringsiver. Dette har resultert i at det er rekruttert ledere som er mer byråkrater og administratorer enn ledere som forløser potensialet i andre mennesker og organisasjonen. 

Det handler ikke om å motivere ansatte, men å unngå å demotivere relativt egendrevne ansatte. 

Debatt ● Stein Joar Hegland

Kvifor treng vi eit så hierarkisk system i akademia?

De fleste i akademia er svært selvstendige og trenger ikke «tilførsel» av ledelse for å fungere godt. Snarere tvert imot: Overstyring hemmer produktivitet, kreativitet, autonome prosesser og nysgjerrighetsdrevet utforsking. Mange akademiske ledere trenger derfor å akseptere at ikke alt av aktiviteter kan kontrolleres, styres og måles, og de bør ikke la strukturer, systemer og måling ene og alene definere eget ledervirke. 

Ledere kan derfor med fordel «lede mindre», med det mener vi å slippe opp stramme styringsgrep og kontrollmekanismer. Mennesker lar seg lede av mennesker, ikke av mål, strategier, planer og powerpoint-presentasjoner.

omstilling

Meiner rektorane bør slutte å sutre. — Problemet er innavl, nepotisme og svak styring

Så hvem er de rette til å lede i akademia?

Generelt er det en utfordring å rekruttere og selektere de rette til å lede, både i akademia og andre sektorer. Feilraten er stor. Som Rune Todnem By påpeker i Khrono den 20. januar i år, er mange ledere i akademia rekruttert på grunnlag av lang akademisk erfaring og formelle akademiske titler, men uten reell lederkompetanse eller erfaring. Det kvalifiserer ikke nødvendigvis til ledelse. 

Når kritikken mot denne situasjonen reises, er ofte svaret fra topplederne at de «ikke kjenner seg igjen i kritikken». Dette reflekterer ikke bare en defensiv holdning, men også en mangel på innsikt i hvordan ledelse oppleves fra nivåene under dem. 

Debatt ● Arve Hjelseth

Overambisiøse ledere må forstå mer av sektorens tradisjoner. Svar til Rune Todnem By

Hvis vi vil ha de beste lederne, må vi presse dem til å lede, sa Sokrates. Satt på spissen er det dem man bør lete etter når ledere rekrutteres. Ikke de mest opplagte kandidatene som matcher alle festtale-punktene i stillingsbeskrivelsen, som er professor eller som har hatt hele sin karriere i sektoren. Ikke dem som flommer over av ambisjoner, vilje og lederlyst. 

Man bør lete etter dem med selvinnsikt, ydmykhet og respekt overfor det ansvaret lederjobben innebærer. De som i første omgang ikke vil, de som må utfordres til å ta på seg et lederansvar.

Er det en ledelseskrise i akademia?

I vårt innlegg i Khrono den 14. juni i fjor skrev vi at lederisme i sektoren har skapt en tro på at ledere er viktigere enn de er, og at de ikke skaper så mye merverdi som lederideologien tilsier. Allikevel er vi ikke i tvil om at vi trenger gode akademiske ledere i tidene som kommer. 

Debatt ● Tom Karp og Trond Blindheim

— Det er blitt så mange ledere at det er vanskelig å få øye på kjernevirksomheten for bare ledelse

Ledere som ikke er redde for mennesker, og tør ta diskusjonene og de vanskelige prosessene. Det fordi ledere har makt og muligheter til å utgjøre en forskjell både i andre menneskers liv, i institusjonen de leder og i samfunnet. 

Å finne de rette lederne ser ut til å være en stor utfordring. Lederutfordringen i akademia handler dessuten ikke bare om hvem som leder, men også om hvordan vi forventer og utformer ledelse i sektoren. 

Vi må flytte noe av fokuset fra styring, byråkrati og ensidig rekruttering, til en ledelsesfilosofi som kombinerer pragmatiske løsninger på operative utfordringer med at institusjonene eksisterer for å gi bidrag til samfunnet. Det er på tide å løfte blikket og finne ledere som kan gjøre akademia til en kraft i samfunnet, snarere enn et styringstungt, ihjelkontrollert og byråkratisk maskineri som umyndiggjør høyst kompetente ansatte