Lærerdekning: Nordland, Nord-Norge og Norge belyst med nye tall

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I forlengelsen av Khronos kåring av Nesna-studenter som årets navn i akademia, og den etterfølgende besynderlige debatt om hvorvidt det bør gratuleres fra Bodø eller ikke, kan det være på sin plass tilføre debatten noen tall, dels for Nordland, dels for landet som helhet.

For at det ikke skal bli for mange tall, begrenser jeg meg i utgangspunktet til lærere for trinn 1-4. Det er nemlig på småskoletrinnet at lærermangelen vil bli størst i årene som kommer.

I Nordland har man nå cirka 1000 årsverk på småskoletrinnet. Hvis lærere jobber i 40 år, trenger man et årlig påfyll på 25. Men mange lærere slutter etter få år i yrket, og en del pensjonerer seg relativt tidlig, slik at man må legge til grunn en gjennomsnittlig yrkesaktivitet på maksimalt 30 år. Da blir det årlige behov for påfyll 33. I år møtte det i alt 28 studenter på utdanningen for trinn 1-7 i fylket, 19 i Bodø og 9 i Mo, som er det nye Nesna. Etter frafall tilsier dette at det vil bli uteksaminert under 20 om fem år.

Det er knapt urimelig å legge til grunn at noen av disse vil flytte ut av fylket, og at dette antallet er større enn antall lærere med samme utdanning som vil flytte til fylket.

Debatt ● Aksel Tjora

Refser Nord-styrets manglende honnør til egne studenter: «Uverdig og trist»

Dermed vil Nordland, hvis man ikke gjør noe drastisk, sakte men sikkert bare kunne besette halvparten av stillingene man har behov for på småskoletrinnet med utdannede lærere, egentlig færre, fordi en del av dem som tar utdanning for trinn 1-7, vil undervise på trinn 5-10. Ingen andre fylker kommer i en så alvorlig situasjon, med mulig forbehold for det gamle Finnmark. Det tiltak som lettest kan iverksettes, er å justere opptakskravene ned til et bærekraftig nivå. Regjeringen kan ikke fastholde dagens krav.

Tallene for lærerdekning viser at i Nordland er situasjonen allerede bekymringsfull. Ti kommuner ligger høyere enn ti prosent timer gitt av ufaglærte, og i fem av disse er situasjonen forverret sett i forhold til i fjor. To kommuner bikker over 30 prosent.

I de (gamle) finnmarkskommuner som ikke omfatter byer eller tilsvarende, er det også en forverring hva angår undervisning gitt av ufaglærte i seks av 13 kommuner; to av disse bikker nå over 30 prosent ufaglærte. I fire kommuner er det en forbedring, mens andelen er stabil i tre kommuner; i en av disse har den stabilisert seg på hele 48 prosent.

I det gamle Troms er situasjonen bedre. Bare i sju kommuner gis mer enn ti prosent av undervisningen av ufaglærte, og bare i en av disse er situasjonen forverret, til 25 prosent. Men to av de fire som hvor det er forbedring, har bare beveget seg fra 32 til 29 prosent.

I sum er det i Nord-Norge 11 kommuner i disse fylkene hvor mer enn 20 prosent av undervisningen gis av ufaglærte, og ytterligere 12 hvor prosenttallet ligger mellom 10 og 20. Og tall på kommunenivå gir ikke et fullstendig bilde – småskoler i utkantene vil ha svakere dekning enn skoler i kommunesentraene.

Hva angår landsdekkende tall, fremgår det av en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet etter at Grunnskolestatistikken ble publisert 17. desember at «… det er 234 flere lærerårsverk til ordinær undervisning i offentlige grunnskoler i år enn i fjor». Dette holder stikk også når man ser på antall lærere. Regnet i årsverk har gjennomsnittet de tre foregående årene vært en mangel på snaue 2400, den er nå nede i 2000. Regnet i personer har mangelen vært drøye 3800, den er nå nede i 3200. Jeg har hevdet at lærermangelen klarest kommer til uttrykk ved å skjele til begge tallene, da har den vært rundt 3000, og er nå sunket til omlag 2600.

For årstrinnene 1-4 har andelen årsverk utført av ufaglærte i de siste årene ligget på cirka fem prosent, og er i år sunket til 4,4 prosent. Dette viser seg også på fylkesnivå: I Nordland er andelen ufaglærte på trinn 1-4 sunket fra 6 til 5,2 prosent; i Troms og Finnmark fra 8,2 til 7,3 prosent.

Fremtidig lærermangel, for hele skoleverket, ikke bare de laveste trinnene, kan etter dette beregnes slik, med utgangspunkt i fem komponenter jeg har benyttet før:

● Antall ufaglærte per dato er sunket med ca 400 til 2600.
● Behov som følge av lærernormen er sunket fra 700 (som ble oppgitt ved årsskiftet) til 500 (ifølge pressemeldingen) – jeg legger da til grunn at man stort sett ikke har ansatt ufaglærte for å oppfylle lærernormen.
● Som følge av innføring av master vil det i prinsippet ikke bli utdannet 2000 grunnskolelærere neste år, unntatt i cirka hundre Tromsø, men denne mankoen vil ikke i sin helhet vise seg neste år; det kan anslås en manko på 1500 neste år, og 400 det eller de påfølgende år.
● Antallet som ikke sluttfører utdanningen vil, som følge av kravet om masteroppgave, øke noe, anslagsvis med ti prosent av dem som tas opp, det vil si cirka 300.
● Den såkalte avskiltingen, altså krav om tilleggsutdanning for lærere som er sertifisert og som har undervist i en årrekke med den utdanning de har, vil resultere i en overhyppighet av pensjoneringer, jeg har foreslått tallet 2000, som tilsvarer en lærer per 350 kommuner i cirka seks år.

Summen av dette er drøye 7000, som er snaue 1000 lavere enn tidligere anslått. Men det fremtrer som sannsynlig at det vil oppstå en overhyppighet av pensjoneringer som følge av overanstrengelser under pandemien (jamfør oppslag i Utdanningsnytt 17. desember i år), slik at 8000 fortsatt er et rimelig anslag.

Hva angår reserver av lærere, har flere aktører, særlig Utdanningsforbundet og KrF, hevdet at det er rundt 40.000 lærere som ikke jobber i skolen. Dette er en sannhet med svært store modifikasjoner.

I en artikkel publisert i juni 2019 skriver riktignok Statistisk sentralbyrå, med referanse til lærere, at det i «4. kvartal 2017 var ... nær 6 700 som ikke var sysselsatt og 33.100 som arbeidet utenfor skoleverket». Disse tallene inkluderer imidlertid to grupper yrkesfaglærere, som bare i beskjeden grad sysselsettes i grunnskolen. Tallet inkluderer også den svært lille gruppen lektorutdanninger, på 2050, som jeg ser bort fra her.

Tove Lie om distriktspolitikk

Eit universitet, eller var det ein høgskule på kvart nes?

Den viktigste gruppen består av 52.266 allmenn/grunnskolelærere. Av denne gruppen er 3314 selvstendig næringsdrivende, arbeidsledige, eller av andre grunner registrert som utenfor arbeidsstyrken. Av de sysselsatte er 6150 i yrker hvor lærerutdanning ikke oppfattes som «særlig relevant». Man kan sikkert mene at alle disse snaue 10.000 (cirka 20 prosent) utgjør en reserve, som burde bringes tilbake til skolen. Men de har nå valgt noe annet. Og når man vet hvor få som stryker i praktisk lærerdyktighet, og samtidig vet at det faktisk finnes dårlige lærere, bør man nok ikke håpe at alle disse vender tilbake til skolen – hvis de overhodet har vært der.

Personer med praktisk-pedagogisk utdanning for universitets- og høgskolekandidater bør i denne sammenhengen ikke oppfattes som lærere på samme måte som allmenn/grunnskolelærerne. Mange av dem har tatt praktisk-pedagogisk utdanning som en sikkerhet dersom de ikke skulle få annen type jobb. For denne gruppens vedkommende, som utgjør 29101, kan man dermed ikke med rimelighet si at noen har «flyktet» fra læreryrket, slik det av og til fremstilles. Det kan snarere være slik at mange av dem oppfatter seg som å ha «sluppet unna» skolen. Her er i alt 2278 næringsdrivende, arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken. Av de sysselsatte er her 6645 i yrker hvor lærerutdanning ikke anses som «særlig relevant». Etter mitt skjønn bør ingen av disse oppfattes som en naturlig reserve.

Reserven er dermed bare på under 10.000 personer som har valgt en klar yrkesutdanning, men ikke praktiserer yrket.