Debatt ● Aksel Tjora
Om Nord-styrets manglende honnør til egne studenter: Uverdig og trist
Til en akademisk dannelse hører evnen til anerkjennelse og sågar berømmelse av andres prestasjoner – også dem man er kritisk til, skriver NTNU-professor Aksel Tjora.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er ikke særlig oppløftende å lese om Nord-styrets manglende anerkjennelse av tildelingen av «Årets navn i akademia» til Nesna-studentene. Til en akademisk dannelse hører evnen til anerkjennelse og sågar berømmelse av andres prestasjoner – også dem man er kritisk til. At styret ikke kan stå bak en offentlig applaudering av studentengasjement ved egen institusjon er derfor uverdig og bare trist.
Enda tristere er selvsagt den situasjon Nord-styret har ført universitet opp i, og gjort kampen for utdanningstilbud på Nesna nødvendig. At studenter ved Nesna og hele Helgelandssamfunnet har reist seg i protest har vært – og er – viktig nettopp fordi vi bare har sett begynnelsen av strukturreformens mørkeste sider, en strukturell eksellensbesettelse som vil kunne ha dramatiske konsekvenser for landsdekkende tilgang til kompetent arbeidskraft.
Sentraliseringsreformen framstår særlig ironisk i disse dager hvor det fra politisk hold løftes fram mer eksplisitte krav om såkalt arbeidslivsrelevans i studieprogrammene, og hvor Demografiutvalgets leder Victor Norman vil ha påbud om desentralisert utdanning. For typisk har de mindre høyskolene meget godt demonstrert slik relevans med nærhet til lokalt næringsliv og offentlig virksomhet. At man i styrende organer – også universitetsstyrene –ikke ser at nettopp regional relevans er en selvsagt del av arbeidslivsrelevans er for meg en gåte.
Opprøret på Nesna er av stor betydning, og langt mer enn et distriktsopprør. Det er snarere en kilde til bred protest mot utviklingen i UH-sektoren, som jeg mener ødelegger mange institusjoners kvalitative egenart og muligheter i det lange løp. Jeg har i en annen sammenheng beskyldt studentpolitikerne for å være «karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp i ræva». Jeg er derfor glad for at i alle fall studentene ved Nesna står fram med standhaftighet og pågangsmot – en ryggrad som er den framvoksende generasjon verdig. Det gir håp! Jeg gratulerer med prisen og håper den gir energi til videre kamp!
