kronikk ● leif osvold

Kunsthistorie er den mest anonyme akademiske profesjon i Norge

De humanistiske fagene er under sterkt press for å bevise sin eksistens som et akademisk fag, og som et fag med nytteverdi, skriver kunsthistoriker Leif Osvold.

Kunsthistorikerne må synliggjøre fagets nytte ved å bidra med kunst- og samfunnskritikk, mener kunsthistoriker og aktuar, Leif Osvold.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Leif Osvold
Leif Osvold
Aktuar og kunsthistoriker

I 1982 skrev vitenskapsfilosofen Jon Elster en artikkel der han hevder at faget kunsthistorie ikke er forskning eller vitenskap. De estetiske disipliner har forsøkt å låne begreper og teorier fra de egentlige vitenskaper, men uten hell. Elster sier at de estetiske disipliner kommer i en bedre stilling dersom de gir opp pretensjonen om å være vitenskapelig, og heller ha estetiske pretensjoner.

De estetiske disipliner kan knapt rettferdiggjøres gjennom sin direkte eller indirekte nytteverdi. Elster mener at all forskning må begrunnes i sin nytteverdi. Bare den forskning som kan brukes av andre er verdifull. Det er lett å være enig med Elster i disse påpekningene.

Kunsthistorie er den mest anonyme og innesluttede akademiske profesjon i Norge. Norske kunsthistorikere deltar ikke i debatter og høringer der det ville vært naturlig at deres synspunkter ble tillagt vekt.

I dag har nihilismen fullstendig tatt makten i faget, og kunsthistoriefaget har mistet sin betydning og innflytelse ved nærmest å radere ut seg selv.

Leif Osvold

De tar heller ingen initiativ i slike saker. De innehar ingen sentrale stillinger eller verv i norsk kulturliv. Verken myndigheter eller allmennheten vet hvem de norske kunsthistorikerne er. De har selv valgt å ikke ha noen plass i det offentlige rom.

Denne frivillige eksiltilværelse har ført til at ingen bryr seg om hvem de norske kunsthistorikerne er, ei heller hva de mener. Når man er usynlig, så blir man heller ikke savnet. «I gamle dager» var kunsthistorikere til stede i det offentlige rom så det monnet, og de hadde ledende stillinger. Forbilder som er glemt.

Kunsthistorie er trolig den eneste akademiske profesjon i Norge som ikke har en egen forening, for faglig oppdatering, miljøsamlinger og debatter, foredrag o.l. Et slikt forum er skrikende nødvendig, både for fagets videreutvikling og ikke minst profilering utad. Det kunne ha vært et samlingspunkt, miljøskaper og den nødvendige opinionsdanner og korrektiv vi så sårt trenger i Kunst-Norge.

Å snakke om et «kunsthistorisk miljø» i Norge - slik man kan for andre profesjoner - er derfor umulig, siden noe slikt ikke eksisterer. Det eksisterer en Kunsthistorisk Forening (KHF), men denne dekker ikke nevnte behov for en ren faglig forankret forening.

Kunsthistorikerens hovedregel er at hun ikke må være subjektiv. Hun skal være objektiv i den forstand at hun skal beskrive, ikke bedømme. En slik objektivitet er verken mulig eller ønskelig. Kunsthistorikere er – som alle andre - individer med personlige og ikke minst ulike følelser og reaksjonsmønstre.

Også kunsthistorikere har kunstneriske opplevelser (?), men makter eller vil ikke avsløre dette. Det er en «historisk gjenstand» man skriver om, men denne tilnærmingen til kunstverket dominerer på bekostning av det estetiske og personlige.

Kunsthistorikerne undertrykker at ethvert kunstverk er et personlig uttrykk skapt av et individ, innenfor en referanseramme som består ikke bare av historie og sosiologi, men også av kunstnerens liv, personlighet og libido. Da krever dette kunstverket på samme måte av oss at vi undergir det en individuell behandling, avhengig både av betrakterens og kunstnerens sinnelag.

Fremtredende trekk ved artikler og bøker i kunsthistorie er dermed at forfatteren verken tør eller makter å eksponere sine egne empatiske synspunkter. Generelt unngår kunsthistorikere å foreta en estetisk og kvalitetsmessig bedømmelse av de kunstverkene de skriver om. Både opplevelsen og skriveevnen synes å være lammet. Og skulle kunsthistorikeren gripe til pennen og forsøke seg på en subjektiv bedømmelse av kunstverk, så vil hun oppdage at hun ikke har et ordforråd som strekker til denne oppgaven.

Hun mangler simpelthen adjektiver, fordi hun aldri har brukt dem, verken under studiet eller senere. Vokabularet hos norske kunsthistorikere er så begrenset og tørt at det ikke kan brukes i tekster rettet mot allmennheten.

Her skal siteres fra en bok av kunsthistorikeren James Elkins, i det kapitlet han har kalt Avskjedsord om våre tørre tekster:

«Å si at hva kunsthistorikere skriver sjelden blir lest utenfor en krets av likesinnede forskere, er å si at det vil bli glemt for all tid. De bøker vi skriver, inkludert denne, er dømt til støv fra det øyeblikk de opptrer. Noen, som aldri vil bli lest, blir til støv i våre egne hender, selv før de er trykket.»

En viktig årsak til at disse publikasjonene ikke blir lest eller glemt, er at språket i dem er slik at de ikke frister til lesning eller debatt, verken blant leg eller lærd. I tillegg kommer at temaene er så sære og nisjepregete at de ikke fanger interesse, selv blant kollegaer. Men det behøver ikke være slik, nettopp fordi tekstene dreier seg om kunstverk som i seg selv inviterer til en helt annen dynamisk, personlig og emosjonell mottagelse og skrivemåte.

I stedet har vi fått det noen kaller «de postmoderne litteratenes tyranni», som dominerer både selve bildekunsten og bedømmelsen av den.

Professor Jon Elster berører dette i en artikkel i 1987:

«Et siste og vanskelig spørsmål angår kvalitetsvurderinger av kunstverk. Overraskende få tolkninger inneholder slike vurderinger. Vurderingen blir tatt for gitt, men ikke forklart. Selv mener jeg at spørsmålet om kunstnerisk kvalitet er det mest interessante innen kunsttolkningen, og – så paradoksalt det måtte høres – det eneste problem som kanskje åpner for en vitenskapelig analyse av verket selv.»

Jeg er slått av den massive enighet, over tid og mellom kvalifiserte personer, om hva som er god kunst. I alle tilfeller tror jeg at tolkninger av kunstverk ville bli langt mer interessante og angå oss langt mer dersom slike kvalitetsspørsmål fikk en mer sentral stilling.

Det virker som om nåtidens kunsthistorikere er engstelige for å forplikte seg og vise følelser. Er det i noe fag man skal gjøre dette, så er det nettopp i kunsthistorie.

«I gamle dager» var kunsthistorikere til stede i det offentlige rom så det monnet, og de hadde ledende stillinger. Forbilder som er glemt.

Leif Osvold

Bedømmende adjektiver som godt, dårlig, vakkert, stygt, inntagende, frastøtende, storartet, likegyldig, flott, middelmådig, sensuelt, amatørmessig o.l. er fraværende. I stedet brukes adjektiver og andre uttrykk som kun beskriver innholdet i verket og den kontekst det kan settes inn i.

Kunsthistoriefaget har sin egen udefinerbare kanon – gradvis utviklet gjennom flere hundre år - og den kritiserer man ikke. Etter min mening trenger samtlige av de kunstverk som tilhører fagets sementerte kanon nye og subjektive kvalitetsbedømmelser.

Men er ikke en subjektiv bedømmelse forvirrende, så lenge det finnes tusenvis av kunsthistorikere og mange ulike oppfatninger? Nei, tvert imot; disse kunstverk formelig roper etter slike ulike smaksbedømmelser, som igjen kan bringe faget noe nytt og få debatten i gang.

Paradoksalt nok er det nettopp gjennom ulike oppfatninger og bedømmelser på emosjonelt grunnlag at man kan nå frem til en mulig omforent kvalitetsranking. En professor i et annet fag i humaniora ved UiO sier det slik til meg:

Nyeste artikler

Mest lest

«Det bør være et krav til kunsthistoriefaget at man tematiserer normene for utvelgelsen av kanoniske kunstverk. Dersom det ikke gjøres, har faget et problem med å forklare forskjellen mellom sentrale og perifere verker. Dessuten blir den tørre gjenstandsbeskrivelsen uten verdidommer lett kjedelig.»

I dag har nihilismen fullstendig tatt makten i faget, og kunsthistoriefaget har mistet sin betydning og innflytelse ved nærmest å radere ut seg selv. Kunsthistorikerne har abdisert som formidlere av sannhet, kritisk og estetisk sans.

Hva er godt og hva er dårlig? Eller er det slik at alt er like bra? Når denne gruppen av akademikere har forsvunnet fra offentligheten, så flyter alt innen kunstverdenen. Blant kunsthistorikere er det temmelig likegyldig hva som er kunst eller ikke.

Med en slik nivellering forråder faget det grunnlag det er skapt på, og dermed sår det tvil om berettigelsen av sin egen eksistens. Miste troverdighet gjør det så absolutt. Naturligvis skal et fag «utvikle» seg, men aldri slik at det opptar i seg fremmedelementer som pulveriserer fagets egentlige innhold.

Dagens kunsthistorikere har sviktet den genuine forståelse av ekte kunst som de selv har ervervet som en arv fra tidligere tider, og samtidig ikke maktet å føre denne arv videre til dagens generasjon. Faget har forrådt seg selv, og mistet sin sjel.

Kunsthistoriefaget undersøker billedkunst, skulptur og arkitektur i historien, og da må man jevnlig definere hva begrepet kunst relatert til disse tre kunstformene betyr. En grenseoppgang mellom kunst og det som ikke er det, er altså nødvendig med ujevne mellomrom.

Et fag som kunsthistorie kan ikke automatisk ta opp i seg alt det kontemporære uten å ha vurdert om det hører inn under faget. Her synes det imidlertid som om kunsthistorikerne har overlatt arenaen til kunstnere, filosofer, kritikere og litterater.

Fagets utøvere har gitt fra seg den definisjonsmakt som er en naturlig del av deres utdannelse og kunnskaper. Kunsthistorikere - som med sin ballast og nærkontakt med de vakreste kunstverk i historien - er paradoksalt nok på parti med avantgarden, normoppløsningen og det heslige.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

jon elster humaniora nytte meninger formidling debatt akademia kritikk leif osvold kunsthistorie kunshistorikere
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS