Endelig mandag. emil øversveen

Humaniora trenger ikke være nyttig

De humanistiske fagene må forsvares ut fra deres egenverdi, og ikke som løsningen på samfunnets problemer.

Spaltist i Endelig Mandag, Emil Øversveen

Postdoktor i sosiologi ved NTNU

I Opplysningens dialektikk kritiserer Theodor Adorno og Max Horkheimer det de beskriver som vitenskapens selv-instrumentalisering: en prosess hvor vitenskapen blir forvandlet til et rent verktøy for økonomisk vinning og politisk kontroll, og hvor fornuften – opprinnelig et middel for menneskelig frigjøring – forvandles til det motsatte.

Som motstykke til den instrumentelle fornuften grunnla Adorno, Horkheimer og resten av teoretikerne fra Frankfurter-skolen kritisk teori, et prosjekt som – for å si det med Marx – hverken skulle frykte implikasjonene av sine egne resultater eller å havne i konflikt med nåværende makter.

Et vesentlig anliggende for de kritiske teoretikerne var å undersøke nyttetenkningen, hva som regnes som nyttig og på hvilken måte, og konsekvensene av en samfunnsutvikling hvor virkeligheten i økende grad blir et objekt som skal studeres, administreres og domineres.

Iblant tenker jeg at det var flaks for Frankfurtskole-teoretikerne at de ikke lever i dag. Om Adorno og Horkheimer – som beskrev tegneserier og jazz som selve skrekkeksempelet på hvordan kapitalismen ledet til kulturelt forfall – hadde blitt konfrontert med dagens filmindustri, nettaviser og realityserier, spørs det om ikke sjokket hadde blitt for stort til at de ville vært i stand til å skrive noe særlig vettugt om det etterpå.

Man kan også lure på hva som ville skjedd om Adorno og Horkheimer hadde lest Humaniora i Norge, den nå fem år gamle stortingsmeldingen som tok sikte på å «stimulere til ytterligere kvalitetsutvikling av humaniora i Norge».

Som Tony Sandset nylig skrev i denne spalta, kan Humaniora i Norges interessefelt oppsummeres i to ord: samfunnsrelevans og nytteverdi.

Utgangspunktet for meldingen var en vurdering av at humaniora bidrar for lite til samfunnet. Dette blir forklart med en generell mangel på forståelse og interesse for humanistiske perspektiver, men også med at humanistiske forskere har vegret seg for å fremme kunnskapen sin.

Sånn sett kan meldingen ses på som et politisk svar på spørsmålet som alle vi som jobber i et ikke-naturvitenskapelig felt på et eller annet tidspunkt har blitt konfrontert med, nemlig hvordan vi rettferdiggjør verdien av forskningen vår til resten av samfunnet.

Den siste tiden har denne diskusjonen blusset opp igjen, deriblant her i Khrono. Premisset som gjerne ligger til grunn for disse debattene, er at de humanistiske fagenes eksistensberettigelse er betinget av nytteverdien deres for andre samfunnssfærer (humaniora-meldingen nevner blant annet arbeidslivet, skolevesenet og forsvaret), og at det er mulig å sammenligne denne verdien mer eller mindre direkte med den til mer teknisk orienterte fag.

Til dette premisset er det mulig å stille to spørsmål: For det første om det er mulig for humaniora å ha denne typen nytteverdi, og for det andre om det er ønskelig å utvikle humaniora i en mer selv-instrumentaliserende retning.

For å ta det første først: Det virker svært usannsynlig at en omfortolkning av fremmedgjøringsbegrepet til Marx (for å ta noe jeg selv har jobbet med) noen gang vil ha den samme umiddelbare og opplagte nytteverdien som forskning som utvikler vindturbiner, medisiner og datateknologi.

Betydningen av humanistisk forskning er nødvendigvis krevende å formidle, fordi så mye av forskningen handler om å undersøke verden fra alternative perspektiver enn det som er vanlig. Satt på spissen kan man derfor si at humanistisk forskning alltid vil framstå som noe virkelighetsfjernt, dersom man med «virkeligheten» sikter til arbeidslivet, offentlig forvaltning, forsvarspolitikk og andre sektorer hvor den praktiske nyttetenkningen råder.

Forsøk på å rettferdiggjøre humaniora fra et nytteperspektiv kan derfor virke mot sin hensikt, ved at man legger opp til en diskusjon man ikke har gode forutsetninger for å vinne.

Som et forsvar for humaniora argumenteres det ofte for at de humanistiske fagene er spesielt nyttige for å fremme bærekraft, gjerne med referanse til miljøspørsmålet. Også dette argumentet er det verdt å utforske nærmere.

Satt på spissen kan man si at humanistisk forskning alltid vil framstå som noe virkelighetsfjernt, dersom man med «virkeligheten» sikter til arbeidslivet, offentlig forvaltning, forsvarspolitikk og andre sektorer hvor den praktiske nyttetenkningen råder.

Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi (NTNU)

Ifølge FNs siste klimarapport har vi «et kortvarig vindu for å sikre en levelig fremtid for alle», og «at en gjennomgripende samfunnsendring på tvers av alle sektorer er helt avgjørende for å redde jordkloden». Det sier seg selv at det ikke kan være forskere i de humanistiske disiplinene som skal sitte med hovedansvaret for denne samfunnsendringen.

Ansvaret hører hjemme på politisk plan, hvor forskere riktignok kan og bør bidra, men da med en kritisk bevissthet om hva forskningen kan – og ikke kan – oppnå.

Det materielle hører sammen med det intellektuelle, og nye perspektiver kan bidra til politisk forandring. Samtidig ville nok verden sett ganske annerledes ut dersom humaniora og samfunnsvitenskapen faktisk hadde en avgjørende betydning på samfunnsutviklingen.

Selv Opplysningens dialektikk – et av de mest innflytelsesrike bidragene til moderne filosofi – lyktes ikke med å snu, eller engang bremse, utviklingen Adorno og Horkheimer bekymret seg for.

Heller ikke i dag er det mangel på kunnskap som står i veien for et mer bærekraftig samfunn, men fraværet av en vilje til å utfordre gruppene som har mest å tape på endringene som FNs klimapanel etterlyser. Å sikre en beboelig klode gjør vi ikke ved å fortolke verden forskjellig, men ved å aktivt forandre den gjennom politisk handling.

En vitenskapelig arbeidsdeling hvor bærekraft blir definert som et tema for humanistisk refleksjon, kan risikere å rettferdiggjøre passivitet på det politiske planet, og til å gi det bestående et skinn av økologisk bevissthet.

Så jeg ikke blir misforstått: De humanistiske fagene byr på unik og uunnværlig kunnskap, og en satsing på dem er helt nødvendig for å bevare og videreutvikle universitetssektoren.

Humaniora bør imidlertid forsvares som verdifullt i seg selv, altså som forskning, og ikke som en løsning på samfunnsskapte problemer. Ikke fordi humanistisk forskning ikke kan løse problemer, men fordi nytteverdien må underordnes det som er og må være det viktigste hensynet: vitenskapelig kvalitet slik feltene selv definerer det.

At humaniora stadig blir utfordret er i seg selv et resultat av forestillingen om at alt som eksisterer må være til umiddelbar nytte. Når humaniora utfordres, kan det være fristende å argumentere på den instrumentelle tenkningens premisser: at humaniora faktisk er nyttig for samfunnet på lik linje med annen forskning, eller at den kan bli det hvis bare de riktige investeringene gjøres.

Selv om denne impulsen er forståelig, er det også grunn til å stille spørsmål ved hvilke premisser man godtar ved et slikt forsvar. For er det ikke nettopp den instrumentelle fornuften som i dag er den største trusselen mot bærekraften, ved å behandle verden som en ressurs som kan utnyttes i det uendelige? Etter mitt syn ligger den primære verdien i humanistiske perspektiver i evnen til å utfordre resten av samfunnet, og til å synliggjøre det man ellers tar for gitt.

Å rettferdiggjøre humaniora fra et instrumentelt ståsted innebærer derfor ikke bare å vurdere feltet ut fra fremmede og upassende kvalitetskriterier, men bryter også med en av feltets viktigste oppgaver.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS