Debatt ● Gro Ladegård

Lederforakten i akademia

Det er lett å kritisere ledere som ikke får det til. Men manglende leder­kompetanse er en systemfeil i den akademiske kulturen, ikke en feilslått personkabal.

Mange akademikere forstår ikke hva som kreves for å lede en akademisk institusjon, i spennet mellom faglig tyngde og markedstilpasning, mellom politikeres ønskemål og premisser for faglig utvikling og forskning hos de vitenskapelig ansatte, mener forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kulturen for ledelse i UH-sektoren preges av sin historie. 

Helt frem til universitets- og høyskoleloven av 1990 hadde de faste vitenskapelig ansatte alene flertallet i styringsorganer på universiteter og høyskoler. Institusjonenes faglige ledere — rektorer, dekaner og instituttledere — ble rekruttert gjennom valgprosesser. Den faglige virksomheten ble altså styrt av de faglig ansatte, men innen rammer fastsatt av eierdepartementet. Dette kalles «den kollegiale kulturen» i litteraturen om ledelse i akademia. 

Med Kvalitetsreformen av 2003 og den nye universitetsloven av 2005 ble helt nye styrings- og finansieringsformer innført, med eksterne departementsutnevnte styrerepresentanter, (delvis) resultatbasert finansiering, og selvakkreditering. Hovedregelen ble nå at rektor ansettes av styret, ikke gjennom valg blant de faglige vitenskapelige ansatte. Denne styringsformen har fått navnet «New Public Management».

Ikke uventet er det fremdeles stor motstand blant faglig vitenskapelig ansatte mot denne styringsformen, der profesjonalisert ledelse skal erstatte den faglige «fremste blant likemenn». 

På den ene siden er det nok mange som mener at ledere først og fremst bør representere faglig ansatte og ha høye faglige kvalifikasjoner. Departementet på sin side ser ut til å ha en klokkertro på at gode ledere kan lede hva som helst, og setter inn styreledere og representanter med meritter fra næringsliv og andre deler av samfunnet.

Felles for disse to «leirene» er et fravær av forståelse for hva som kreves for å lede en akademisk institusjon, i spennet mellom faglig tyngde og markedstilpasning, mellom politikeres ønskemål og premisser for faglig utvikling og forskning hos de vitenskapelig ansatte. 

Det utkrystalliseres i en forakt for ledelse som fag, og det er et faktum at de fleste universitetet ikke utstyrer sine ledere med lederkompetanse når de går fra en faglig rolle til en lederrolle.

Det er jo ikke slik at en dyktig professor automatisk er en dyktig leder, men det er heller ikke slik at erfarne ledere fra næringsliv eller andre deler av offentlig sektor egner seg til å lede et universitet, ei heller være styreleder. Det er lett å skylde på lederne når ting ikke fungerer, men ledere må få de verktøyene de trenger for å få det til.

Det er enkelt å lede en virksomhet som går bra. Å lede en omstilling er ekstremt krevende. Det er lett å kritisere ledere som ikke får det til. Men manglende lederkompetanse er en systemfeil i kulturen, ikke en feilslått personkabal.

Powered by Labrador CMS