Debatt ● Espen Solberg
Kvalitetspolitikk på defensiven
Inntil nylig skulle forskningen være fremragende, verdensledende og internasjonalt orientert. Nå skal forskningen være tilgjengelig, tas raskt i bruk og sikre nasjonale hensyn. Har vi gitt opp ambisjonene, eller har de bare endret seg?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nyttårsaften 1986 rykket professor Gudmund Hernes ut med en kronikk i Dagbladet med tittelen «Er det lov å ha ambisjoner her i landet?». Her tok han et kraftig oppgjør med den norske middelmådigheten og mangelen på ambisjoner i kunnskapspolitikken. Spesielt rettet han skytset mot Universitetet i Oslo, som han mente manglet ambisjoner og nøyde seg med å «yte sakkyndig bistand» til det norske samfunn.
Det er ikke bare Dagbladet som har endret seg siden den gang. Synet på kvalitet har også endret seg. Mange ganger, faktisk.
Interessant nok fikk Gudmund Hernes sin egen ball i fanget da han i 1990 ble statsråd med ansvar for forskning og utdanning. 90-tallet ble imidlertid preget av organisatoriske reformer, ikke minst sammenslåingen av forskningsrådene. Trange budsjetter gjorde også at det var lite rom for å innføre nye, kvalitetshevende tiltak. Ifølge NIFU-forsker Egil Kallerud var 1990-tallet et tiår med «forskningspolitisk stillstand».
Rundt årtusenskiftet fikk imidlertid kvalitetsdebatten nytt liv: En serie internasjonale evalueringer tegnet et dystert bilde av norsk forskning. Det var «mye godt, men for mye grått». Det manglet faglig ledelse, konsentrasjon, faglig fornyelse og internasjonal orientering. Parallelt med dette kom PISA-sjokket, som for alvor knuste livsløgnen om norsk skole som «verdens beste». Det bredte seg en kollektiv bevisst om at ambisjonene måtte heves.
Kvalitet har på mange måter vært en toneangivende drivkraft i forskningspolitikken utover på 2000-tallet.
Espen Solberg
I forskningspolitikken ble denne bevisstheten også omsatt i handling. Godt hjulpet av vekstambisjoner og romsligere budsjetter kom nye tiltak som Sentre for fremragende forskning, Yngre fremragende forskere, resultatbaserte finansieringssystemer og mer systematisk evaluering. I mangel av norske nobelpriser etablerte vi våre egne. Abelprisen ble første gang utdelt i 2003, og året etter kom Holbergprisen.
Å «satse på de beste» var ikke lenger tabu, men en sentral politisk drivkraft.
Og kvalitet har på mange måter vært en toneangivende drivkraft i forskningspolitikken utover på 2000-tallet. Behovet for robuste og internasjonalt orienterte fagmiljøer var for eksempel et sentralt rasjonale bak strukturreformen i høyere utdanning. De første langtidsplanene la også sterk vekt på å utvikle «flere verdensledende fagmiljøer».
NIFU-forsker Vera Schwach har i en artikkel i Historisk Tidsskrift omtalt perioden 2000—2020 som perioden da «vitenskapelig elitisme og markedstenkning konvergerte». Og denne konvergensen nådde sitt høydepunkt (eller bunnpunkt) da Produktivitetskommisjonen la fram ensidige vektlegging av vitenskapelig kvalitet som verktøy for produktivitet og økonomisk vekst.
Hvor står vi så i dag? Vi kan i hvert fall konstatere at norsk forskning hevder seg langt bedre enn det som var tilfellet ved årtusenskiftet. Få vestlige land har hatt en sterkere vekst i vitenskapelig publisering. Norske forskere blir stadig mer sitert, og vi hevder oss svært godt i konkurransen om EU-midler. Nobelprisen til Moser-ekteparet hører også med til historien.
Alt skyldes selvsagt ikke politikk, men dreiningen mot økt vitenskapelig kvalitet har åpenbart gitt seg utslag i mer enn fromme ønsker.
Samtidig har vi de siste årene sett en markant omdreining i politikk og retorikk. De to siste langtidsplanene har gradvis dempet målene om fremragende forskning, og lagt mer vekt på forskningens tilgjengelighet, bruk og samfunnsnytte. Fra neste år blir forskningsresultater fjernet fra UH-sektorens finansieringssystem. Og det ser heller ikke ut til at forskningskvalitet er på bordet i arbeidet med den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet.
Trenden er imidlertid ikke særnorsk. I forrige nummer av bladet Forskningspolitikk spør Mats Benner om kvalitet har forsvunnet fra dagsordenen i dansk og svensk universitetspolitikk. På internasjonale konferanser snakkes det nå mye mer om ansvarlig og åpen forskning enn om fremragende forskning.
Og sist, men ikke minst, er det ingen tvil om at behovet for å løse kriser og prekære samfunnsutfordringer seiler opp som et viktigere rasjonale for forskning og innovasjon enn økonomisk vekst og vitenskapelig kvalitet. Deklarasjonen fra OECDs nylige ministermøte er et klart uttrykk for det. Hva er forklaringen på denne omdreiningen?
Internasjonalt ser vi nå konturene av en kvalitetspolitikk som baserer seg på en bredere forståelse av kvalitet og en økt interesse for å evaluere hele forskeren og forskningens innhold.
Espen Solberg
Har all framgangen gjort at vi ikke trenger å forbedre oss? Ser vi en naturlig motreaksjon etter to tiår med jag etter excellence og konkurransedyktighet? Eller er dreiningen uttrykk for en generell tidsånd, hvor høykvalitet rett og slett ikke er i vinden?
Forfatterforeningen fikk jo sitt elitistiske pass påskrevet da de nylig forsøkte å holde det bredere Forfatterforbundet ute av det gode selskap. Og i film- og TV-bransjen snakkes det nå om at strømmetjenestene har drept kvalitetsseriene og isteden gitt oss en overflod av middelmådig innhold.
Utviklingen kan også være et uttrykk for politiske og ideologiske skiller. Det er jo en kjent sak at konkurranse og spissing er mer sturent i noen partier enn andre. Til slutt kan vi ikke utelukke at hele problemstillingen er oppkonstruert, og at forskning og innovasjon i praksis foregår på samme vis, uavhengig av politiske signaler.
Uansett om dreiningen er retorikk eller realitet, er det viktig at den løftes fram og diskuteres åpent. Dessuten trenger vi en diskusjon om utviklingen framover.
Internasjonalt ser vi nå konturene av en kvalitetspolitikk som baserer seg på en bredere forståelse av kvalitet og en økt interesse for å evaluere hele forskeren og forskningens innhold. Det innebærer et kritisk blikk på etablerte indikatorer og standarder for kvalitet, og mer vekt på hva slags kulturer og vilkår som kan bygge opp under god forskning.
Det kan gi håp om at vi ikke bare står overfor en pendel som svinger, men en utvikling hvor vi lærer av erfaring og gjør forskningspolitikken bedre.
Innlegget har også stått på trykk i Forskningspolitikk. Dette temaet vil bli diskutert videre under NIFUs årskonferanse, fredag 7. juni.
